Natascha Wodin

Wodin debuterte som forfatter i 1983 med prosateksten Die gläserne Stadt. Selv om boka har undertittelen fortelling, er det en tekst med mange selvbiografiske trekk, som omhandler oppholdet til en kvinnelig tolk i Sovjetunionen og kjærlighetsforholdet hennes til en russisk forfatter. De to skal gifte seg, men han dør to uker før bryllupet. Tilbakeblikk på fortellerens oppvekst viser hovedperson preget av mange år med omsorgssvikt hjemme og rasistisk motivert utestengning på skolen.

Også Einmal lebt ich (1989) har tydelig selvbiografiske trekk. Da Natascha Wodin var seksten år, rømte hun hjemmefra og levde i en lengre periode på gata. I dette tidsrommet ble hun voldtatt. Da det viste seg at voldtekten hadde ført til et svangerskap, valgte hun å gjennomføre en abort selv.

For Sie kam aus Mariupol (2017) mottok Wodin prisen til bokmessen i Leipzig. Her rekonstruerer hun livet til moren sin, født i den ukrainske havnebyen Mariupol. Moren begikk selvmord i 1956, da datteren var elleve år. Det var mange hemmeligheter i morens liv, og gjennom sine undersøkelser klarer datteren å kaste lys over noen, samtidig som hun står igjen med mange spørsmål.

I boka Irgendwo in diesem Dunkel (2018) beskjeftiger Wodin seg med livet til faren, som drakk og var voldelig og som gjorde livet til datteren nærmest uutholdelig. Faren, som var født i 1900, fortalte nesten ingen ting om sitt liv før han kom til Tyskland. Forsøkene på å finne mer informasjon om hans liv var i liten grad kronet med hell, men boka gir innblikk i forfatterens svært vanskelige oppvekst. Sammen med Einmal lebt ich danner Sie kam aus Mariupol og Irgendwo in diesem Dunkel en trilogi om skjebnen til de russiske tvangsarbeiderne i Tyskland og deres etterkommere. Natascha Wodin har med sine bøker bidratt til å kaste lys over et hittil lite kjent kapittel i vesttysk etterkrigshistorie. Samtidig tematiserer hun rasistisk motivert hets og utestenging og viser hvilke følger det å bli stemplet som fremmed eller annerledes kan ha for unge mennesker.

Den selvbiografiske romanen Nachtgeschwister (2009) er basert på det til tider svært vanskelige ekteskapet med forfatteren Wolfgang Hilbig og gir innsikt både i Wodins litterære utvikling og i Hilbigs forfatterskap. I romanen Alter, fremdes Land (2014) portretterer forfatteren en kvinne som hele sitt liv har bodd i bydelen Prenzlauer Berg i Berlin, også i DDR-tida, og som nå føler seg som en outsider blant alle de unge beboerne som ikke har hennes erfaringer. Hun har også skrevet dikt (blant annet Das Sprachverlies (1987))