New Yorkfilharmonien, amerikansk symfoniorkester, grunnlagt 1842, et av USA's ledende orkestre. Sjefdirigent siden 2009 er amerikaneren Alan Gilbert. Den finske dirigenten og komponisten Esa-Pekka Salonen er fra 2015 orkesterets «composer-in-residence».

Orkesterets hjem er David Geffen Hall (som frem til 1973 het Philharmonic Hall og 1973–2015 het Avery Fisher Hall), tegnet av arkitekten Max Abramovitz og beliggende i Lincoln Center for the Performing Arts. Den har 2738 sitteplasser og ble innviet 23. september 1962. Orkesterets tidligere hjem var Carnegie Hall, som de innviet i 1891 og hvor de hadde fast tilhold 1892−1962.

New Yorkfilharmonien er USAs eldste orkester. Det ble grunnlagt i 1842 som en selvstyrt organisasjon under navnet Philharmonic Society of New York, og holdt sin første konsert 7. desember samme år. Initiativtagere var fiolinisten Ureli Corelli Hill, som hadde studert hos Louis Spohr, og den irskfødte komponisten William Vincent Wallace. I 1846 ga de den første oppførelsen i Amerika av Beethovens 9. symfoni.

Theodore Thomas, som senere grunnla Chicago Symfoniorkester, var sjefdirigent 1877−91, og gjorde mye for å forsterke og forbedre orkesteret. Under ham og hans dyktige etterfølger Anton Seidl 1891−98, tidligere assistent for Richard Wagner, ble orkesterets posisjon i New York for alvor etablert. 

I 1909 ble orkesteret gjort om til en lederstyrt organisasjon, med en tryggere økonomi og full sesong. De inviterte Gustav Mahler til å lede orkesteret, og han hevet orkesterets kvalitet betydelig, moderniserte repertoaret og innførte en virtuos og temperamentsfull spillestil. Mahler døde imidlertid fra posten i 1911.

Siden har mange fremragende dirigenter ledet orkesteret. Under Willem Mengelberg ble orkesteret et av de første som hadde faste utendørskonserter, på Lewisohn Stadium (av og til under navnet Stadium Symphony Orchestra).

Arturo Toscanini ble sjefdirigent i 1928. Samme år tok orkesteret opp i seg New York Symphony Society, grunnlagt i 1877 av Walter Damrosch, som hadde vært Franz Liszts konsertmester i Weimar. Toscanini ledet en bejublet turné i Europa i 1930. 

New Yorkfilharmonien beholdt sin posisjon under John Barbirolli 1936−41, Artur Rodzinski 1943−47, Bruno Walter 1947−49 og Leopold Stokowski 1949−50. Grekeren Dimitri Mitropoulos 1949−58 gjorde bemerkede plateinnspillinger, og var en forkjemper for Gustav Mahlers symfonier og for musikk fra det 20. århundre.

Orkesteret begynte med radiosendte konserter i 1922, og holdt fjernsynsoverførte konserter i 1950-årene under Mitropoulos. Hans etterfølger Leonard Bernstein førte orkesteret for alvor inn i fjernsynsalderen med seriene Young People's Concerts 1958−72 og Leonard Bernstein and the New York Philharmonic på CBS. Bernstein ble en svært populær og profilert sjefdirigent 1958−69, og fortsatte å lede orkestret ved mange anledninger frem til sin død i 1990.  

Orkesterets status var noe omstridt under Pierre Boulez 1971−77 og Zubin Mehta 1978–91, mens tiden med Kurt Masur 1991−2002 har vært bedømt som en god periode med bemerkede plateinnspillinger og omfattende turnéer.

Lorin Maazel ble sjefdirigent i 2002, 60 år etter at han dirigerte orkesteret for første gang som 12 år gammelt vidunderbarn på Lewisohn Stadium. Maazel ledet orkesteret under et mye omtalt besøk i det ellers lukkede Nord-Korea i 2008, med musikk av Wagner, Dvorak og Gershwin på programmet. Han innehadde stillingen til 2009.

Anbefalt lenke

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

22. januar 2015 skrev Trond Olav Svendsen

Et moment i artikkelen er utdatert. Lorin Maazel ga seg som sjefdirigent i 2009 (og døde i 2014). Fra 2009 er amerikaneren Alan Gilbert sjefdirigent.

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.