Nordlands befolkning

Bosetningen i Nordland er fra gammelt av knyttet til jordbruk og fiske langs kysten og på øyene, og til dalene i innlandet på Helgeland og i Sør-Salten. Fylkets andel av landets samlede befolkning har gått tilbake siden andre verdenskrig, fra 6,8 prosent i 1950 til 4,5 prosent i 2020. Denne nedgangen, som har vært praktisk talt kontinuerlig, var særlig sterk på 1960-tallet og skyldes i første rekke den betydelige nedgangen i sysselsettingen i primærnæringene i fylket.

I absolutte tall økte imidlertid folketallet i Nordland etter krigens slutt, fra 215 972 innbyggere i 1946 og til et maksimum på slutten av 1960-tallet (244 298 innbyggere 1968). Deretter hadde fylket et relativt stabilt folketall frem til første halvdel av 1980-tallet, da det gikk inn i en periode på rundt 25 år med stort sett tilbakegang (245 156 og 234 996 innbyggere i henholdsvis 1982 og 2008). Siden har folketallet i Nordland igjen vist vekst, om enn liten, og i tiårsperioden 2010–2020 var veksten gjennomsnittlig 0,3 prosent årlig (korrigert for endringer i fylkesinndelingen). Nordland hadde sammen med Innlandet den svakeste prosentvise befolkningsutviklingen i denne ti-årsperioden. Til sammenligning var den gjennomsnittlige veksten 1,0 prosent årlig i landet som helhet fra 2010 til 2020.

Den svake befolkningsutviklingen i Nordland i det meste av etterkrigstiden må ses i lys av en svakere utvikling i sysselsettingen enn i resten av landet og har resultert i en netto utflytting fra fylket i denne perioden. I tillegg har synkende fødselstall ført til at den naturlige tilveksten etter 1960-tallet bare så vidt har maktet å kompensere utflyttingen. Dette avspeiles i det forhold at Nordland i 2020 har omtrent samme folketall som omkring 1970.

Det er store forskjeller i befolkningsutviklingen mellom de ulike delene av Nordland. I etterkrigstiden sett under ett har Helgeland og Salten hatt økt andel av fylkets folkemengde, fra 58 prosent i 1950 til 66 prosent i 2020, Helgeland i første del av perioden, først og fremst som følge av utbyggingen av den kraftkrevende industrien i Rana og Vefsn, og Salten særlig etter 1960-årene i kjølvannet av Bodøs vekst. I Helgeland er det de indre strøkene som har fått storparten av befolkningsveksten, i Salten de ytre strøkene.

De andre hovedregionene i Nordland har store ulikheter i befolkningsutviklingen. Ofoten, Lofoten og Vesterålen har som helhet hatt en tilbakegang i folkemengden etter 1950, både i absolutte tall og som andelen av fylkets folkemengde. I fylkets tre nordlige regioner hadde bare kommunene Sortland og Narvik høyere folketall i 2020 enn de hadde i 1950; alle de andre hadde tilbakegang. Både her og i fylkets sørlige deler er det særlig kystkommunene, preget av primærnæringer og uten vesentlig etablering av alternative arbeidsplasser, som har hatt tilbakegang. I disse kystområdene var det i perioden 1950 til 2020 mange kommuner som hadde en befolkningsnedgang på 25 til 50 prosent, samtidig som sentrene i de samme regionene hadde en betydelig vekst.

Nordland har i etterkrigstiden hatt en vekst i andelen av befolkningen bosatt i tettsteder som stort sett har vært sterkere enn i de øvrige fylkene, men fortsatt har Nordland en noe lavere tettstedsandel enn landet som helhet. I 2020 bodde 72 prosent av fylkets befolkning i tettsteder, mot 82 prosent i landet som helhet. Til sammenligning var tettstedsandelen i 1950 henholdsvis 30 prosent i Nordland og 51 prosent i hele landet. De største tettstedene i Nordland er (folketall fra 2020): Bodø (42 102), Mo i Rana (18 898), Narvik (14 092) og Mosjøen (9769).