Nepals tidlige historie bærer preg av at landet geografisk og kulturelt fungerer som en bro mellom India og Sentral-Asia. Mens sørlige distrikter er befolket av etniske grupper med nær tilknytning til India, har naboskapet til Tibet vært bestemmende i nord. Buddha ble født i Lumbini ved den indiske grensen.

De eldste krøniker på newari nevner dynastier fra tiden før vår tidsregning, men hittil har verken arkeologi eller innskrifter kunnet kaste lys over denne perioden.

Licchavikongene hersket i Sentral-Nepal (Bagmati) ca. 350–750. De kom fra Nord-Bihar i India og hadde nære forbindelser med Guptadynastiet. Det finnes innskrifter på sanskrit fra denne tiden. Byen Patan sørvest for Katmandu var allerede grunnlagt i 299. Den ble kalt Lalitpur og hadde buddhistiske stupaer; også Charumati nær Katmandu har buddhistiske minnesmerker. Ellers bærer Licchavitiden preg av hinduisme. Det er nærliggende å tro at begge hovedretninger, både vishnuisme og shivaisme, ble tolerert.

Under Thakurikongene (750–1000) var de politiske forholdene preget av tibetansk dominans. Den nåværende hovedstaden Katmandu, som inntil 1500-tallet het Kantipur, skal være grunnlagt i 723. I 899 ble den tredje av byene i Bagmatidalen til: Bhaktapur (Bhadgaon) øst for Katmandu. Etter år 1000 ble shivaismen den dominerende religionen. Dette henger sammen med en lignende utvikling i Nordøst-India, der tantrismen ble omtrent enerådende på denne tiden.

Ca. 1150 kom Nepal under Karnatakongene, som fra Sør-India var kommet til Bihar og derfra til Sør-Nepal. Men på 1300-tallet måtte de gi fra seg makten til Malladynastiet, som regjerte til 1768. Mallatiden ble en storhetstid for Nepal; da nådde newar-kulturen sitt høydepunkt. Bhaktapur var hovedstad.

Under muslimske herjinger i India søkte hinduer tilflukt i Nepal. Blant disse flyktningene ble det skrevet både sanskrit og maithili, og newarene som fra gammelt av hadde bodd i Bagmatidalen, tok etter. Særlig blomstret den dramatiske diktningen. Trearkitekturen og billedkunsten som ennå preger Patan, Katmandu, Bhadgaon og andre byer, fikk sin utforming i Mallatiden.

I 1768–69 la Prithvi Narayan Shah (1723–75) Katmandudistriktene under seg. Malladynastiet bad Det Ostindiske kompani om hjelp, men måtte kapitulere da hjelpen ikke nådde frem. Prithvi Narayan hadde startet sitt blodige felttog fra Gurkha lenger vest. Den nye herskerfamilien ble kalt Gurkhadynastiet, og deres språk ble offisielt språk i Nepal, gurkhali. Mens mallaene var buddhister, var de nye herskerne hinduer. Innskrifter viser at det foregikk en infiltrasjon av gurkhaer i Kathmandu lenge før erobringen 1768.

Det brøt snart ut stridigheter med Tibet. Så sent som i 1730 hadde småstatene i Nord-Nepal betalt skatt til de kinesiske mandsju-keiserne. Gurkhaene holdt opp med dette og rykket inn på tibetansk territorium. Kineserne svarte med et felttog mot Nepal, som i 1792 måtte gå med på å betale skatt. Først i 1856 ble det slutt med dette, idet en fredstraktat med Kina tvang tibetanerne til å betale årlig tributt til Nepal. Det gjorde de helt frem til 1953.

Det oppstod også konflikter med britene. Grensetvistene kulminerte i krig 1814–15; Nepal måtte avstå store grenseområder og tillate en britisk resident i Katmandu. Etter dette valgte Nepal en isolasjonspolitikk. Kongen ble etter hvert en skyggehersker. Makten lå hos førsteministrene, som fra 1846 til 1951 tilhørte Ranaslekten. Det hersket rent føydale forhold, og løfter om reformer etter andre verdenskrig ble ikke innfridd. Særlig gikk det ut over newarene, som lenge ikke fikk bruke sitt eget språk.

Nepals Kongressparti (NPC) ble dannet i 1950 etter indisk forbilde, og fikk støtte av kongen. Men statsministeren avsatte kongen, som måtte dra i landflyktighet til India. Etter indisk megling  i 1951 ble det en slags forsoning mellom kongen og demokratene på den ene siden og Ranapartiet på den andre.

Ranaslektens maktkonsentrasjon ble etter hvert brutt. Under kong Mahendra (1955–72) fikk Nepal en ny forfatning, som introduserte landets første demokratiske system. Ved det første valget fikk det moderat-sosialistiske Kongresspartiet absolutt flertall, og den første parlamentariske regjering ble dannet. Men i 1960 tok kongen makten ved et kupp, oppløste partiene og arresterte flere politiske ledere.

Partipolitikken ble ved forfatningen av 1962 erstattet av panchayat-systemet. Dette indirekte systemet sikret maktkonsentrasjonen hos kongen, og de besittende klasser beholdt makten på det lokale plan. Under kong Birendra (1972-1990) oppstod atskillig misnøye med det autoritære styret. Etter alvorlig uro ordnet kongen en folkeavstemning 1980; panchayat-systemet ble bekreftet med knapp majoritet.

Inntil 1990 var Nepal et av verdens få absolutte monarkier. En blodig folkereisning der flere hundre ble drept, ga gjennombrudd for demokratiske reformer. En ny forfatning i november 1990 fratok kong Birendra hans nærmest eneveldige makt. Kongen ble nå konstitusjonell monark.

Hyppige regjeringsskifter lammet forvaltningen og bremset økonomisk utvikling. I perioden 1990–2005 hadde 15 forskjellige regjeringer makten, i snitt ett regjeringsskifte per år. Folkets tiltro til det nye demokratiske systemet ble svekket. De mange nye partiene var preget av intern splittelse og personstrid, korrupsjon og maktmisbruk. Opprivende fraksjonskamper splittet også det tradisjonsrike Kongresspartiet, med en utbryterfløy ledet av Sher Bahadur Deuba, og det «gamle» NPC, anført av veteranen Girija Prasad Koirala.

Det militante maoistiske kommunistpartiet Nepals kommunistiske parti (maoistisk) (NPC-M) og dets kamporganisasjon, Nepals Forente Folkefront (UPF), ble en alvorlig utfordring for styresmaktene. Den 13. februar 1996 sendte maoistene ut en parole om «folkets frigjøringskrig». Målet for «folkekrigen» skulle være gjennomgripende sosiale og politiske endringer. Med Kinas revolusjonsleder Mao Zedong som ledestjerne ville opprørerne styrte monarkiet og gjøre hindu-kongedømmet til en kommunistisk folkerepublikk etter mønster fra det kultur-revolusjonære Kina i 1960-årene.

Maoistene førte en intensiv væpnet kamp. Geriljaen spredte seg etter hvert fra det opprinnelige kjerneområdet i vest til de fleste provinsene. Regjeringen forsøkte å få bukt med maoistrevolten med gunstige lån til småbrukere og annen økonomisk stimulans. Et annet virkemiddel var strengere antiterrorlover.

I juni 2001 ble nasjonen rystet av en massakre på nesten hele kongefamilien. Kronprins Dipendra gikk angivelig amok i beruset tilstand etter en krangel med foreldrene om valg av ektemake. Kong Birendra, dronning Aishwaraya og åtte andre medlemmer av kongefamilien ble drept med skuddsalver fra automatvåpen før kronprinsen skjøt seg selv. Den myrdede monarkens yngre bror, Gyanendra, ble utnevnt til ny konge.

Palassmassakren skapte en akutt tillitskrise blant folket. Maoistgeriljaen utnyttet dette til ny storoffensiv. Regjeringen svarte med enda strengere sikkerhetslover; hæren ble nå satt inn i krigen med full tyngde. Etter nye regjeringskriser overtok Sher Bahadur Deuba som statsminister høsten 2001. Feilslåtte fredsforhandlinger ble fulgt av nye maoistfremstøt. Regjeringen slo tilbake med unntakstilstand over hele landet. Bare i 2002 ble over 4000 mennesker drept.

Oktober 2002 proklamerte kong Gyanendra at han personlig hadde overtatt den utøvende makten. Deuba-regjeringen ble avsatt og parlamentets representanthus oppløst. Ledende politikere stemplet kongens inngripen som et grunnlovsstridig «rojalistkupp». Ifølge forfatningen av 1990 skulle kongen nærmest være en symbolfigur.

Ved årsskiftet 2002–03 hadde opprørerne tilnærmet kontroll over mer enn en tredel av landområdet. Etter seks måneders våpenhvile blusset krigen opp igjen for fullt i august 2003. Konflikten ble nå ytterligere brutalisert. Humanitære organisasjoner kritiserte både maoistgeriljaen og regjeringsstyrkene for grove brudd på menneskerettighetene, blant annet vilkårlige likvidasjoner og utstrakt bruk av tortur. Konflikten drev mange på flukt.

I juli 2004 bøyde kongen av og tok Deuba til nåde igjen som regjeringssjef. Den 1. februar 2005 gjorde kongen på ny helomvending, satte grunnloven til side, avsatte Deuba-regjeringen og tok selv egenmektig over styret. Deuba ble av kongens korrupsjonskommisjon dømt til to års fengsel for korrupsjon. Konflikten mellom kongen og en allianse av sju ledende politiske partier ble nå ytterligere skjerpet.

Sjupartialliansen gikk inn i forhandlinger med maoistene og partene kom november 2005 frem til en overenskomst i 12 punkter. Maoistene sa seg villig til å nedlegge våpnene på visse vilkår, bl.a. at det skulle sammenkalles en grunnlovsforsamling for å avgjøre spørsmålet om monarki eller republikk. Maoistene hadde i september kunngjort tre måneders våpenhvile, men i januar 2006 blusset krigen opp igjen for fullt. Landet var preget av generalstreiker, portforbud og demonstrasjoner.

Den 14. april 2006 talte kong Gyanendra på fjernsyn i forbindelse med det nepalske nyttår. Da kongen ikke ga signaler om politiske forandringer, strømmet folk i tusentall ut i gatene og demonstrerte inntil kong Gyanendra ti dager senere - den 24. april - sa fra seg makten og gjeninnsatte parlamentet.

Girija Prasad Koirala, leder av Nepals Kongressparti, ble utnevnt som ny statsminister i november 2006. Maoistenes leder Prachanda og statsminister Koirala undertegnet en fredsavtale. Dermed var den ti år lange "folkekrigen" avsluttet. Konflikten hadde tatt livet av ca 13 000 mennesker, de fleste sivile. Overgangsgrunnloven som trådte i kraft 15. januar 2007 erklærte Nepal som føderal demokratisk republikk. Formell innføring av republikken fant sted 28. mai 2008, da den grunnlovgivende forsamlingen møttes for første gang. Kongen ble fratatt all makt i overgangsgrunnloven, og statsministeren ble fungerende statsoverhode.

Mellom 2008 og 2011 var det fire forskjellige koalisjonsregjeringer. To koalisjonsregjeringer ble ledet av Nepals Forente Kommunistiske Parti (maoistene), og to av Nepals Kommunistiske Parti UML (forente marxist-leninister). 

Parlamentet ble i 2010 gitt en frist på to år til å skrive en ny grunnlov. Høyesterett hadde satt frist til mai 2012, men grunnloven ble ikke vedtatt før i september 2015. Grunnloven gjør i praksis Nepal til en føderal demokratisk republikk, med syv føderale provinser. Grunnloven erklærer Nepal som sekulær stat og ble den første i Asia som beskytter homofiles rettigheter.

I oktober 2015 valgte parlamentet K.P. Oli som statsminister. Han var den første statsministeren som ble valgt under den nye grunnloven. Året etter måtte han gå av etter et mistillitsforslag.  Lederen for Maoist-partiet, Pushpa Kamal Dahal (Prachanda), overtar som statsminister.Bidhya Devi Bhandari ble i 2015 valgt som Nepals første kvinnelige president. Hun er en forkjemper for kvinners rettigheter i nepalsk politikk.

Nepals utenrikspolitikk er nøytral og har vært preget av en balansegang mellom de mektige naboene India og Kina. Nesten all handel går over den indiske grensen. India og Nepal inngikk i 2014 en handels- og investeringsavtale.

Maoistopprøret gjorde Nepal til et nytt brennpunkt i det urolige Sør-Asia. Dette skapte nervøsitet hos stormaktsnaboen India, som fryktet at opprøret ville kunne spre seg over grensene til Indias egne maoister – naxalittene. Kina har fordømt maoistene som «terrorister» og mener de ikke har noe til felles med Kinas revolusjonsleder. USA, Storbritannia og India har støttet regjeringshæren med militær utrustning.

Nepals forhold til nabolandet Bhutan har vært anspent siden tidlig i 1990-årene, da 200 000 etniske nepalere ble tvunget ut av Bhutan.

I 1992 innledet regjeringen en avregulering av økonomien for å tiltrekke utenlandske investorer. Privatisering av statseide bedrifter ble innledet.  Ved tusenårsskiftet ble om lag en tredel av statens utgifter dekket ved bistand. Til tross for krigen har Nepal også i senere år registrert økonomisk vekst, om enn fra et svært lavt nivå. Veksten kommer for en stor del av arbeidsmigrasjon. Nepal ble i 2004 opptatt som medlem av WTO.

De hyppige regjeringsskiftene de siste årene har ført til at den økonomiske situasjonen også har vært ustabil. Turisme har etter hvert vokst til å bli en viktig inntekstkilde for landet, men dette  har imidlertid også gjort mange av landets innbyggere sårbare for politisk turbulens, i og med at  turistene uteblir når det blir uroligheter.

Norge har siden 1964 gitt bilateral bistand til Nepal, hovedsakelig gjennom frivillige organisasjoner. Den norske Tibetmisjon har siden 1963 ført an i utbyggingen av lokale småkraftverk og oppbygging av lokal fagekspertise.

År 2000 åpnet Norge ambassade i Katmandu. Utviklingssamarbeidet med Nepal konsentrerer seg om grunnutdanning, næringsutvikling/energi, godt styresett, menneskerettigheter og fredsskapende arbeid. Landet er et av Norads prioriterte samarbeidsland.

Nepal ble rammet av et kraftig jordskjelv, 25. april 2015, kl. 11.55 lokal tid. Skjelvet ble målt til 7,9 på Richters skala. Episenteret var i Lamjung i Gorkha-distriktet, 80 kilometer fra Kathmandu. Flere tusen mennesker omkom og enda flere ble skadd som følge av jordskjelvet. 30 distrikter ble rammet og skadeomfanget på bygninger og infrastruktur var enormt. Nepal erklærte nasjonal katastrofetilstand etter jordskjelvet.

Det tok lang tid å få oversikt over omfanget av naturkatastrofen, og flere døde og ødeleggelser kom etter at et nytt skjelv med styrke 7,3 rammet området den 12. mai 2015. Nepal er svært utsatt for jordskjelv. Landet har mange dårlige og enkle bygninger, og dette forsterker skadene av et jordskjelv.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.