NORDEFCO

Etter den kalde krigen videreutviklet de nordiske landene sitt tradisjonelt nære politiske og militære samarbeid knyttet til deltakelse i fredsbevarende operasjoner, et samarbeid som startet innenfor rammen av FN på 1950-tallet. Gjennom opprettelsen av rammeverket NORDEFCO er samarbeidet utvidet til andre områder.

NORDEFCO ble dannet 4. november 2009 under det nordiske forsvarsministermøtet i Helsinki. Det nye rammeverket erstattet de tre eksisterende samarbeidsstrukturene Nordic Coordinated Arrangement for Military Peace Support (NORDCAPS), Nordic Armaments Cooperation (NORDAC) og Nordic Supportive Defence Structures (NORDSUP).

Avtalen som etablerte NORDEFCO i 2009 ble undertegnet av Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige. Den nye strukturen var et resultat av drøftinger blant de nordiske forsvarsministrene.

Utvidelsen og den videre utviklingen av det nordiske forsvarssamarbeidet gjennom NORDEFCO har bakgrunn i en kombinert politisk og økonomisk situasjon. Danmark, Finland, Norge og Sverige ønsket å opprettholde nasjonal militær forsvarsevne, og Island ønsket å videreutvikle det nordiske sikkerhetssamarbeidet etter at USA trakk seg ut av Keflavík-basen i 2006. Samtidig ble det erkjent av kostnadene ved å opprettholde og utvikle militær kompetanse, samt å videreføre eksisterende og anskaffe nye forsvarssystemer, er så store at det er krevende for små stater å bære dem på egen hånd.

Utdanning og trening, materiellanskaffelser og vedlikehold ble identifisert som områder hvor landene gjennom økt samarbeid kunne gjøre betydelige kostnadsmessige innsparinger, samtidig som økt samordning kunne bidra til styrket stridsevne.

Ett viktig bidrag til det utvidede samarbeidet gjennom NORDEFCO ligger i mulighetsstudien for økt samarbeid mellom Norge og Sverige som ble lagt fram av de to landenes forsvarssjefer i 2007. Forsvarssjefene i Finland, Norge og Sverige presenterte den oppfølgende rapporten i 2008. Det andre hovedgrunnlaget finnes i den såkalte Stoltenberg-rapporten om framtidig nordisk samarbeid innen utenriks- og sikkerhetspolitikk, utarbeidet under ledelse av Thorvald Stoltenberg fra 2009.

Hovedmålet med NORDEFCO er å styrke deltakerlandenes nasjonale forsvar gjennom politisk og praktisk samordning, herunder ved å utnytte mulige synergier og oppnå kostnadseffektivitet gjennom effektive fellesløsninger. Til dette hører en vidtrekkende og langsiktig felles tilnærming til forsvarsrelaterte spørsmål. Samarbeidet skjer på både det politiske og det praktiske planet. Den politiske dimensjonen inkluderer en felles tilnærming til sikkerhetspolitiske og forsvarsrelaterte spørsmål.

Det mer praktiske samarbeidet er innrettet mot økt kvalitet på respektive forsvarsstrukturer og styrket forsvarsevne. Til dette hører samarbeid om utvikling av systemer som legger til rette for operativ samhandling (interoperabilitet) mellom de enkelte landenes strukturer, inklusive våpensystem, og industrielt samarbeid. Samarbeid om internasjonale operasjoner (fredsbevarende operasjoner) er også en del av rammeverket.

Etableringen av NORDEFCO innebar ikke opprettelse av en ny organisasjon. Dette er et rammeverk for samarbeid, og samarbeidet skjer gjennom ulike deler av eksisterende strukturer i de respektive land. Formannskapet roterer mellom de deltagende landene; Norge ledet samarbeidet i 2010, 2014, 2018 og 2022.

Den politiske samordningen skjer særlig gjennom forsvarsministermøter to ganger i året. På militært nivå holdes tilsvarende møter mellom forsvarssjefene. Det holdes også møter på lavere nivå, både på embedsnivå og på militært nivå. Den løpende oppfølgingen skjer gjennom en styringsgruppe på administrativt nivå (Nordic Defence Policy Steering Committee, NORDEF PSC). På militært nivå følges samarbeidet opp gjennom en militær koordineringskomité (Nordic Military Coordination Committee, NORDEF MCC).

Erfaringene med det nordiske samarbeidet, både før og etter opprettelsen av NORDEFCO, er blandet. Ett av de opprinnelige hovedinnsatsområder – felles anskaffelse, og dels utvikling, av materiell – har vært det minst vellykkede. Det har vært flere større prosjekter som ikke har ført fram. Et vesentlig unntak er felles anskaffelse av uniformer (uniformssystemer) til alle land, med leveranseavtale undertegnet i 2022. Herigjennom skal de fire landene anskaffe samme type uniformselementer, ut fra felles produksjonskrav, men med ulike kamuflasjemønstre.

Det er flere eksempler på at materiellsamarbeid har feilet. Blant disse er forsøket på anskaffelse av et felles nordisk helikopter (NH90). Norge, Finland og Sverige kjøpte dette, men i ulike konfigurasjoner. Et felles ubåtprosjekt, Prosjekt Viking, strandet både på ulike krav til ytelse, og ved at Danmark oppga sitt ubåtvåpen i 2004.

Et norsk–svensk samarbeid om utvikling av nytt artilleri (Archer) inngått i 2007 måtte oppgis etter at Norge trakk seg ut i 2013. Da Norge i 2008 (og Danmark i 2016) valgte det amerikanske F–35 Lightning som sitt nye kampfly, og ikke det svenske JAS–39 Gripen, ble det heller ikke noe felles kampflyprogram. Forsøk på å utvikle en standardisert mekanisert bataljon (MekB 2020) førte heller ikke fram.

De nordiske landene, og særlig Finland, Norge og Sverige, har derimot økt det operative samarbeidet, spesielt gjennom deltakelse i militære øvelser i Norge, og i noen grad med samarbeid i internasjonale operasjoner.

• Nordisk forsvarssamarbeid

• Friis, Karsten og Saxi, Håkon L. (2018). After Crimeac : The future of Nordic Defence Cooperation. Norsk utenrikspolitisk institutt.
• Saxi, Håkon L. (2016). Hvordan revitalisere NORDEFCO? i Nordisk forsvarssamarbejde 2016 – Vilkår og muligheder. Forsvarsakademiet.