Den såkalte Rani Pokhri-innskriften fra 1670 viser at språket nepali var i bruk i Katmandu før Prithvi Narayan Shah erobret byen i 1768. Kongen selv var en av de første som brukte språket litterært. Bhanubhakta Acharya (1814–68) er blitt kalt nepali-litteraturens far. Han oversatte det store sanskritepos Ram Ramayana til nepali, skrev nasjonalistisk poesi og gav den nye litteraturen form. Motiram Bhatta (1855–96) førte dette arbeidet videre. Han utgav tidsskrifter og dannet en dikterskole som er kjent for sin erotiske poesi. Med Lekhanath Paudyal (1884–1965) kom den nye tids tanker inn i poesien. Også Balakrishna Sama (f. 1903) opptrer som humanist, men har ikke den brede orientering som Lakshmiprasad Devkota (1909–59) gir uttrykk for i sin følsomme poesi. Som landflyktig redigerte han fra Benares i India tidsskriftet Yugbani, der han gjorde seg til talsmann for et demokratisk Nepal. Pagal (Den gale), kanskje hans best kjente verk, skrev han mens han selv var innlagt til psykiatrisk behandling. Politisk bevisste var også de dikterne som tilhørte gruppen Sharada, egentlig navn på et litterært tidsskrift.

Etter 1951, da det ble mulig å skrive fritt, har alle slags retninger blomstret. Fremst står Mohan Koirala (f. 1926) med sine prosadikt. Guruprasad Mainali gir i sine noveller glimt av nepalsk hverdag. Fra den indiske siden av grensen, særlig Darjeeling og Benares, har det også kommet betydelig prosa. Kvinnene er kommet med, f.eks. Sarita Pradhan, som i romanen Archana (1976) skildrer nepalere bosatt i Darjeeling.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.