Nord-Irland – konstitusjonelle forhold

Nord-Irland er én av fire nasjonale enheter som til sammen utgjør den staten som på norsk vanligvis kalles Storbritannia. (Statens fullstendige navn er Det forente kongeriket Storbritannia og Nord-Irland.) Nord-Irland oppstod som en administrativ og politisk enhet i 1921, da resten av Irland ble skilt ut fra den britisk-irske staten som en fristat med fullt økonomisk og politisk selvstyre, utenfor Storbritannia men formelt underlagt den britiske monark. Samtidig ble Nord-Irland etablert som en egen enhet med utstrakt indre selvstyre, innenfor Storbritannia.

Området består av seks av de ni grevskapene i den historiske irske provinsen Ulster: Antrim, Down, Armagh, Londonderry, Fermanagh og Tyrone. (De tre øvrige grevskaper i Ulster; Monaghan, Cavan og Donegal ble tillagt den irske fristat, og er nå en del av republikken Irland.) Nord-Irland betegnes i det daglige som en provins, selv om det utgjør bare ca. to tredeler av den historiske irske provinsen Ulster.

Storbritannia (Det forente kongeriket) kan således deles inn i fire enheter: To kongeriker (England og Skottland), et fyrstedømme (Wales) og en provins (Nord-Irland).

Hele øya Irland var fra 1801 en politisk og økonomisk integrert del av Storbritannia. Gjennom The Government of Ireland Act i 1920, fikk Nord-Irland en egen nasjonalforsamling (tokammersystem) og en egen regjering, men i motsetning til den irske fristat forble Nord-Irland i militær og økonomisk sammenheng en del av Storbritannia.

De aller fleste katolikkene i området, som utgjorde flertallet i to av grevskapene (Fermanagh og Tyrone) og i flere andre områder, hovedsakelig sør og vest i Nord-Irland, var politisk orientert mot Dublin og den irske fristaten som ble etablert samtidig. Disse boikottet i stor utstrekning de nord-irske statsinstitusjoner, slik at det britisk-vennlige og hovedsakelig protestantiske flertallet i Nord-Irland fikk bygge statsinstitusjonene uten innblanding fra mindretallet. Partiet Ulster Unionist Party hadde reint flertall i det nord-irske parlamentet i over femti år, inntil de britiske myndigheter opphevet det nord-irske selvstyret i 1972. Unionistpartiet hadde støtte fra ca. to tredeler av befolkningen i provinsen som helhet. Strategisk inndeling i valgkretser ved lokalvalg gjorde at unionistpartiet også fikk politisk kontroll i en rekke områder med overveiende katolsk og irsk-vennlig befolkning, blant annet Londonderry, som er Nord-Irlands nest største by. Den årelange politiske, sosiale og økonomiske tilsidesettelsen av det irsk-nasjonalistiske og overveiende katolske mindretallet, skapte fra midten av sekstiåra så store uroligheter i samfunnet at britiske militære styrker ble satt inn. Disse urolighetene var også direkte medvirkende til at det nord-irske selvstyret ble suspendert (inndratt) i 1972. Til 1973, og igjen fra 1974 til 1999 ble Nord-Irland styrt direkte fra de britiske regjeringskontorene, gjennom et eget Nord-Irland-departement. Konstitusjonelt sett, var dette en provisorisk ordning, til tross for at den varte i 25 år.

Nord-Irland er folkerettslig anerkjent som en del av Storbritannia. (Egentlig: Det forente kongeriket.) Republikken Irlands grunnlov (fra 1937) definerer imidlertid hele øya Irland som landets nasjonale terriorium. Dette medfører blant annet at enhver som er født i Nord-Irland automatisk blir sett på som irsk borger med fulle irske statsborgerrettigheter, i tillegg til at de har britiske statsborgerrettigheter. Det som kan ses på som et grunnlovsfestet territorielt krav fra republikken Irlands side, er imidlertid modifisert i den britisk-irske avtalen av 1985, og på nytt i Langfredagsavtalen av 1998, der de nord-irske politiske partier var avtalepartnere i tillegg til den britiske og den irske regjering.

Siden 1999 (Nord-Irland-loven), har det indre selvstyret i Nord-Irland vært gjeninnført gjennom et ettkammersystem med spesielle mindretallsrettigheter, slik at både det unionistiske (pro-britiske) flertallet og det irsk-nasjonalistiske mindretallet er representert i ledelsen av alle departementer. Blant annet skal førsteministeren og viseførsteministeren alltid tilhøre hver sin politiske tradisjon. Selvstyret har flere ganger, i kortere og lengre perioder, vært suspendert som følge av at ulike vilkår som ble satt i Langfredagsavtalen ikke ble fulgt. Den lengste, og hittil siste, perioden selvstyret var suspendert, var fra høsten 2002 til våren 2007.

Ved de første valgene til provinsparlamentet i 1998, var Ulster Unionist Party (på unionistisk side) og Social Democratic Labour Party (på irsk-nasjonalistisk side) de dominerende partiene. Disse partiene hadde vært de ledende innenfor hver sin politiske tradisjon i over tjue år. Ved det neste valget i 2003, og enda mer tydelig ved valget i 2007, er disse partiene forbigått i stemmetall og mandattall av de mer ytterliggående Democratic Unionist Party og Sinn Féin.

Northern Ireland Assembly har 108 medlemmer. Forsamlingen møtes på Stormont ved Belfasts østre bygrense; samme sted som det nord-irske parlamentet møttes i perioden 1921-1972. Nord-Irland velger dessuten 18 representanter til det britiske parlamentet, og tre europaparlamentsmedlemmer.

Partisystemet i Nord-Irland er fullstendig annerledes enn i England, Skottland og Wales. Det konservative partiet i Storbritannia har ved noen anledninger stilt kandidater ved valg i Nord-Irland, med oppslutningen har vært minimal. Ulster Unionist Party har tradisjonelt hatt bånd til det konservative partiet, men disse har i prasis hatt liten betydning. Partiet SDLP har hatt et like løst forhold til det britiske Labour.

Administrativt ble Nord-Irland i en forvaltningsreform i 1972 delt inn i 26 kommuner (districts). De nye kommunegrensene er ikke sammenfallende med de seks historiske grevskapene i provinsen, som ikke lengre har noen administrativ funksjon. Se for øvrig forfatningsavsnittene under Storbritannia og Irland.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.