Nils Hvidhoved

På Hvidhoveds tid var tinget møteplassen mellom øvrigheten og bøndene. På sommertinget i 1712 fikk bøndene ordre om å betale skatten på førstkommende høstting. På høsttinget ble det ikke betalt en eneste skilling. Bøndene hevdet at det var fordi de ikke var i stand til å betale, ikke fordi de ikke ville. Like fullt kan det ha vært en streik rettet spesielt mot dagskatten, for bøndene betalte nemlig de ordinære skattene. Og begrunnelsene som ble gitt på tingstedene, tørke og lavere priser for kjøtt, var likelydende for hele Sogn, så det tyder på en organisert aksjon.

I slutten av 1712 ble bøndene i Sogn enige om å sende Hvidhoved til København for å be om å få satt ned dagskatten. Sommeren 1713 var han tilbake. Han reiste da omkring på tingene og fortalte at saken trolig ville få et positivt utfall. Ifølge Hvidhoved visste ikke kongen noe om skattene som var lagt på bøndene i Norge, og gav Hvidhoved ordre om å be Slottsloven på Akershus, som var et sentralstyre for Norge under den store nordiske krigen, se nærmere på saken.

Da bøndene fikk høre det Hvidhoved hadde å fortelle, ble de harme og nektet å betale, det eksisterte jo overhodet ingen dagskatt. Da fogden likevel prøvde å drive inn skatten ved tvang og med hjelp fra militære mannskaper, slo bøndene seg sammen og jaget dem bort. Det ble betraktet som opprør, og Hvidhoved ble i slutten av september 1713 arrestert og brakt til Bergenhus festning.

I oktober møtte bøndene fogden i Sogndal og truet ifølge fogden med at de ville ta ham dersom han ikke sørget for å få Hvidhoved fri. Militære mannskaper ble sendt til Indre Sogn. Fogden utpekte Hvidhoveds tjenestejente – eller kjæreste – Anna Margareta Jørgensdatter, og hans husmann som ledere for opprøret, sammen med Christen Hauge, Erik Svendsen og Johannes Aarthun.

I 1720 og 1721 var både Hvidhoved og Anna Margareta tilbake i Sogn, der de opptrådte på tinget flere ganger. I 1748 er siste gang Hvidhoved omtales i historiske kilder, som fattighuslem på Sjøfarendes fattighus i Bergen. Bestyreren hadde da funnet ut at Hvidhoved slett ikke var fattig, fordi han hadde solgt en gård i Sogn for en anselig sum penger. Tidligere hadde da også Hvidhoved eid mye jordegods og blitt kalt proprietær.

Det er fortsatt en del uavklarte forhold omkring Hvidhoved, men vi kan anta at han var sjømann siden han havnet på Sjøfarendes fattighus. Videre kan vi gjette på at han tidligere var en så rik bonde at han også var skipper. Om så var, kunne det være en god forklaring på hvorfor nettopp han ble utpekt som leder. Som skipper, og eventuelt også som vanlig sjømann, ville han raskt kunne ta seg over til København for å legge bøndenes sak frem for tronen.

• bondereisning
• den store nordiske krigen
• Norge under dansk styre – 1537–1814

• Helland, Amund: Norges land og folk, bind 14, 1901, s. 851
• Koht, Halvdan: Norsk bondereising, 1975, s. 273–275
• Sætra, Gustav: «Norske bondeopprør på 1700-tallet, en trussel mot den dansk-norske helstaten?», i Historisk tidsskrift nr. 3/1998, s. 305
• Sætra, Gustav: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
• Vigrestad, John: Forholdet mellom almue og øvrighet i Indre Sogn sorenskriveri under den store nordiske krig, hovedoppgave, Bergen 1978, s. 50–108