Britene kom som de første europeere til øya i 1798. I 1888 ble Nauru annektert av Tyskland, og 1914 okkupert av australske styrker. I 1919 ble Nauru felles britisk, australsk og newzealandsk mandatområde.

I perioden 1942 til 1945 var øya okkupert av Japan, fra 1947 var den australsk mandatområde. 31. januar 1968 ble Nauru selvstendig republikk.

Økonomien i Nauru har vært helt basert på utvinning av fosfat. Australia gikk i 1993 med på å betale Nauru 90 millioner dollar i erstatning for den australske utnyttingen av fosfatleiene 1919–67. New Zealand og Storbritannia bidro med 10 millioner dollar hver.

Produksjonen av fosfat falt sterkt fra begynnelsen av 1990-årene, og nasjonen forsøkte å lansere seg som skatteparadis for utenlandske forretningsfolk. Takket være fosfatleiene hadde Nauru-borgerne i 1970-årene kunnet nyte godt av en gjennomsnittsinntekt som var blant verdens høyeste. Ved tusenårsskiftet var fosfatleiene praktisk talt uttømt og økonomien så elendig at regjeringen ikke hadde penger til å lønne statsansatte.

Flyktninger som forsøker å ta seg over til Australia risikerer å bli plassert i interneringsleir på Nauru; leirene finansieres av Australia og er i dag Naurus viktigste bidrag til økonomien. 

Interneringsleir for flyktninger på Nauru, 2012 DIBP Images. CC BY 2.0

Situasjonen førte i 1990-årene til hyppige regjeringskriser og skifte på presidentposten; en tilstand som fortsatte etter tusenårsskiftet.

I denne knipen tok Nauru i 2002 imot om lag 1000 asylsøkere som var landet i Australia, deriblant 300 afghanere som året før var blitt reddet av det norske skipet Tampa. Australia betalte økonomisk godtgjørelse. Asylsøkerne protesterte ved sultestreik mot påstått elendige forhold i interneringsleiren og utløste dermed enda en regjeringskrise i 2003.

Interneringsleiren var blitt innført 2001 som et stengsel mot illegal innvandring: Asylsøkere til havs ble tatt opp av australske marinefartøyer før de kunne gå i land i Australia, og ble så internert i leirer på Nauru og i Papua Ny-Guinea

Driften av en stor interneringsleir har imidlertid vært en viktig inntektskilde for Nauru. Den nyvalgte australske Labour-regjeringen under Kevin Rudd satt en stopper for den såkalte Pasific Solution-politikken og stengte leiren i 2008; den ble gjenåpnet i 2012. Leiren på Nauru huser på det meste 1300 asylsøkere, og sysselsetter om lag 10 prosent av arbeidsstokken på øya. Sultestreiker og selvskading er utbredt blant asylsøkerne, og et opprør i 2013 førte til omfattende skadeverk. 200 asylsøkere flyktet og helsesenteret ble brent ned.

I 1999 ble Nauru medlem av FN. Etter sterkt internasjonalt press gikk Nauru i 2003 med på å innstille sin «offshore» bankvirksomhet, som angivelig var blitt brukt av forbrytersyndikater til omfattende hvitvasking av penger. Mye av statsinntektene hadde i senere år kommet fra denne virksomheten, som ble fordømt av Den internasjonale organisasjonen mot hvitvasking (FATF).

Fra april 2004 var Nauru ikke lenger i stand til å betale renter og avdrag på lån, og ble erklært teknisk bankerott. Australia påtok seg rollen som midlertidig bobestyrer og tok kontroll over Naurus finansielle aktiviteter.

Ludwig Scotty ble oktober 2004 valgt til president for tredje gang i løpet av halvannet år; siste gang uten motkandidat. Like før hadde han oppløst parlamentet, som ikke hadde maktet å vedta et reformbudsjett. Scotty-regjeringen kunngjorde mai 2005 at den ville gjenopprette diplomatiske forbindelser med Taiwan, etter et brudd i 2003. Dette ble fordømt av Kina, som hevdet at Nauru bare tok sikte på «kortsiktige økonomiske fordeler». Forbindelsen med Beijing ble dermed brutt.

I 2008 økte Australia sin bistand til Nauru til i alt 150 millioner kroner. Delvis var dette en kompensasjon etter stengningen av interneringsleiren. Australia hadde i årenes løp betalt over 300 millioner kroner for å holde leiren i drift. Naurus økonomi var i 2008 i akutt krise etter at de tidligere verdifulle fosfatleiene var så godt som tømt. Frem til rundt 1990 hadde de om lag 14 000 innbyggerne en gjennomsnittsinntekt som var helt i verdenstoppen, men store verdier ble sløst bort ved dårlige investeringsvalg og korrupsjon.

Veteranpolitikeren Rene Harris døde i juli 2008, 61 år gammel. I fire perioder var han Naurus president, siste gang 2003-04. Han er blitt kritisert for sløseri med inntektene fra fosfatminene, og for å ha tillatt at lokale banker ble brukt til hvitvasking av penger for russisk mafia og andre forbrytersyndikater. Nauru var lenge på svartelisten til Det internasjonale pengefondet for ikke å ville samarbeide i kampen mot økonomiske forbrytelser, men ble strøket av listen i 2005.

Under finanskrisen i 2008 ble Naurus gjenværende aktiva i Australia solgt for å dekke gjeldsforpliktelser i utlandet. Øystaten ble igjen erklært bankerott. Internasjonal bistand, hovedsakelig fra Australia, Taiwan og New Zealand, holdt Naurus økonomi flytende.

Den tidligere vektløfteren Marcus Stephens ble i 2007 valgt til president, etter tidligere å ha vært finansminister. Blant hans sportslige meritter var 7 gull og 5 sølv i Samveldslekene, samt sølv i VM i Athen 1999. Etter deltagelse i tre OL la han opp som aktiv 2002. I 2013 vant komponisten Baron Waqa presidentvalget. Musikken hans spilles ofte på friluftsscenen i Aiue Boulevard, i landets uoffisielle hovedstad Orro, men er ikke kjent utenfor Nauru. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.