Nordland – geologi og landformer

Geologien i Nordland preges av den kaledonske fjellkjedefoldingen (kaledonske orogenese) for ca. 400 mill. år siden. Lagdelte kambrosilurbergarter (skifer og kalkstein), opprinnelig avsatt i havet, ble da presset sammen og omdannet til glimmerskifermarmor og ulike typer gneis, samtidig som flytende smeltemasse fra Jordens indre trengte opp og størknet til harde granitter og gabbrobergarter. Disse danner de spisse tindene langs kysten. Mange av dalene og fjordene i det indre av Helgeland bærer preg av hovedstrøkretningen i foldesonen, sørvest–nordøst. Rana og Salten, som ligger sentralt i den kaledonske fjellkjeden, har de fleste og største kalksteinsgrottene i landet.

Lofoten har noen av verdens eldste bergarter, opptil 3,5 milliarder år gamle. De er opprinnelig av vulkansk opprinnelse men er senere noe omdannet. I den nordøstlige delen av fylket er det grunnfjellsområder, vesentlig granitt og granodioritt, blant annet i Narvikfjellene. Samme  berggrunn finner en i et bredt belte nordover fra grenseområdene i Sørfold, over ytre del av Ofotfjorden og til Hinnøya. På Andøya finnes et lite område med de yngste bergartene på land i Norge, sedimentære avsetninger fra jura-kritt

Kontinentalsokkelen utenfor Helgeland er særlig bred, og det er påvist at de tykke, sedimentære berglagene her inneholder olje og gass.

I store deler av Nordland reiser fjellene seg rett opp fra strandflaten. Denne utgjør en brem av lavland langs kysten og er særlig velutviklet på Helgeland og i sørlige del av Salten. Særlig er Lofoten og Vesterålen kjent for sine ville fjellformasjoner som ofte når helt ut mot havet.

De høyeste fjellene ligger sentralt i den kaledonske fjellkjeden, langs grensen i øst. Dette gjelder for eksempel Oksskolten på Helgeland (1916 moh.), Suliskongen i Salten (1908 moh.) og Storsteinfjellet i Ofoten (1893 moh.).

Fastlandet er sterkt oppskåret av fjorder, dels i foldekjedens hovedretning, det vil si langs kysten, dels på tvers. Smalest er Nordland ved Hellmobotn i Tysfjord, hvor avstanden i luftlinje mellom fjordbotnen og svenskegrensen bare er 6,3 km. Fra det indre av fjordene fortsetter dalfører som ofte følger kystens hovedretning. Jordbunnen på strandflaten og i dalene består ofte av leire, sand eller grus, avsatt i sjøen på slutten av siste istid. Senere har landet hevet seg, mest i indre strøk der isen var tykkest, og her finnes havavsetninger opptil ca. 160 moh.

Nordland er landets nest største fylke i areal med 38 482 km2 som utgjør 11,9 prosent av landets areal. Av arealet er 2394 km2 ferskvann (12,2 prosent av hele landets ferskvannsareal). Største innsjø er Røssvatnet, som etter regulering er landets nest største (219 km2, før 190 km2). En relativt stor andel av arealet er som følge av bl.a. den velutviklede strandflaten, lavtliggende. Således har Nordland 13,6 prosent av landets areal 0–300 moh. og 7,4 prosent over 900 moh. Fylket har etter Sogn og Fjordane størst breareal av landets fylker (865 km2 varig dekket av snø og is), herunder tre av landets største breer (Svalbard unntatt): Vestre Svartisen, Østre Svartisen og Blåmannsisen med henholdsvis 221, 148 og 87 km2.

Nordland har hele 28,4 prosent av landets øyareal med blant annet søndre del av Hinnøya, landets største øy. Største øy helt innen fylket er Langøya (867 km2), Norges tredje største øy (utenom Svalbard). Fylket har til sammen hele 18 400 øyer. Kystlinjen er svært lang, 5087 km for fastlandet og 17 934 km for øyene, og dette utgjør henholdsvis 20,2 og 30,8 prosent av hele landets kystlinje (utenom Svalbard).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.