Nathorst Land

Kartutsnitt som viser Nathorst Land.

Nathorst Land på Spitsbergen er området mellom Van Mijenfjorden og Van Keulenfjorden, de to innerste armene av Bellsund. Området er oppkalt etter professor Alfred Gabriel Nathorst (1850-1921), svensk geolog og paleobotaniker fra Riksmuseet i Stockholm som ledet forskningsekspedisjoner til Svalbard i 1870, 1882 og 1898, og til Grønland i 1899.

Geologi

Landskap på Midterhuken, med fjellene bak og mosedekket tundra foran.

Midterhuken landskap

Nathorst Land er en fjellrik halvøy avgrenset i øst av breer: I nordøst Paulabreen som har utløp i Rindersbukta tvers over Van Mijenfjorden fra Sveagruva, i øst den nordligste delen av Strongbreen som har sitt utløp i Kvalvågen på vestsiden av Storfjorden, og videre vest og sørover til Doktorbreen med en stor front mot Van Keulenfjorden.

Flere fjelltopper ligger mellom 309 og 782 m.o.h. og ulike geologiske lag og fine foldestrukturer er godt synlige i fjellsidene. Det vestligste punktet på Nathorst Land er Midterhuken, som ligger mellom Akseløya i nord og Eholmen i sør. Navnet tyder også på at det er 'midterst' mellom de to store fjordgrenene til Bellsund. Mot fjorden i vest er det en stor og relativt frodig slette (strandflate).

Den store Strandvollsletta i sørvest har fått sitt navn fra de tydelige strandvollene som markerer tidligere kystlinjer. Disse ligger betydelig høyere enn dagens og er resultat av landheving. Her finnes det også mengder av vulkansk pimpstein som antagelig drev i land for flere tusen år siden, da landet lå lavere relativt til sjøen.

Vegetasjon og dyreliv

Slettene i vest er godt gjødslet av fuglefjellene og har en rik mosetundra vegetasjon. Midterhuken har store, hekkende bestander av polarlomvi, krykkje, alkekonge og havhest, samt flere titalls kortnebbgjesspar som hekker under fuglefjellet. I 1916 la selskapet 'Spitsbergen Excret' krav på et område, da de mente det ville være lønnsomt å utnytte store mengder av guano her. Guano er fugleekskrementer som har akkumulert over lang tid og den brukes til gjødsel. Det viste seg imidlertid ikke å være drivverdig nok.

Fjellreven holder naturligvis til i området som gir et godt mattilfang av egg og fugleunger. Ærfugler som hekker på Eholmen blir 'røktet' av en av Svalbards siste fangstmenn, som har hovedstasjon på Akseløya. Dun fra reirene samles for produksjon og salg av dundyner.

Historie og kulturminner

Den fredete bistasjonen på Midterhuken.
Hytta på Midterhuken

Under Svalbards hvalfangstperiode på første halvdelen av 1600-tallet var det engelske hvalfangere som holdt til sommerstid i Bellsund-området. Blant annet ble det etablert et stort anlegg på Midterhuken. Bukten i sør, Midterhukhamna, var kjent som en rimelig beskyttet havn. I dag gjenstår store rektangulære tufter med steinvoller, teltringer, flere doble spekkovner, arbeidsplattformer og utkikksposter som viser til den historiske aktiviteten. I tillegg ligger et gravfelt på brinken ovenfor.

Overvintringsfangst ble forsøkt her tidlig og graven til en norsk fangstmann som døde i 1882 ligger i et av ovnfundamentene. Den eldste bevarte bistasjonen på Svalbard, bistasjonen til Johan Hagerup, ble bygd på Midterhuken i 1898. Hagerup hadde sin hovedstasjonen på Akseløya og overvintret fire ganger mellom 1898 og 1905. Bistasjonen ble satt i stand av Sysselmannen sommeren 2000.

Midterhuken har stor kulturhistorisk kildeverdi, men er sårbar. Det var populært å besøke området om sommeren, men av hensyn til kulturminnene ble det i 2009 innført forbud mot ilandstigning og ferdsel ved den gamle fangsthytta og restene etter hvalfangststasjonen.

Les mer i Store norske leksikon

Ekstern lenker

Litteratur

  • The Place Names of Svalbard. Norsk polarinstitutt Rapportserie nr. 122. Tromsø 2003.
  • Hjelle, Audun: Geology of Svalbard. Polarhåndbok no. 7, Norsk Polarinstitutt. Oslo 1993.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg