Buss
Buss i rutetrafikk i Odda, Vestland fylke.
Buss
Av /Shutterstock.

Buss er en motorvogn som er spesialkonstruert for å frakte mange passasjerer. I det norske regelverket skiller en ofte mellom minibusser som kan ta opp til 16 passasjerer, og busser som kan ta mer enn 16 passasjerer. Busskjøring krever førerkort i de tunge klassene D1 og D, minibuss og buss.

Faktaboks

Etymologi

kortform av latin omnibus

Bussen har gjennom historien blitt produsert i et stort utvalg varianter og størrelser, og har hatt en rekke ulike bruksområder der fellesnevneren er persontransport.

Klasser

En typisk buss i dag vil som regel ha mer enn 22 sitteplasser, og er gruppert i tre klasser. Disse klassene sier noe om hva bussen skal brukes til, og derfor hvordan den er konstruert. Minibusser er ikke inkludert i denne klassifiseringen.

Klasse 1 – bybuss

Bybuss, Oslo
Ruters røde busser er ofte bybusser, laget for hurtig av- og påstigning i urbane strøk. De grønne ruter-bussene er forstadsbusser.
Av .

Bybuss er en buss som har mer enn 45 prosent av det totale passasjerantallet registrert som ståplasser. Hastigheten er begrenset til 70 km/t. Disse er laget for hurtig av- og påstigning, og går i tett befolkede områder, for eksempel bykjerner eller intern flyplasstransport.

Klasse 2 – forstadsbuss

Forstadsbuss er en buss som har opp til 45 prosent av det totale passasjerantallet registrert som ståplasser. Hastigheten er begrenset til 80 km/t. Slike busser kjører litt lengre ruter enn bybusser, og går mellom et bysentrum og utkanten av byen. De har som oftest litt mer bagasjevennlige løsninger.

I norske byer var forstadsbusser enerådende fram til 2000-tallet. I dag brukes bybusser på flere av rutene.

Klasse 3 – turbuss

Turbuss
Ekspressbusser i Norge går mellom regioner, og er stort sett turbusser.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Turbuss er en buss registrert uten ståplasser. Hastigheten begrenset til 100 km/t. En turbuss i rute vil normalt gå mellom byer og regioner, ha komfortable seter, høy bagasjekapasitet og kanskje toalett- og serveringsløsninger. For eksempel vil et fotballag eller korps ofte leie en turbuss når de skal på reiser. Buss for tog vil vanligvis også være turbusser.

Historikk

Den motoriserte bussen i dag er egentlig en videreføring av hestevognen. Før 1800-tallet var slik transport, utført med det som kalles diligencer, et for det meste privat transportmiddel for borgerskapet og adelen. Det eksisterte likevel noen få, noenlunde faste, ruter som folk kunne betale for å sitte på med. Slike ruter var ofte transport av gods og post.

Under første halvdel av 1800-tallet begynte privatpersoner i Frankrike og Storbritannia med transport av større grupper mennesker, for eksempel fra et utkantsområde til et handelstorg i sentrum. De tidligere diligencene, eller wagonettene, ble for dette formålet bygget større. Rutene var sporadiske, men kunne være ganske lønnsomme for de som drev dem. Selv om damplokomotivet etter hvert tok over deler av denne rollen, forble hestevognene som et rimelig og fleksibelt alternativ til kortere ruter.

Disse hestevognene fikk det latinske navnet omnibus i betydningen: «for alle», og kortformen bus, eller norsk buss, ble etter hvert tatt i bruk, som fortsatt er begrepet vi bruker i dag.

I årene som fulgte ble disse omnibusene utviklet videre slik at hester kunne fjernes. Den første teknologien som ble innført, var framdrift med dampmaskiner i 1830-årene. Dette ble først prøvd ut i Storbritannia, og viste seg å være mer kostnadseffektivt enn å trekke med hester. Hastigheten kunne ligge et sted mellom 20–40 km/t, og var den første moderne varianten av omnibusen, eller bussen, slik de framstår i dag. Teknologien var likevel skjør, og møtte motstand i samfunnet, slik at 1800-tallet for det meste var preget av hestevogner framfor dampvogner.

Mot slutten av 1800-tallet, ble elektrisk framdrift prøvd ut på bussene. Disse trolleybussene fikk elektrisitet fra strømkabler hengende over veien, og var i første omgang et tysk eksperiment. Tidlig på 1900-tallet var noen av disse typene prøvd ut og satt i trafikk, men fikk ikke stor popularitet. Likevel etablerte disse busstypene hovedprinsippet for trolleybussen, som senere på 1900-tallet fikk en større utbredelse. I 2022 finnes det fortsatt én trolleybussrute i Norge, som er i Bergen. Stavanger, Oslo og Drammen har også hatt trolleybusser i trafikk.

I omtrent den samme perioden ble forbrenningsmotoren prøvd ut i bussene. Den sannsynligvis første motorbussen var en bensindrevet motorvogn med 6 hestekrefter og kapasitet til 6 personer. Bussen var en høyst modifisert versjon av Karl Friedrich Benz sine første biler, og kan i liten grad ansees som en buss med dagens øyne. Noe senere, i 1910, innførte London General Omnibus Company bussen LGOC-B. Denne gikk på bensin, hadde 25 hestekrefter, og kunne offisielt ta 24 passasjerer. Selv om den var tiltenkt passasjertransport, fikk den kanskje først og fremst popularitet for sin evne til å transportere tropper under første verdenskrig. Ombygde versjoner med duehus i stedet for passasjerkupé var også brukt for å transportere brevduer langs frontene.

Gjennom 1900-tallet forble passasjervognen med forbrenningsmotor det som definerte bussen. De første tiårene av århundret bar de flere likhetstrekk med lastebiler, og biler for den saks skyld. Senere ble busskonstruksjonen spesialisert, bussene ble lengre, høyere, og skapte varianter som leddbussen, dobbeltdekkeren, og kombibussen. Dieselmotoren har dominert i dette segmentet av kjøretøy, men har siden 2000-tallet også blitt byttet ut med gassdrift, hybriddrift og rene elektromotorer.

Buss eller lastebil?

Lastebiler og busser har mye til felles. Begge kjøretøyene er i det norske regelverket definert som tunge klasser, eller klasse 2 som det tidligere het, og skiller seg da betraktelig fra biler, tohjulinger eller anleggsmaskiner. Begge typene fører trykkluftmekanisk bremsedrift, har hjelpebremser, og ofte mer omfattende drivlinjer.

Forskjellen mellom buss og lastebil er knyttet til hvordan karosseriet er bygget opp, akselavstander, og hvordan de skal brukes.

Lastebiler konstrueres med ulike påbygg, slik som lasteplan, tanker eller skap til last, maskineri som kraner, eller kun svingskiver til å trekke påhengsvogn. Påbygget står på lastebilens hovedramme med et adskilt førerhus.

Busser konstrueres med en hovedramme og et karosseri som i større grad er integrert med hverandre, slik som personbiler, og fellesnevneren er at mennesker skal oppholde seg inne i karosseriet. Dette kalles ofte for et bussbygg. Det stiller strengere krav til ventilasjon, kollisjonsbeskyttelse og styrke enn for eksempel et skap på en lastebil. En buss skal blant annet kunne ligge på taket uten at bussens vekt presser karosseriet sammen. Busser har likevel mindre kollisjonsbeskyttelse i forhold til personbiler og lastebiler i front. Som regel er det ikke bygget inn stålforsterkninger i bussens forparti, noe som gjør fører- og guideplassen utsatt ved frontkollisjoner.

For spesielt Europa kan biler, lastebiler og busser også skilles ut fra forakslingen: I en bil sitter føreren bak styrehjulene, i en lastebil sitter føreren oppå styrehjulene, og i en buss sitter føreren foran styrehjulene – og dette vil avgjøre hvordan kjøretøyet håndteres.

En buss vil ofte ha lengre avstand mellom akslingene enn en lastebil. Dette betyr at bussen kjører relativt langt ut i en sving eller et kryss før den faktisk begynner å svinge, slik at midtpartiet og bakakslingen ikke skal treffe eller kjøre over innsiden av svingen. Akselavstanden kan for eksempel være 7 meter, som er lengre enn en hel personbil. I tillegg kommer overhenget foran og bak akslingene. Lastebiler og vogntog kan være lengre enn busser, men som isolert kjøretøy er bussen vanligvis lengst. Busser med ett sammenhengende karosseri kan i Norge være opp til 15 meter lange, mens tilsvarende lastebiler begrenses til 12 meter.

Busstyper

Kombibuss
Kombibussen tar både last og passasjerer.
Av .
Lisens: CC BY 2.0
Londonbuss
Londonbussene bygges i høyden i stedet for lengden, slik at de lettere kommer seg gjennom de trange bygatene.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Busser lages i et stort antall varianter, men det finnes noen hovedtyper som alle bussbygg baserer seg på. Den vanligste typen er enkeltdekker, som er ett helt bussbygg med én etasje for passasjerer. Busser i Norge er stort sett av denne typen. En annen variant er dobbeltdekkeren, som består av et bussbygg med to etasjer for passasjerer. Londons røde busser er kanskje de mest kjente dobbeltdekkerne. En mellomting blant disse to er halvannendekkeren. Dette bussbygget er en enkeltdekker som blir høyere bak på bussen, slik at det er plass til to etasjer på bakre halvdel.

Leddbussen er to busskarosseri som er sammenkoblet med en svingskive mellom rammene slik at de danner et ledd. En belg, som har gitt bussen navnet trekkspillbuss, trekkes om leddet slik at det blir en del av passasjerkupéen om bord. Leddbussen er enten en trekktype eller skyvetype. Trekktypen har motoren plassert i den framre rammen, og drift på bakhjulet i denne rammen, slik at bakvognen slepes. Skyvevarianten har motor og drivhjul plassert i den bakre rammen, slik at framvognen skyves. Leddbusser kan ha flere ledd, men i Norge er kun ett ledd vanlig. Leddbussen kan også være en dobbeltdekker. Tyske Neoplan Jumbocruiser var en dobbeltdekker-leddbuss produsert mellom 1975 og 1992, og er blant de største bussene i verden.

Kombibussen er en buss der den bakre delen av bussen er et lasterom, slik som på skapvogner. Slike busser kan fortsatt ta en del passasjerer, men har i tillegg plass til betydelige mengder gods som skal fraktes. I Norge gikk det mange kombibusser tidligere som leverte gods på rutene sine mellom tettsteder. I dag brukes de svært lite, men unntaket er hestetransport og turnébusser, som ofte er kombibusser.

Lastebilbussen, som strengt tatt er en lastebil, har et påbygg på rammen bak førerhuset. Dette påbygget er laget som en passasjerkupé.

Bruk

Beltebuss
En eldre beltebuss fra Jasper National Park i Canada. Selskapet tar reisende med over isbreer og mellom hytter.
Av /PXhere.
Lisens: CC0
Pølsebussen
Pølsebussen i Stavanger har servert mat på bytorget i lang tid.
Leddbuss
Neoplan Jumbocruiser var en dobbeldekket leddbuss med fire aksler, der de midtre akslene står tett sammen i det som kalles en boggi.
Av /Neoplan Archiv Konrad Auwärter.
Lisens: CC BY 2.0

Bussen er et godt verktøy til mange ulike situasjoner på grunn av det helhetlige og romslige volumet om bord, den ofte lave høyden for å laste eller losse, og forholdsvis gode mobiliteten. Bruksområdet er derfor nesten grenseløst, og det er prøvd ut svært mange kreative løsninger rundt om i verden.

Primærbruken er persontransport, og den tydeligste assosiasjonen er by- og regionbusser som går i nærområdet. Mer spesielle typer persontransport er skolebusser som kun henter elever, eller shuttlebusser slik som skibusser, cruisebusser, strandbusser eller helsebusser. Helsebussen har gjerne noe medisinsk utstyr og personell om bord. Sightseeingbussen frakter personer som er spesielt interesserte i å se på ting underveis.

Amfibie- og beltebussen er busser med ekstra god framkommelighet. Amfibiebussen har et vanntett og flytende chassis med dekk som padler bussen framover i vannet. Beltebussen har beltedrift og styreski som forflytter seg over snøen. Jotunheimen og Valdresruten Bilselskap har beltebusser som går fra Tyin til Eidsbugarden om vinteren.

Salg- og serveringsbusser finnes i en rekke utgaver og drives som en kiosk eller liten matbutikk. Pølsebusser har eksistert i en rekke norske byer, der blant annet Stavanger fortsatt har en fast pølsebuss som har solgt spiseklare pølser i flere tiår. Matbussen er et særnorsk/-svensk foretak hvor en buss i Sverige frakter matvarer til riksgrensen, og selger disse til nordmenn.

Rullende filialer av ulike slag har hatt en lang historie. Bankbussen og bokbussen er to varianter som en del i Norge har kjennskap til. Bankbussen besøkte ulike tettsteder i et område, hvor kundene kunne benytte seg av en rekke banktjenester. Bokbussen er små flyttbare bibliotek der en kan låne et utvalg bøker, filmer eller lydbøker.

Ellers finnes det egne blodbusser der en kan donere blod, kinobusser som rigger opp små kinosaler, politibusser som er rullende politiposter, og kampanjebusser som for eksempel brukes til politisk virksomhet. En fellesnevner for disse er at de fungerer som små kontor og lokaler for en organisasjon eller virksomhet.

Turnébussen er en kombibuss som ofte har tre løsninger i ett kjøretøy: Transport av sceneutstyr, mat- og losjimuligheter, og transport av artister med crew. Av den grunn bruker mange både små og store artister eller grupper turnébussen som en praktisk alt-i-ett-løsning.

Blant de mer spesielle bussløsningene er hotellbussen og møbelbussen. Hotellbussen er et lite hotell, eller overnattingsbrakke, som kan kjøre til et sted og innlosjere folk. Møbelbussen var en foretrukket transportmetode i etterkrigsårene for møbler, flygler, og andre store innredningsobjekt. Det store rommet og lave tilkomsten i en buss, sammenlignet med datidens lastebiler, gjorde møbelbussen til en utmerket transportløsning av store og tunge møbler.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg