Napoleon 3

Napoleon 3 av Ukjent/NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Napoleon 3 var fransk president fra 1848 til 1852 og keiser fra 1852 til 1870. Han var sønn av Napoleon 1 Bonapartes bror Louis Bonaparte og Hortense, født Beauharnais.

Etter Napoleon 2s død i 1832 ble Napoleon 3 bonapartistenes tronpretendent. Han foretok to mislykkede kuppforsøk, i 1836 i Strasbourg og 1840 i Boulogne. Etter det siste kuppforsøket ble han dømt til livsvarig fengsel, men i 1846 lyktes det ham å rømme fra festningen Ham. Han slo seg deretter ned i Storbritannia.

Etter februarrevolusjonen i 1848 ble Napoleon valgt til medlem av den franske nasjonalforsamling, og samme år ble han valgt til republikkens president. 2. desember 1851 foretok han et statskupp, oppløste nasjonalforsamlingen og utstedte en ny forfatning, som han fikk godtatt ved folkeavstemning. Etter den nye forfatningen skulle presidenten velges for 10 år og fikk praktisk talt eneveldig makt. Trykkefrihet og forsamlingsfrihet ble avskaffet. En del forsøk på å gjøre motstand mot statskuppet ble slått ned, og mange republikanere ble deportert.

I desember 1852 lot Napoleon seg etter en folkeavstemning utrope til keiser. I 1853 giftet han seg med en spansk adelsdame som ble keiserinne Eugénie.

Utenrikspolitisk stod Napoleon på høyden av sin makt etter Krimkrigen i 1853–1856. Napoleons italienske politikk skaffet Frankrike Savoie og Nice, men den møtte opposisjon først fra de klerikale og senere fra de liberale. En mislykket ekspedisjon til Mexico svekket Napoleons prestisje, og det virket enda sterkere at han lot seg utmanøvrere av Otto von Bismarck i forbindelse med den prøyssisk-østerrikske krig og opprettelsen av det nordtyske forbund. Opposisjonen vokste i løpet av 1860-årene. Det liberale borgerskapets advokater og journalister ønsket et parlamentarisk styresett, rettssikkerhet og pressefrihet, og en stor del av industrien var uenig i Napoleons frihandelspolitikk.

I 1870 ble det utstedt en ny forfatningsendring som blant annet slo fast at regjeringen var ansvarlig overfor nasjonalforsamlingen. Ved en folkeavstemning i mai 1870 ble forfatningsendringene godkjent med 7,4 mot 1,8 millioner stemmer, og det «nye, liberale keiserdømme» satt tilsynelatende fast i sadelen.

Napoleon, som nå var syk og svekket, ønsket å unngå den fransk-tyske krig, men han kunne ikke motstå presset fra folkestemningen i Paris og fra regjeringen og keiserinnen. Ansvaret for krigsnederlaget falt på Napoleon. 2. september ble han tatt til fange etter det avgjørende nederlaget ved Sedan. 4. september begynte en republikansk oppstand, og keiserdømmet ble avskaffet uten motstand.

Napoleon var i tysk fangenskap til den foreløpige fredsslutningen, og reiste deretter til Storbritannia, hvor han levde sine siste leveår.

Napoleon utgav blant annet Les Idées napoléoniennes (1839) og L'Extinction du paupérisme (1844), begge gjenopptrykt i Oeuvres de Napoléon III (1854–1869).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.