Økonomi og næringsliv i Nicaragua

Under Somoza-styret fra 1936 til 1979 hadde landet økonomisk vekst, men økonomien var sterkt preget av korrupsjon og nepotisme. Etter revolusjonen i 1979 fulgte en tid med stor uro, og borgerkrig og handelsboikott rammet landets økonomi hardt. I løpet av sandiniststyret ble økonomien til en viss grad nasjonalisert, blant annet ble det gjennomført en landreform med en stor grad av ekspropieringer. Etter at sandinistene ga avkall på makten i 1990 ble økonomien på nytt omstrukturert, og man så en økende privatisering. Utover nittitallet var det også en framvekst av arbeidskraftkrevende industri rundt de store byene. Etter Daniel Ortegas maktovertakelse i 2007 endret økonomien seg mindre enn hva kapitalistene hadde fryktet. Ortega, til tross for en klar anti-nyliberal retorikk, fortsatte den elitevennlige økonomiske politikken som de nyliberale presidentene før ham, og fortsatte blant annet samarbeidet med institusjoner som IMF, Verdensbanken og CAFTA (Den sentralamerikanske frihandelsavtalen).

Nicaraguas næringsliv har tradisjonelt sett vært knyttet til primærnæringene, og land og landrettigheter har vært det tradisjonelle grunnlaget for rikdom og økonomiske forskjeller. Overklassens store formuer stammer i stor grad fra eksport av jordbruksprodukter som kaffe, bomull, biff og sukker. En tredjedel av arbeidsstyrken arbeider innenfor jordbruk, skogbruk og fiske, og produserer omtrent en femtedel av det totale nasjonalbudsjettet.

Jordbruket i Nicaragua har i stor grad vært prisgitt ytre faktorer som bøndene selv ikke kan styre. Svingninger i eksportpriser, naturkatastrofer, miljøfaktorer som utarming av jord og vannmangel, krigshandlinger og politiske vedtak har vært faktorer som jordbrukerne har vært nødt til å forholde seg til og som har hatt store innvirkninger på deres hverdag.

Den tobakk, kaffe og storfekjøtt som produseres i Nicaragua er kjent for å holde høy kvalitet. For lokalt konsum blir det dyrket hovedsakelig ris, bønner, mais, bananer, sukker og durra.

Om lag 35 100 kvadratkilometer av landet er produktiv skog, og de største regnskogsområdene i Mellom-Amerika befinner seg her. Tidligere ble store mengder karibisk furu, Pinus caribaea, mahogni og seder eksportert. De autonome regionene i det karibiske lavlandet har betydelig potensiale for tømmerutvinning.

Fisket representerer den nest største eksportnæringen, og er spesielt viktig på den karibiske kysten. Fangsten har vært konsentrert omkring hummer og reker. Fiskeflåten er i dårlig forfatning, og landet mangler kystvakt. Overfiske og ukontrollerte aktiviteter fra utenlandske fiskebåter representerer en betydelig trussel.

Nordøst i landet ble det tidligere utvunnet betydelige mengder av gull, sølv, kobber og sink. Nicaragua var i 1940-årene verdens sjette største produsent av gull. I dag er gruvene knapt i drift, men gullvasking er vanlig.

Industrien ble forsøkt utviklet under Somoza-styret på 1950 og 1960-tallet, men store deler av infrastrukturen ble ødelagt av jordskjelvet i 1972 og bombingen i 1978–1979. Avhengighet av teknologi fra USA førte til tekniske problemer under handelsboikotten, og overgangen til østeuropeisk teknologi i 1980-årene bød i 1990-årene på tilsvarende problemer. Landet har kun ett petroleumsraffineri, ved Managua.

Utover nittitallet var det en framvekst av arbeidskraftkrevende industri, i nærheten av de store byene. Disse fabrikkene, som blir kalt maquiladoras, produserer i hovedsak tekstiler. Denne industrien er i stor grad basert på utenlandsk eierskap og skattefritak, og har på tross av å skape mange arbeidsplasser hatt liten betydning for landets økonomi.

Landets produksjon av sigarer og rom holder høy kvalitet, og hevder seg jevnlig i internasjonale kvalitetstester.

Nicaragua har i lengre tid vært preget av en stor emigrasjon, og denne får større og større betydning for landets økonomi. Det er stadig flere nicaraguanere i utlendighet (spesielt i USA, Costa Rica og Spania) og svært mange av dem sender penger hjem. I 2018 ble over en milliard dollar sendt til Nicaragua som såkalte remisser, dette tilsvarer 11,5 prosent av BNP og det blir sagt at Nicaraguas viktigste eksport nå er landets arbeidskraft.

USA var tidligere den desidert viktigste handelspartner. Dette forholdet ble svært anstrengt under sandinistregjeringen, og USA innførte handelsboikott i 1985. Sandinistregjeringen forsøkte å fordele handelen likt mellom Nord-Amerika, Europa, Japan og Comecon-landene. Handelen med Sovjetunionen og de andre Comecon-landene økte i 1980-årene, men denne avtok dramatisk fra 1990, samme år som USA opphevet handelsboikotten og satte et sterkt preg på handelen igjen. Japan, Taiwan, de nordiske landene og EU økte også sin handel med Nicaragua etter 1990.

I 1990 var Nicaragua preget av borgerkrig og handelsblokade, og landet var sterkt gjeldstynget. Denne gjeldsbyrden var en viktig grunn til at Nicaragua måtte gjennomgå de strukturtilpasningsprogrammene som organisasjoner som IMF og Verdensbanken krevde. Kort sagt innebærer strukturtilpasningsprogrammene at land må innføre markedsøkonomi. De må åpne for internasjonale investeringer, kutte i offentlige utgifter og subsidier og ikke minst få balanse i utenrikshandelen. IMF og Verdensbanken etterga gjeld etter at en kunne vise til tilpasninger. Nicaraguanere som kom tilbake fra eksil i USA bidro også positivt for økonomien og førte til større tillit til handel med USA.

Fra slutten av 1990-tallet var det flere aktører som slettet Nicaraguas utenlandsgjeld, og Verdensbanken og IMF etablerte HIPC-initiativet og begynte å slette gjelden til fattige gjeldstunge land. Flere nasjonalstater, blant annet Norge, fulgte opp med lignende initiativ.

Etter Ortegas valgseier i 2006 fikk Venezuela en svært viktig rolle for Nicaraguas økonomi. Politiske likheter mellom Ortega og Hugo Chávez var grunnlaget for store bilaterale handel- og bistandsavtaler. Landene formaliserte disse avtalene gjennom ALBA-samarbeidet, som i hovedsak innebar at olje og oljepenger fra Venezuela ble brukt til å finansiert sosiale programmer og offentlige investeringer i Nicaragua. Sosiale programmer for eksempel knyttet til fattigdombekjempelse har vært veldig populære spesielt på den nicaraguanske landsbygda og i de fattige delene av byene, men ALBA-samarbeidet ble også hyppig kritisert for for lite transparens og samrøre mellom statens og politikernes økonomi. Hugo Chávez' død og kollapsen til Venezuelas økonomi hadde en stor negativ effekt på Nicaraguas økonomiske situasjon.

Det finnes cirka 14 500 kilometer veier, blant annet Nicaraguas del av Pan-American Highway. Med unntak av denne og hovedveiene mellom Managua og de større byene, er veistandarden lav. Jernbanen ble nedlagt i 1993, men det finnes en kortere privat jernbanelinje i Chinandega for frakt av bananer til havnebyen Corinto. De viktigste havnene ligger ved Stillehavet, hvorav Corinto er den eneste med moderne dypvannshavn. Puerto Sandino er oljehavnen. Managua har landets eneste internasjonale lufthavn, og kommunikasjonen med det delvis veiløse lavlandet mot Karibia foregår i stor grad med fly.

Nicaragua vurderer bygging av en kanal som skal knytte Atlanterhavet til Stillehavet, som president Daniel Ortega har hevdet vil gi Nicaragua en «økonomiske uavhengighet». Forskere har reist bekymringer for miljøpåvirkning, men regjeringen har fastholdt at kanalen vil være positivt for landet ved å skape nye arbeidsplasser og øke den økonomiske veksten. Prosjektet var planlagt å begynne byggingen i desember 2014, men Nicaragua-kanalen har ennå ikke blitt startet.

Nicaragua var en yndet turistdestinasjon på 1960- og 1970-tallet, men revolusjonen og borgerkrigen satte en brutal stopper for dette. Mot slutten av 1990-tallet begynte turistnæringen igjen å gi positive bidrag til økonomien. Ettersom Nicaragua begynte å opparbeide seg et rykte for stabilitet, lav kriminalitet, lave priser og høy gjestfrihet begynte turister på nytt å reise til landet. Turiststrømmen var først preget av backpackere og surfere, men har etterhvert som infrastrukturen og omdømmet som turistdestinasjon ble bygget opp så en at de besøkende begynte å legge igjen stadig mer penger. Det er flest turister i områdene langs stillehavskysten.

Nicaragua opplevde en solid økonomisk vekst fra rundt 2010 til 2018 og hadde årlig økning av BNP på cirka fem prosent. Denne økonomiske veksten hadde en brå stopp i 2018 da landet ble rammet av omfattende opptøyer.

I april 2018 mennesker samlet det seg titusenvis av demonstranter i gatene som protesterte mot regjeringens endring av folketrygden. Disse protestene ble besvart med vold fra regjeringen og flere enn 400 personer ble drept av politiet og av paramilitære grupper knyttet til regjeringen. Disse opptøyene har også hatt stor effekt på økonomien. Titusenvis av nicaraguanere emigrerte og turistindustrien fikk seg en stor knekk.

• Nicaraguas befolkning
• Nicaraguas geografi
• Nicaraguas historie