Niagarafallene

Niagara Falls er av ny dato geologisk sett. Da storisen under den kvartære istid la seg over Nord-Amerika, rant elvene fra Canada sørover til Mexicogolfen. Foran isranden ble det etter hvert avleiret så mye morene- og elvegrus at selve «bresengen» kom til å ligge lavere enn grusslettene foran. Da isen trakk seg tilbake for 10 000 år siden, dannet det seg derfor store issjøer foran brefronten – begynnelsen til De store sjøer. Innsjøene hadde først avløp mot sør over grusslettene, men under en videre tilbaketrekning av isranden ble det blottlagt lavere passpunkter, slik at sjøene fikk utløp mot øst til Hudsonelva og senere mot nordøst til St. Lawrence-bukta.

Etter hvert som de tunge ismassene smeltet bort, begynte jordskorpen å heve seg slik at det nordlige løp over Ottawa til St. Lawrence kom til å ligge for høyt og ble erstattet med et sørlig løp gjennom Eriesjøen og over Niagarafallene. Her kaster elven seg ut over en brink i flattliggende lag av kalkstein, skifer og dolomittstein, som eroderes raskt bakover.

Niagra Falls er en av de mest besøkte turistattraksjonene i Nord-Amerika og tiltrekker seg hvert år millioner av besøkende fra hele verden. Fossene har tiltrukket seg turister i mer enn to hundre år og turismen har en betydelig innvirkning på økonomien i området. Hotellene og restaurantene i nærheten av fossene er opptatt hele året, og de lokale butikkene og tjenesteleverandørene nyter godt av de mange besøkende som kommer til området.

Etter avtale av 1950 mellom Canada og USA skal det i Niagarafallene om dagen i tiden 1. april–31. oktober gå minimum 2837 kubikkmeter per sekund, og ellers halvparten. Den resterende vannføringen deles til kraftproduksjon, cirka 2100 kubikkmeter per sekund på hvert land.

Canada hadde fra før kraftstasjonen Sir Adam Beck-Niagara 1 og har senere bygd Sir Adam Beck-Niagara 2 med installasjon 1240 megawatt (MW) på 16 aggregater. Total fallhøyde er 89 meter. Videre er det bygd en pumpekraftstasjon med 6 aggregater som hvert krever 40,5 MW som pumpe og yter 35 MW som turbin og generator. Om natten, ved liten belastning, pumpes vannet opp i et basseng 26 meter over pumpekraftstasjonens undervann. Ved stor belastning om dagen kjøres stasjonen som kraftprodusent.

På USAs side er kraftutbyggingen stort sett utført på samme måte. Hovedstasjonen Robert Moses har 13 aggregater med til sammen 2275 MW, pumpestasjonen Lewiston (når denne går for kraftproduksjon) yter 240 MW. Utnyttet fallhøyde er 96 meter.

• Horseshoe Falls
• Niagara

• Niagarafallenes geologi

• Berton, Pierre (2009). Niagara: A History of the Falls. State University of New York Press. ISBN 978-1-4384-2928-1
• Grant, Grant; Ray Jones (2006). Niagara Falls : an intimate portrait. Insiders/Globe Pequot. ISBN 0-7627-4025-6

• McGreevy, Patrick (2009). Imagining Niagara: The Meaning and Making of Niagara Falls. Univ. of Massachusetts. ISBN 978-1-55849-771-9