Nils Henrik Asheim er en norsk komponist, pianist og organist. Han har mottatt en rekke priser for sine verk, gjort seg bemerket som improvisatør på orgel og har i mange år vært en drivende kraft i Stavangers musikkliv.

I 1975 — bare 15 år gammel — vakte han betydelig oppsikt med sin blåseoktett Octopus, da den ble fremført ved Ung Nordisk Musikkfest i Helsingfors. Han begynte å studere komposisjon allerede som 12-åring i 1972 med Olav Anton Thommessen, professor i komposisjon ved Norges musikkhøgskole. 19 år gammel begynte han på kirkemusikkstudiet ved samme instititusjon, der han studerte orgel med professor Harald Herresthal og klaver med førsteamanuensis Geir Henning Braaten.

Bredden i Asheims begavelse ligger i det faktum at han i tillegg til sitt virke som komponist også er aktiv både som organist og pianist på høyt nivå. Etter en periode som stipendiat i komposisjon ved Rogaland Musikkonservatorium (1982–1984), avla han diplomeksamen i komposisjon ved Norges Musikkhøyskole i 1987. Han oppholdt seg deretter et år som nederlandsk statsstipendiat ved Sweelinck-konservatoriet i Amsterdam, der han studerte komposisjon med Ton de Leeuw og elektroakustisk komposisjon ved konservatoriets studio.

Siden 1991 har Asheim bodd i Stavanger. Her har han vært lærer ved Rogaland Musikkonservatorium, musikkanmelder i Stavanger Aftenblad i tillegg til et aktivt engasjement for Stavanger Symfoniorkester, blant annet som formann i orkestrets programkomite. Han er drivende kraft og styreleder i kulturhuset Tou Scene som er blitt et samlingssted for kunstmiljøet i Stavanger. Som orgelsjef i Stavanger Konserthus, har han arrangert store orgelkonserter og -festivaler med til dels stor internasjonal deltakelse.

Asheim var formann i Norsk Komponistforening 1989–91, har to ganger innehatt Statens treårige arbeidsstipend og mottatt er rekke priser for sitt kompositoriske virke. 

Asheims produksjon viser i hovedsak to tydelige tendenser. I hans tidligste verker og frem mot tiden rundt 2000 finner man en i hovedsak lineær kompositorisk tenkemåte der formen er tydelig og klar og der det musikalske uttrykk – først og fremst det klanglige – kan oppfattes som «tett». I strykekvartetten Genesis fra 1982 finner man en motivbruk der enkle, korte motiver danner utgangspunkt for en musikalsk utvikling. Fra rundt 1984 blir verkene imidlertid mer sammensatte og komplekse. Som ringer i vann fra 1984, Vannspeil fra 1985 og Speil fra 1987 eksemplifiserer dette.

Gradvis – fra rundt 2000 – merker man at Asheims verker endrer karakter. Det er ikke lenger den lineære utviklingstenkningen som er den fremherskende. Det nye i hans komposisjonsmedtode har vært karakterisert som en oppbygning av forskjellige rom som han beveger seg inn i og ut av. Rommet blir det grunnleggende materialet og opptrer i begynnelsen av et verk, mens det resterende musikalske forløp blir en belysning av rommet fra forskjellige sider. 

To forhold manifesterer seg i Asheims verker: hans betydelige form- og strukturdannende evne parret med improvisasjonens umiddelbare musikalske innfall. Dette kan oppfattes som en spenning og er merkbar i Turba fra 2000 for solister, kor og orkester til tekster av den romerske filosofen Lukrets. Mer uttalt finner man tendensen til stram struktur og lekende improvisasjon i de kammermusikalske verkene Glasshus for saxofonkvartett fra 2001, Chase for dobbel stryketrio fra 2001, Scream soft for tuba og perkusjon fra 2002 samt Nicht for talestemme, fløyte, klarinett, fiolin, cello, slagverk og klaver fra samme år.

Asheims verkliste er omfattende og inneholder en rekke kammermusikk, kirkemusikk og orkesterverker. Sentrale større verker er de allerede nevnte Speil for orkester (1987) og Turba for soli, kor, orkester og elektroniske stemmer (2000). I flere verker benytter Asheim elektroakustiske virkemidler som for eksempel installasjonen Axis (1995) der musikken styres av infrarøde sensorer via en datamaskin. Kirkeoperaen Martin Luther Kings Himmelferd (1990) viser Asheims interesse for å arbeide med lyd i et arkitektonisk rom. Det samme fenomen finner man i utendørsverkene Blowout (1996) og Strandhogg (1998) komponert for Stavanger havn. Asheim har ut over dette komponert musikk til offisielle sermonier – fanfaren til De Oplympiske Vinterleker i Lillehammer 1994 og inngangsmusikken til det norske kronprisparets vielse i 2001. Til dette kommer musikkteater-verker samt pedagogisk anlagte komposisjoner.

Asheim er en fremragende improvisatør på orgel – som solist såvel som i ensemblesammenheng. Hans improvisasjonskunst kommer til uttrykk i flere verker, for eksempel i 16 pieces for Organ (2002), en solo-inprovisasjonsinnspilling fra Oslo domkirke

  • 2018: Nordisk Råds Musikkpris 2018 for Muotha for kor og strykeorkester
  • 2011: Lindemanprisen
  • 2010: Spellemannprisen, samtidskomponist for Mazurka – remaking Chopin
  • 2007: Arne Nordheims komponistpris
  • 2005: Spellemannprisen, samtidsmusikk for 9 march 2004, Oslo Cathedral
  • 2002: Edvard-prisen, samtidsmusikk (TONO) for Chase
  • 1986: Årets verk (Norsk Komponistforenings) for Vannspeil
  • 1982: Årets verk (Norsk Komponistforenings) for Vindu

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.