Frie grupper og prosjektteater i Norge

I 1970-årene begynte frie profesjonelle teatergrupper å vokse frem i Norge, som Grenland Friteater, Musidra Teater og Saltkompagniet i den skuespillerorienterte tradisjonen. Allerede i 1971–1972 laget en gruppe skuespillere på Nationaltheatret Svartkatten og Pendlerne som et politisk orientert gruppeteater innenfor institusjonen, og denne politiske orienteringen ble senere fulgt opp av de frie teatergruppene Tramteatret (1976–1986) og Perleporten Teatergruppe (1975–1984). I løpet av 1970- og 1980-tallet ble mange profesjonelle teatergrupper etablert rundt om i hele landet. De frie gruppene samlet seg fra 1978 i organisasjonen Teatersentrum (idag: Danse- og teatersentrum) med base i Oslo.

I løpet av 1980-årene forskjøv en del av det kunstneriske initiativet seg fra gruppeteater til prosjektteater. Den nye modellen for teaterproduksjon baserte seg på små kjernegrupper eller enkeltpersoner som tok initiativ til å lage enkeltstående prosjekter hvor de medvirkende kunne skiftes ut fra prosjekt til prosjekt. Modellen ble også forsøkt brukt på institusjonsteatrene, og egne verkstedteatre med en prosjektprofil ble organisert, som blant annet Hedmark Teater og Haugesund Teater.

Prosjektteatrene utenfor institusjoner og offentlig støttede verkstedteatre organiserte seg i stor grad i Teatersentrum sammen med de eldre frie gruppene. Man kan dermed si at betegnelsen frie grupper og prosjektteatre har utviklet seg som betegnelse på den ikke-institusjonelle delen av norsk teater. De frie gruppene og prosjektteatrene har stått for omtrent en tredjedel av alle teater- og danseforestillinger i Norge og gitt viktige kunstneriske bidrag til norsk teaterliv. Dette er særlig tydelig når det gjelder teater for barn og unge, hvor de står for hovedandelen av forestillingene som produseres for den målgruppen. De frie gruppene har, kunstnerisk sett, representert nær sagt alle former for scenekunst, men de utmerker seg spesielt innen nyskaping, da dette hovedsakelig finner sted i de frie gruppene.

Åpningen av scenen Black Box Teater i 1985 ga de frie gruppene og prosjektteatrene et fast spillested i Oslo. Tilsvarende betydning har BIT Teatergarasjen hatt i Bergen og Teaterhuset Avant Garden hatt i Trondheim. Disse tre programmerende teatrene arbeidet i perioden 1999–2008 sammen i Nettverk for scenekunst med det formål å vise internasjonale gjestespill i alle de tre byene.

Frie sceniske grupper får hovedsakelig økonomisk støtte via Norsk Kulturfond/Norsk Kulturråd. Støtten gis både for enkelte prosjekt og gjennom to- og treårig støtte. Andre sentrale støtteordninger er Fond for utøvende kunstnere, Fond for lyd og bilde, Fritt Ord, Statens kunstnerstipend, kommuner og fylkeskommuner.

Også innenfor institusjonsteatrene har det vært forsøk på å utvikle nye modeller for produksjon med prosjektteater som modell, i hvert fall driftsmessig sett. Kjetil Bang-Hansen åpnet i sin tid som teatersjef ved Den Nationale Scene for performance-orienterte teaterproduksjoner som Fremrykning i mørke i 1984 og Titanic i 1985, hvor skuespillere og billedkunstnere samarbeidet. Dramatikere ble trukket inn, slik som tilfellet var med Cecilie Løveid og Lisbet Hiide i forbindelse med Titanic. Bang-Hansens etterfølger Tom Remlov utviklet denne organisasjonsmodellen videre, blant annet i den hensikt å utvikle en ny norsk dramatikk slik som med Per Knutsens Edel har fest i 1989. Hovedsaken har vært å gi unge, nyskapende regissører og dramatikere tilgang til produksjonsmuligheter som de ellers ikke ville ha fått utenom regulære oppsettinger. Modellen er også forsøkt anvendt ved Nationaltheatret under Ellen Horn og Det Norske Teatret under Otto Homlung. Modellen er blitt tatt opp igjen etter 2000 med tanke på å la frie sceniske grupper produsere og vise forestillinger ved de store institusjonsteatrene.