Nikolaj Vasiljevitsj Gogol, født i det ukrainske guvernementet Poltava, russisk forfatter. Etter gymnaset kom han i 1828 til Petersburg, hvor han fikk ansettelse som skriver i et av departementene, samtidig som han forsøkte å slå igjennom som forfatter.

Gjennombruddet kom med Aftener på en gård nær Dikanka, en samling fortellinger hvor Gogol omformet sujetter og karakterer fra ukrainsk dukketeater til helter og handlingsforløp i grotesk-komiske historier lagt i munnen på en naiv birøkter. I Moskva og Petersburg falt leserne fullstendig for den ukrainske, for dem litt eksotiske lokalkoloritten og for Gogols underfundige ironi. Denne underfundigheten har fristet forskerne til å tolke fortellingene freudiansk. Mulighetene for freudianske analyser synes enda klarere i Mirgorod (1835), en ny samling ukrainske noveller, som bl.a. inneholder Historien om hvordan Ivan Ivanovitsj trettet med Ivan Nikiforovitsj, en briljant oppvisning i det absurde, som mer og mer gir seg til kjenne i Gogols kunst. I 1835 kom også Arabesker, en samling fortellinger fra storbylivet i Petersburg, slik det fortonet seg fra departementsskrivernes og de ukjente kunstneres synsvinkel. Nevskij Prospekt, Portrettet og En gal manns dagbok fra denne samlingen er mesterverker i kunsten å fremstille det fantastiske slik det bryter inn i den objektive virkelighet, her i den subjektive bevissthets møte med verden utenfor.

Lengst drev Gogol denne sjangeren i fortellingen Nesen (1836), hvor kollegieassessor Kovaljov en morgen våkner uten denne så vesentlige legemsdel, med helt glatt ansikt, for senere på dagen å møte nesen sin igjen ute i byen, iført statsrådsuniform. Fortellingens groteske humor skjuler en fortrengt seksualitet og fortrengte sosiale ambisjoner, og reflekterer på et dypere nivå fortrengnings- og substitusjonsmekanismer typiske for den nye klasse av underbetalte funksjonærer i Nikolai 1s sentraladministrasjon. Gogol, som selv hadde vært innom dette byråkratiet, hadde sett denne umenneskeliggjøringen, og gav den skikkelse og form i sin groteske kunst. Tydeligst er dette i Kappen (1842; filmatisert 1959).

I 1836 ble Gogols store komedie Revisoren oppført. Med dette skuespillet hadde han villet bevirke en moralsk fornyelse av det russiske samfunn ved latterens hjelp. Men tilskuerne bare lo og moret seg, uten forståelse for forfatterens egentlige hensikt. Gogol reiste utenlands og ble i utlandet i de neste tolv årene, bare avbrutt av kortere besøk i Russland. For det meste bodde han i Roma, hvor han arbeidet på sitt hovedverk, romanen Døde sjeler. Første del kom ut i 1842, og Gogol kalte den et «poem», for å understreke dens symbolske betydning. De «døde sjeler» refererer på den ene side til døde livegne som man ennå ikke har rukket å stryke av rullene, og som derfor administrativt sett fremdeles kan selges og kjøpes, og på den annen side refererer tittelen til den sjeledød som kjennetegner bokens hovedpersoner. Også med dette verket ville Gogol vekke leserne opp av deres åndelige likegyldighet og forfall, idet han så sin roman i analogi til Dantes Guddommelige komedie og betraktet dens første del som Helvetes-delen. Leserne så det imidlertid annerledes, og tolket verket som en satirisk avsløring av vanstyret i Russland ved latterens hjelp. Boken ble snart utropt som et hovedverk i den gryende russiske realisme og lest samfunnskritisk, uten anelse om Gogols religiøse intensjoner med sitt verk. De delene som skulle fremstilt menneskenes lutringsvei og åndelige gjenfødelse, ble da heller aldri fullført.

I stedet publiserte han Utvalgte avsnitt fra en korrespondanse med venner (1847), hvor han forsøkte å gi sine religiøse ideer uttrykk i en retorisk-didaktisk form. Boken ble en skandale, idet realisten og samfunnskritikeren Gogol her i de liberales øyne fremstod som en religiøs bakstrever og forsvarer av tsarveldet. Gogol var ute av stand til å formidle sin religiøse visjon av et kristent broderskap på en måte som kunne gripe og overbevise leserne. Hans inngående studier av de greske kirkefedre, som resulterte i skriftet Om den guddommelige liturgi, ble aldri tatt helt på alvor av samtiden. Forestillingen om Gogol som komisk forfatter og satirens mester stilte seg i veien for en forståelse av hans religiøse alvor.

De fleste av Gogols skjønnlitterære verker er oversatt til norsk. Fremheves må særlig Erik Krags og Erik Egebergs oversettelser av Døde sjeler (1927 og 2004), Geir Kjetsaas oversettelse av Revisoren (1978) og Marit Bjerkengs oversettelse av Petersburgnovellene (1973), sist utgitt 2013 med et forord av Mikhail Sjisjkin.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.