Nordbytjernet, friluftsområde ved Jessheim i Ullensaker; landskapsvernområde med dødisgroper og rikt fugleliv. Romerike folkehøgskole ligger på nordsida av tjernet. I området finnes treningspark med ti apparater.

Nordbytjernet ble dannet som dødisgroper under avsmelting av innlandsisen for ca 9500 år siden. Iskanten stoppet en tid ved Hauerseter, litt lenger nord. Løsmasser som ble fraktet med isen, ble avsatt som en morenerygg nær iskanten. De groveste fraksjonene ble avsatt nær isen, mens finere materiale ble spylt lenger sørover. Her ble det bygd opp ei stor sandslette, Hauersetersanduren. Sanduren dekker et areal på mer enn 50 km², og er en av Norges største selvmatende grunnvannsreservoarer.

Grunnen rundt tjernet består bare av sand, og fra naturens side finnes det ingen steiner større enn sandkorn, bortsett fra en liten odde nedenfor folkehøgskolen.

Nordbytjernet består av to sammenhengende dødisgroper med maksimumdyp 23 m og 10 m. Mellom disse er en grunn rygg på ca 1,5 m. 

Den følgende beskrivelsen av tjernets limnologi bygger i hovedsak på en undersøkelse fra 1977. 

Vannspeilet ligger i flukt med den lokale grunnvannstanden, og innsjøen preges av stor gjennomstrømning av grunnvann. Studien i 1977 viste at 50 prosent av årlig vanntilførsel kom fra undervannskilder. 40 prosent kom fra to bekker som drenerer grunnvann fra terrenget nær vannet. De resterende 10 prosent  kom som nedbør direkte på overflata.

Det mineralrike grunnvannet setter sitt preg på tjernet. Vannet er kalkrikt og inneholder i tillegg mye jern og mangan som løses ut fra mineraler i løsavsetninger. Jern- og manganoksider sedimenterer i innsjøen, reduseres og løses opp i det oksygenfrie stagnerte bunnvannet, monimolimnion, hvor de finnes i høye og stabile konsentrasjoner, jern med en konsentrasjon på over 30 mg/l og mangan over 60 mg/l. Dette skaper en stabil tilstand uten fullsirkulasjon kalt meromiksis. Under sirkulasjonsperiodene  i miksolimnion dras noe vann fra overgangssjiktet, kjemoklinen, med til overflatevannet. Her blir jern oksidert og felles ut. Det virker da på samme måte som når jernsalter brukes som fellingskjemikalium for å fjerne fosfater i vannrenseanlegg . Jern i innstrømmende vann virker likedan. På denne måten holdes konsentrasjonen av fosfat i overflatelaget, epilimnion, på et moderat nivå. Utfelling av jern i utstrømningsområder for grunnvann kan ses som et lyst gulbrunt belegg på bunnen.  

For en betrakter preges inntrykket av tjernet i første rekke av et frodig belte av sumpplanter, rørskog, takrør, sjøsivaks og elvesnelle i vannkanten rundt hele tjernet, bortsett fra der det er ryddet vekk. Disse bestandene strekker seg ned til 1,5–2,0 meters vanndyp. På dyp ned til 3 m vokser flytebladsplanter, gul og hvit nøkkerose og vanlig tjønnaks. Langskuddsplanter finnes ned til ca 4 m. Flere av disse  finnes bare i kalkrike vann, slik som flere tjønnaksarter og hornblad. Blanktjønnaks (Potamogeton lucens) er det spesielt mye av. I noen år  på 1990-tallet var den problematiske arten vasspest en dominerende art i strandsonen. I noen grunne viker dekkes bunnen av fastsittende kransalger av slekten Chara. På  dyp over 4 m vokser bare spredte eksemplarer av fastsittende alger og mose, som kransalger.

Planteplanktonet var dominert av arter av kiselalger og gullalger.

Bunnfaunaen i strandsonen er typisk for kalkrikt vann, med mye snegler og muslinger som trenger kalk til skallet. De fleste akvatiske insektordner, vannkalver og teger (buk- og ryggsvømmere), og insekter med larvestadier i ferskvann er rikt representert. Særlig tallrike er vårfluelarver, som kjennes på at de bygger hus av små plantedeler og/eller sandkorn.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.