Nord-Makedonias litteratur

Nord-makedonsk litteratur er først og fremst oppstått etter andre verdenskrig, da makedonsk ble anerkjent som skriftspråk i Nord-Makedonia. Det ble riktignok skrevet litteratur på makedonsk folkemål allerede på 1800-tallet, delvis knyttet til kampen mot innføring av gresk som kirke- og skolespråk i Nord-Makedonia.

Konstantin Miladinov (ca. 1830–1862) studerte slaviske språk og utgav i 1864 en stor samling med folkeviser fra Nord-Makedonia med tittelen Bulgarske folkeviser. Som lyriker er han mest kjent for diktet Lengsel mot sør. Lyrikere var også Rajko Žinzifov (1839–1877) og Grigor Prličev (1830–1893). Sistnevnte skrev både på gresk og et slavisk blandingsspråk. Krste P. Misirkov (1875–1926) var politisk aktivist og var den første som begrunnet behovet for et makedonsk skriftspråk, forskjellig fra bulgarsk, i boken Om de makedonske saker (1903).

I mellomkrigstiden ble Nord-Makedonia utsatt for serbisk språklig undertrykking, og makedonsk var forbudt. I denne perioden fikk Nord-Makedonia likevel sin første betydelige dikter, Kočo Racin (1908–1943), en revolusjonær lyriker som mistet livet som partisan. Han rakk bare å utgi én diktsamling, Hvitt morgengry (1939), som måtte trykkes illegalt.

Med opprettelsen av det makedonske skriftspråket i 1944 lå veien åpen for en oppblomstring av nord-makedonsk litteratur, med diktere som Aco Šopov (1923–1982), Slavko Janevski (1920–2000), Blaže Koneski (1921–1991) og Gogo Ivanovski (født 1925). Det var poesien som rådde grunnen, og i de første etterkrigsårene var makedonsk litteratur preget av entusiasme ved gjenreisingen av landet. En rekke betydelige lyrikere stod frem i 1950-årene, blant andre Srbo Ivanovski (1928–2014), Gane Todorovski (1929–2010), Mateja Matevski (1929–2018; på norsk foreligger Balladen om tida), Cane Andreevski (født 1930) og Ante Popovski (1931–2003).

Samtidig som nord-makedonsk lyrikk er moderne i formen, er den sterkt knyttet til nord-makedonsk natur, tradisjoner og folkeliv. Også blant lyrikerne fra 1960-årene er det en rekke betydelige navn: Vlada Urošević (født 1934), Petre Andreevski (1923–2006), Jovan Koteski (1935–2001), Radovan Pavlovski (født 1937), Bogomil Djuzel (født 1939) og Atanas Vangelov (født 1946).

Prosaen kom senere i gang enn poesien. Den fremste prosaforfatter var Vlado Maleski (1919–1984), som skrev noveller og romaner med motiv fra partisankampene. Slavko Janevski ble også svært kjent for sine mange romaner. Blaže Koneski, som foruten å være lyriker var en kjent filolog og grunnlegger av det makedonske skriftspråket, skrev også noveller med betydelig kunstnerisk kvalitet. Av andre prosaforfattere kan nevnes Jovan Boškovski (1920–1968), Kole Čašule (1921–2009), Stale Popov (1903–1965) og Jordan Leov (1920–1998).

Også mange prosaforfattere henter stoff fra Nord-Makedonias rike folklore og gir det et moderne, eksistensialistisk innhold, for eksempel Simon Drakul (1930–1999), Dmitar Solev (1930–2003) og Živko Čingo (1935–1987). Čingo er den mest originale av de moderne makedonske forfatterne. Hans to novellesamlinger om livet i landsbyen Paskvelija skildrer på en naivistisk og humoristisk måte den sosiale omveltningen på den makedonske landsbygda.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg