India dekker et areal som tilsvarer ca. 1/3 av Europas størrelse. Dette store landområdet kan naturgeografisk deles inn i tre veldefinerte hovedregioner: Deccanplatået i sør, det nordindiske lavland og Himalaya.

Deccanplatået omfatter den sentrale delen av den indiske halvøya. Det utgjorde i Jordens oldtid og mellomalder en del av kontinentet Gondwanaland, sammen med Afrika, Australia, Antarktis og mesteparten av Sør-Amerika. Først i tertiær ble Deccan helt skilt fra dette fastlandet, og fikk sin nåværende posisjon etter å ha drevet mot det nordenforliggende kontinentet Angaris (Asia).

Platået består av prekambriske bergarter, granitter, gneiser og krystalline skifere, som utgjør restene av sterkt omdannede og nederoderte fjellkjeder. Over disse bergartene finnes svakt foldede, mindre omdannede sedimenter. Underst ligger et mektig konglomeratlag, lokalt over 6000 m tykt; deretter følger avleiringer av sandstein, skifere og kalkstein, sannsynligvis dannet ved overgangen mellom prekambrium og kambrium. I tertiær opplevde Deccan kraftig vulkansk virksomhet med utstrømning av veldige mengder basaltisk lava. Basaltområdene dekker over 500 000 km2 i den nordvestre delen av halvøya, med en tykkelse av opptil 3000 m.

Det 350–600 m høye Deccanplatået blir mot vest og øst avgrenset av Ghatsfjellene. Western Ghats når opp i ca. 1500 moh. og stiger terrassevis opp fra en smal kystslette, som blir noe bredere lengst i nord ved Khambhatbukta, der elvene Narmada og Tapi har bygd opp deltaer. Eastern Ghats er fellesnavnet på de lavere og mindre fremtredende bakkepartiene som danner platåets brudte, østlige rand. Western og Eastern Ghats løper sammen helt i sør i Nilgirifjellene (2636 moh.). En dyp forsenkning, Palghat Gap, skiller disse fra Anamalaifjellene på sørspissen av halvøya, hvor Anai Mudi (2695 moh.) danner det høyeste punkt på Deccan. Da den høyeste delen av Deccanplatået ligger i vest og sør, har nesten hele halvøya avløp østover gjennom Eastern Ghats til Bengalbukta. Kystsletta er mye bredere i øst, og store elver som Cauvery, Krishna, Godavari og Mahanadi har bygd opp vidstrakte deltaer.

Det «egentlige» Deccan avgrenses mot nord av den ca. 1000 m høye fjellkjeden Satpura Range. Sammen med Ajanta Range og Chota Nagpur-platået, danner disse fjellene en viktig vest–øst-gående grenselinje, som både kulturelt og fysisk har hemmet forbindelsene mellom det nordlige og det sørlige India. Satpurafjellene skilles ved den dype og 40–65 km brede Narmadadalen fra Vindhya Range. Disse fjellene er 600–800 m høye og danner sørgrensen for Malwaplatået, som geologisk må regnes som en utløper fra Deccan. Platået er bygd opp av lava og dreneres av Chambalelven, og går i nord umerkelig over i det nordindiske lavland. Platået stiger nordvestover mot Aravalli Range, som danner en markant front mot den bakenforliggende Tharørkenen, som strekker seg inn mot grensen til Pakistan. Sør for Thar utgjør de vidstrakte sumpene Rann of Kutch grensen mot Kathiawarhalvøya, som er en klipperik halvørken hovedsakelig oppbygd av lava.

Lavlandet strekker seg fra grensen mot Pakistan i vest til Bengalbukta i øst. Det har en gjennomsnittlig bredde på mellom 250 og 300 km, og avgrenses mot nord av Himalaya og mot sør av Malwaplatået og Chota Nagpur-platået. Lavlandet dekkes av deler av de tre store elvesystemene, Ganges, Indus og Brahmaputra. Det oppstod opprinnelig som en massiv nedfoldning av jordskorpen ved de samme foldningene som dannet Himalaya, og er senere fylt opp av sedimenter av opptil 10 000 m tykkelse. Geologisk kan det skilles mellom eldre og leirholdige sedimenter (bhangar) som utgjør de høyereliggende deler av slettelandet, og det lavere terrenget som består av yngre og mer sandholdige avsetninger (khadar). Mellom bhangar og khadar er det vanligvis en høydeforskjell på ca. 60 m. Topografisk består det nordindiske lavland av et nesten flatt, lavtliggende landområde, der elvevoller eller leveer er blant de få naturfenomener som bryter ensformigheten i det flate landskapet.

Fjellkjeden utgjør hoveddelen av den «mur» som skiller Det indiske subkontinent fra resten av Asia. Fjellkjeden, som er verdens høyeste med mer enn 90 topper på over 7500 m, strekker seg i en lengde av ca. 2500 km. Den er dannet som ledd i den store tertiære foldning, som også omfatter bl.a. Alpene. Fjellene er bygd opp av rikt fossilførende havavsetninger av alder fra kambrium til tertiær, men også for en stor del av sterkt omdannede krystallinske bergarter. Bergartene er kraftig sammenfoldet, og det er påvist store overskyvninger. Fjellene reiser seg bratt opp fra det nordindiske lavlandet i tre markerte trinn. Det nederste består av de 1000–1500 m høye Siwalik Hills, det mellomste av Lille Himalaya, hvor høyden varierer mellom 1800 og 3000 m, og det øverste av det forrevne Store Himalaya.

Bare den østlige og den vestlige delen av Himalaya ligger innenfor Indias grenser. I øst danner fjellene den såkalte North East Frontier (Arunachal Pradesh), som nesten helt er avskåret fra resten av India av Bangladesh. Forbindelsen med India sikres gjennom den ca. 850 km lange og 100 km brede Brahmaputradalen, som geomorfologisk hører sammen med Gangessletta. Det østlige Himalaya reiser seg steilt opp fra slettelandet, med høyder på 3000–4500 moh. Høyest her er Kangto (7090 moh.) på grensen mot Kina. Lengst i øst svinger Himalaya sørover og danner Patkai Hills på grensen mot Myanmar, og fortsetter inn i Myanmar. Gjennomsnitthøyden er her omkring 1500–1800 moh., og få topper når høyere enn 3000 moh. Assamplatået, som er sammensatt av de ca. 1500 m høye Garo, Khasi og Jaintia Hills, er en utløper fra Deccanplatået og avviker sterkt rent geologisk fra de tilgrensende fjellområdene.

Også Kashmir lengst nord i India og området mellom Kashmir og Nepal tilhører Himalaya. De nordlige 2/3 av Kashmir består dels av forrevne og høye fjellpartier, med topper over 6000 m, dels av fjellplatåer i 3500–4500 m høyde. Høyeste fjell i den indisk-kontrollerte delen av Kashmir er Nunkun (7135 moh.). Kashmirdalen, som er et langstrakt basseng ca. 130 km langt og 40 km bredt, gjennomskåret av elven Jhelum, danner et markant geografisk trekk i dette området. I Himachal Pradesh og Uttar Pradesh når fjellene flere steder over 7000 m, bl.a. Trisul (7127 moh.), Kamet (7756 moh.) og Nanda Devi (7817 moh.), den høyeste toppen i selve India inntil Sikkim med Kanchenjunga (8603 moh.) ble innlemmet i Den indiske union 1975.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.