Lumbini
Ruiner etter klostre i Lumbini i Nepal, som skal være Buddhas fødested.
Kasthamandap
Kasthamandap, et hinduistisk tempel i Kathmandu. Foto fra 2011. Under jordskjelvet i 2015 ble tempelet ødelagt.
Av .
Lisens: CC BY NC SA 2.0

Nepals historie bærer preg av at landet geografisk og kulturelt fungerer som en bro mellom India og Sentral-Asia. Nepal har hatt mange egenrådige konger med stor makt, og har i mange år vært relativt isolert fra omverdenen. Forløperen til Nepal er den lille fjellstaten Gorkha. På 1700-tallet erobret Gorkha under ledelse av kong Prithvi Narayan Shah en rekke små nabostater. Shah erobret Katmandu i 1786, og la grunnlaget for kongedømmet Nepal.

Den mektige Rana-slekten hadde makten i landet fra 1846–1951, og kongen i landet var fratatt politisk makt. Rana-familien hersket gjennom å gjøre statsministertittelen arvelig. I 1960 tok kong Mahendra makten ved et kupp, oppløste partiene og arresterte flere politiske ledere. Nepal var i 30 år et absolutt monarki, inntil det i 1991 ble innført demokrati.

Ønsket om å fjerne landets konstitusjonelle monarki, ledet til det blodige maoistopprøret som startet i 1996. Nærmere 15 000 mennesker ble drept i kamphandlingene i løpet av den tiårige borgerkrigen varte (1996–2006). I 2006 ble det inngått en fredsavtale mellom maoistene og parlamentsregjeringen.

Eldre historie

Tara-figur
Fremstilling av bodhisattvaen Tara fra rundt 1300, funnet i Nepal.
Av .

Nepals tidlige historie bærer preg av at landet geografisk og kulturelt fungerer som en bro mellom India og Sentral-Asia. Mens sørlige distrikter er befolket av etniske grupper med nær tilknytning til India, har naboskapet til Tibet vært bestemmende i nord. Buddha ble født i Lumbini ved den indiske grensen.

De eldste krøniker på newari nevner dynastier fra tiden før vår tidsregning, men hittil har verken arkeologi eller innskrifter kunnet kaste lys over denne perioden.

Licchavikongene hersket i Sentral-Nepal (Bagmati) fra omkring 350–750. De kom fra Nord-Bihar i India og hadde nære forbindelser med Guptadynastiet. Det finnes innskrifter på sanskrit fra denne tiden. Byen Patan sørvest for Katmandu var allerede grunnlagt i 299. Den ble kalt Lalitpur og hadde buddhistiske stupaer; også Charumati nær Katmandu har buddhistiske minnesmerker. Ellers bærer Licchavitiden preg av hinduisme. Det er nærliggende å tro at begge hovedretninger, både vishnuisme og shivaisme, ble tolerert.

Under Thakurikongene (750–1000) var de politiske forholdene preget av tibetansk dominans. Den nåværende hovedstaden, Katmandu, som inntil 1500-tallet het Kantipur, skal være grunnlagt i 723. I 899 ble den tredje av byene i Bagmatidalen til: Bhaktapur (Bhadgaon) øst for Katmandu. Etter år 1000 ble shivaismen den dominerende religionen. Dette henger sammen med en lignende utvikling i Nordøst-India, der tantrismen ble omtrent enerådende på denne tiden.

Omkring 1150 kom Nepal under Karnatakongene, som fra Sør-India var kommet til Bihar og derfra til Sør-Nepal. Men på 1300-tallet måtte de gi fra seg makten til Malladynastiet, som regjerte til 1768. Mallatiden ble en storhetstid for Nepal; da nådde newar-kulturen sitt høydepunkt. Bhaktapur var hovedstad.

Under muslimske herjinger i India søkte hinduer tilflukt i Nepal. Blant disse flyktningene ble det skrevet både sanskrit og maithili, og newarene, som fra gammelt av hadde bodd i Bagmatidalen, tok etter. Særlig blomstret den dramatiske diktningen. Trearkitekturen og billedkunsten som ennå preger Patan, Katmandu, Bhadgaon og andre byer, fikk sin utforming i Mallatiden.

Ekspansjon og grensetvister

Prithvi Narayan Shah
Prithvi Narayan Shah la Katmandu-dynastiet under seg og startet samlingen av Nepal til ett rike.

Nepal har aldri vært kolonialisert, men både India og Storbritannia har i lange perioder styrt utenrikspolitikken.

I 1768–1769 la Prithvi Narayan Shah (1723–1775) Katmandudistriktene under seg. Malladynastiet bad Det Ostindiske kompani om hjelp, men måtte kapitulere da hjelpen ikke nådde frem. Prithvi Narayan hadde startet sitt blodige felttog fra Gurkha lenger vest. Den nye herskerfamilien ble kalt Gurkhadynastiet, og deres språk ble offisielt språk i Nepal, gurkhali. Mens mallaene var buddhister, var de nye herskerne hinduer. Innskrifter viser at det foregikk en infiltrasjon av gurkhaer i Kathmandu lenge før erobringen i 1768.

Det brøt snart ut stridigheter med Tibet. Så sent som i 1730 hadde småstatene i Nord-Nepal betalt skatt til de kinesiske mandsju-keiserne. Gurkhaene holdt opp med dette og rykket inn på tibetansk territorium. Kineserne svarte med et felttog mot Nepal, som i 1792 måtte gå med på å betale skatt. Først i 1856 ble det slutt med dette, idet en fredstraktat med Kina tvang tibetanerne til å betale årlig tributt til Nepal. Det gjorde de helt frem til 1953.

Det oppstod også konflikter med britene. Grensetvistene kulminerte i krig i 1814–1815; Nepal måtte avstå store grenseområder og tillate en britisk resident i Katmandu. Etter dette valgte Nepal en isolasjonspolitikk. Kongen ble etter hvert en skyggehersker. Makten lå hos førsteministrene, som fra 1846 til 1951 tilhørte Ranaslekten. Det hersket rent føydale forhold, og løfter om reformer etter andre verdenskrig ble ikke innfridd. Særlig gikk det ut over newarene, som lenge ikke fikk bruke sitt eget språk.

Nepals Kongressparti (NPC) ble dannet i 1950 etter indisk forbilde, og fikk støtte av kongen. Men statsministeren avsatte kongen, som måtte dra i landflyktighet til India. Etter indisk megling i 1951 ble det en slags forsoning mellom kongen og demokratene på den ene siden, og Ranapartiet på den andre.

Absolutt monarki (1960–1990)

Mahendra og Eisenhower
Kong Mahendra gjennomførte et kupp i Nepal i 1960, som førte til at landet ble et absolutt monarki i 30 år. Her er han (sittende til høyre) på besøk hos den amerikanske presidenten Dwight D. Eisenhower, 28. april 1960.
Av /NTB Scanpix.

Ranaslektens maktkonsentrasjon ble etter hvert brutt. Under kong Mahendra (1955–1972) fikk Nepal en ny forfatning, som introduserte landets første demokratiske system. Ved det første valget fikk det moderat-sosialistiske Kongresspartiet absolutt flertall, og den første parlamentariske regjering ble dannet. Men i 1960 tok kongen makten ved et kupp, oppløste partiene og arresterte flere politiske ledere.

Partipolitikken ble ved forfatningen av 1962 erstattet av panchayat-systemet. Dette indirekte systemet sikret maktkonsentrasjonen hos kongen, og de besittende klasser beholdt makten på det lokale plan.

Under kong Birendra (1972–1990) oppstod atskillig misnøye med det autoritære styret. Etter alvorlig uro ordnet kongen en folkeavstemning i 1980, og panchayat-systemet ble bekreftet med knapp majoritet.

Demokratiske reformer (1990–2005)

Inntil 1990 var Nepal et av verdens få absolutte monarkier. En blodig folkereisning, der flere hundre ble drept, ga gjennombrudd for demokratiske reformer. En ny forfatning i november 1990 fratok kong Birendra hans nærmest eneveldige makt. Kongen ble nå konstitusjonell monark.

Hyppige regjeringsskifter lammet forvaltningen og bremset økonomisk utvikling. I perioden 1990–2005 hadde 15 forskjellige regjeringer makten, i snitt ett regjeringsskifte per år. Folkets tiltro til det nye demokratiske systemet ble svekket. De mange nye partiene var preget av intern splittelse og personstrid, korrupsjon og maktmisbruk. Opprivende fraksjonskamper splittet også det tradisjonsrike Kongresspartiet, med en utbryterfløy ledet av Sher Bahadur Deuba, og det «gamle» NPC, anført av veteranen Girija Prasad Koirala.

Borgerkrig (1996–2006)

Nepal (Historie) (kongefamilien)

Nepals kong Gyanendra (i midten), dronning Komal (til høyre) og kronprins Paras overværer festparaden under Hærens Dag i Katmandu, 26. februar 2006. Hærsjefen har sagt at hans tropper forblir lojale overfor kongen, som er under økende press fra opposisjonen som krever at demokratiet blir gjeninnført. Kongen kuppet makten i februar 2005.

Av /NTB Scanpix ※.
Maoistene

Unge soldater fra Nepals kommunistparti (maoistene) i mai 2001. Borgerkrigen varte helt til 2006.

Av /NTB Scanpix.

Det militante maoistiske kommunistpartiet Nepals kommunistiske parti (maoistisk) (NPC-M) og dets kamporganisasjon, Nepals Forente Folkefront (UPF), ble en alvorlig utfordring for styresmaktene. 13. februar 1996 sendte maoistene ut en parole om «folkets frigjøringskrig». Målet for «folkekrigen» skulle være gjennomgripende sosiale og politiske endringer. Med Kinas revolusjonsleder Mao Zedong som ledestjerne ville opprørerne styrte monarkiet og gjøre hindu-kongedømmet til en kommunistisk folkerepublikk etter mønster fra det kultur-revolusjonære Kina i 1960-årene.

Maoistene førte en intensiv væpnet kamp. Geriljaen spredte seg etter hvert fra det opprinnelige kjerneområdet i vest til de fleste provinsene. Regjeringen forsøkte å få bukt med maoistrevolten med gunstige lån til småbrukere og annen økonomisk stimulans. Et annet virkemiddel var strengere antiterrorlover.

I juni 2001 ble nasjonen rystet av en massakre på nesten hele kongefamilien. Kronprins Dipendra gikk angivelig amok i beruset tilstand etter en krangel med foreldrene om valg av ektemake. Kong Birendra, dronning Aishwaraya og åtte andre medlemmer av kongefamilien ble drept med skuddsalver fra automatvåpen før kronprinsen skjøt seg selv. Den myrdede monarkens yngre bror, Gyanendra, ble utnevnt til ny konge.

Palassmassakren skapte en akutt tillitskrise blant folket. Maoistgeriljaen utnyttet dette til ny storoffensiv. Regjeringen svarte med enda strengere sikkerhetslover; hæren ble nå satt inn i krigen med full tyngde. Etter nye regjeringskriser overtok Sher Bahadur Deuba som statsminister høsten 2001. Feilslåtte fredsforhandlinger ble fulgt av nye maoistfremstøt. Regjeringen slo tilbake med unntakstilstand over hele landet. Bare i 2002 ble over 4000 mennesker drept.

I oktober 2002 proklamerte kong Gyanendra at han personlig hadde overtatt den utøvende makten. Deuba-regjeringen ble avsatt og parlamentets representanthus oppløst. Ledende politikere stemplet kongens inngripen som et grunnlovsstridig «rojalistkupp». Ifølge forfatningen av 1990 skulle kongen nærmest være en symbolfigur.

Ved årsskiftet 2002–2003 hadde opprørerne tilnærmet kontroll over mer enn en tredel av landområdet. Etter seks måneders våpenhvile blusset krigen opp igjen for fullt i august 2003. Konflikten ble nå ytterligere brutalisert. Humanitære organisasjoner kritiserte både maoistgeriljaen og regjeringsstyrkene for grove brudd på menneskerettighetene, blant annet vilkårlige likvidasjoner og utstrakt bruk av tortur. Konflikten drev mange på flukt.

I juli 2004 bøyde kongen av og tok Deuba til nåde igjen som regjeringssjef. 1. februar 2005 gjorde kongen på ny helomvending, satte grunnloven til side, avsatte Deuba-regjeringen og tok selv egenmektig over styret. Deuba ble av kongens korrupsjonskommisjon dømt til to års fengsel for korrupsjon. Konflikten mellom kongen og en allianse av sju ledende politiske partier ble nå ytterligere skjerpet.

Sjupartialliansen gikk inn i forhandlinger med maoistene, og partene kom november 2005 frem til en overenskomst i 12 punkter. Maoistene sa seg villig til å nedlegge våpnene på visse vilkår, blant annet at det skulle sammenkalles en grunnlovsforsamling for å avgjøre spørsmålet om monarki eller republikk. Maoistene hadde i september kunngjort tre måneders våpenhvile, men i januar 2006 blusset krigen opp igjen for fullt. Landet var preget av generalstreiker, portforbud og demonstrasjoner.

14. april 2006 talte kong Gyanendra på fjernsyn i forbindelse med det nepalske nyttår. Da kongen ikke ga signaler om politiske forandringer, strømmet folk i tusentall ut i gatene og demonstrerte inntil kong Gyanendra ti dager senere – 24. april – sa fra seg makten og gjeninnsatte parlamentet.

Girija Prasad Koirala, leder av Nepals Kongressparti, ble utnevnt som ny statsminister i november 2006. Maoistenes leder Prachanda og statsminister Koirala undertegnet en fredsavtale. Dermed var den ti år lange «folkekrigen» avsluttet. Konflikten hadde tatt livet av rundt 13 000 mennesker, de fleste sivile.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg