De eldste kulturinstitusjonene, i vid forstand, er kirken og skolene. Gjennom 1700- og 1800-tallet vokste det fram flere nye former for statlige og private institusjoner og organisasjoner: teatre, orkestre, Fortidsminneforeningen, Nasjonalgalleriet, Norsk Folkemuseum og andre museer, kunstforeninger, kunstnerutdanning i regi av Johan Fredrik Eckersberg, kunstnerlønn og idrettsforbund. I tiårene før unionsoppløsningen i 1905 var etableringen av en nasjonal identitet en hovedsak i norsk kulturpolitikk og i politikken generelt.
Etter århundreskiftet kom Riksantikvar-embetet i 1912, Norsk rikskringkasting i 1933 og politikk for film og kino, folkehelse og fritid. Folkebibliotekene fikk sin første lov i 1935, og samme år ble den første teaternemnda opprettet for å utforme en teaterpolitikk.
Et sterkere statlig kulturpolitisk engasjement vokste frem etter andre verdenskrig, blant annet ved opprettelsen av Riksteatret (1948), Riksgalleriet (1953), Norsk kulturråd og innkjøpsordningene for litteratur (1964) og Rikskonsertene (1967).
Ordningen med kunstnerlønn ble avviklet i 1963 og erstattet av garantiinntekter og kunstnerstipendier. Dette regnes som et systemskifte fra en premierende til en stimulerende kunstnerstøtte-politikk.
Gjennom de første kulturmeldingene fra 1973 og 1974 og kunstnermeldingen fra 1976 tok det offentlige på seg et mer forpliktende samlet ansvar på kulturområdet. Samtidig ble det «utvidede kulturbegrep» introdusert, slik at frivillig kulturarbeid, hobbyvirksomhet og idrett regnes som en del av kulturområdet.
Siden 1970-årene har hovedmålet for kulturpolitikken vært å medvirke til å bygge et kvalitativt rikere samfunn. Det legges større vekt enn før på kulturarbeid i distriktene og på tiltak for samfunnsgrupper som tidligere ikke var prioritert i kultursammenheng. Samtidig som verdien av kulturell egenaktivitet er blitt understreket, anses det som viktig å styrke grunnlaget for kunstnerisk produksjon, blant annet ved å gi kunstnerne bedre arbeidsvilkår og bedre muligheter til å distribuere sin kunst.
Kulturdepartementet ble opprettet av regjeringen Willoch i 1981, ved at Kirke- og undervisnings-departementet ble delt. Oppgavefordelingen mellom de to departementene har skiftet med ulike regjeringer, og med det også navnet. Med Willoch-regjeringen kom også en oppløsning av kringkastingsmonopolet.
Blant de største reformene siden 2000 har vært oppløsningen av statskirken, omleggingen av museumssektoren, etableringen av Holocaustsenteret og tilsvarende krigsminnesenter i alle landsdeler, og et kraftig løft i finansieringen av kultursektoren i årene 2005–2013. Antallet kommunale kulturhus økte i denne perioden.
Kulturløftet fra regjeringen Stoltenberg II ga en fordobling av kulturbudsjettene til vel 10 milliarder i 2013. Kulturløftet innebar en styrking av infrastrukturen på kulturfeltet, blant annet bygging av mange nye kulturhus. Enger-utvalget (Kulturutredningen 2014) pekte for det første på behovet for å prioritere kvalitetsdimensjonen, og for det andre på behovet for å styrke den kulturelle grunnmuren i kommunene: kulturskole og folkebibliotek.
De viktigste kulturbyggene i Norge etter 2000 er Operaen og Nasjonalmuseet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.