Nicolas Léonard Sadi Carnot

Han var sønn av Lazare Carnot og ble utdannet som offiser, men i 1828 tok han avskjed som kaptein og levde siden for vitenskap, musikk og poesi. I 1824 utgav han en bok, Réflexions sur la puissance motrice du feu («Betraktninger over varmens bevegende kraft»), der han ut fra kjente erfaringer søkte å klargjøre hvilke betingelser som må til for at varme kan brukes for å utføre arbeid. Hans verk har vært av fundamental betydning for senere forståelse av termodynamiske prosesser.

Carnot tenkte seg opprinnelig varme som et stoff, calorique, som oppførte seg omtrent som en gass og som aldri kunne forsvinne, men bare overføres fra ett sted til et annet. Temperaturen så han som uttrykk for mengden av dette stoffet som var til stede.

Senere reviderte han denne oppfatningen av varme. Av hans etterlatte skrifter, utgitt av broren L. H. Carnot i 1878, fremgår det at han var blitt klar over at varme er en form for energi. Han kom også frem til en noenlunde riktig verdi for varmens mekaniske ekvivalent, men før disse arbeidene ble kjent, hadde blant andre James Joule utført eksperimenter som viste at varme er en form for energi.

Carnots viktigste bidrag til termodynamikken er hans tankeeksperiment, carnotsyklusen (Carnots kretsprosess), som han brukte for å vise at ingen varmekraftmaskin kan ha høyere virkningsgrad enn den som arbeider reversibelt mellom to temperaturer. Dette kalles Carnots teorem. Teoremet danner grunnlaget for termodynamikkens andre hovedsetning, som ble nærmere utformet av Rudolph Clausius og Lord Kelvin.

• termodynamikk
• carnotsyklus