Nagorno-Karabakh ble erobret av Russland i 1813, og ble et autonomt område i Sovjetunionen fra 1923. Kravet om at området skulle overføres til Den armenske SSR (sovjetrepublikk) utløste i 1988 voldsomme sammenstøt mellom armenere og aserbajdsjanere i de to republikkene.
Ved Sovjetunionens oppløsning i 1991 brøt det ut full krig. Med støtte fra Armenia lyktes Nagorno-Karabakh-armenerne å ta kontroll over Nagorno-Karabakh og flere omkringliggende regioner. Om lag 800 000 aserbajdsjanere ble drevet på flukt.
Partene inngikk våpenhvile i 1994. Samme år besluttet Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) å etablere Minsk-gruppen med sikte på å komme fram til en fredelig løsning mellom Armenia og Aserbajdsjan om Nagorno-Karabakh. Gruppen ledes av Frankrike, Russland og USA. Armenia og Aserbajdsjan, samt Belarus, Finland, Italia, Sverige, Tyrkia og Tyskland er de øvrige medlemmer av gruppen. Det har vært liten framdrift i forhandlingene i Minsk-gruppen.
Nagorno-Karabakh har i praksis vært en egen stat, men tett integrert med Armenia. Armenias tidligere president Robert Kotsjarjan (1998–2008) var for eksempel president i Nagorno-Karabakh i perioden 1994–1997.
De mest alvorlige kampene siden våpenhvilen fant sted i 2014, inntil kraftige kamper brøt ut igjen i september 2020. Til tross for initiativ til våpenhvile fremsatt både av Russland og USA i oktober 2020, fortsatte harde kamper mellom aserbajdsjanske og armenske styrker over hele området, med mange drepte på begge sider. Aserbajdsjan tok tilbake flere landsbyer i den såkalte «buffersonen» rundt selve Nagorno-Karabakh som landet opprinnelig mistet kontroll over under krigen på 1990-tallet. Aserbajdsjan tok også tilbake kontroll over områder langs grensa til nabolandet Iran. Anklager om krigsforbrytelser og angrep rettet mot sivile kom fra begge sider i konflikten.
Ved midnatt den 10. november 2020 signerte Armenias statsminister Nikol Pasjinjan, Aserbajdsjans president Ilham Alijev og Russlands president Vladimir Putin en fredsavtale som innebar en slutt på kamphandlingene og utplassering av russiske fredsbevarende styrker i Nagorno-Karabakh og langs Latsjin-korridoren som knytter området til Armenia. Ifølge avtalen måtte myndighetene i Nagorno-Karabakh oppgi landområder som hadde ligget under deres kontroll siden den første krigen på 1990-tallet. Avtalen ble i internasjonale medier beskrevet som en seier for Aserbajdsjan og som kapitulasjon for den armenske siden. I Jerevan brøt det ut protester mot avtalen. En uttalelse fra statsminister Pasjinjan understreket at omstendighetene tvang han til å undertegne avtalen, etter at armenske styrker hadde tapt den strategisk viktige byen Sjusja (armensk: Sjusji) og stod i fare for også å miste hovedstaden Stepanakert (aserbajdsjansk: Khankendy). Avtalen innebar også at Russland ville garantere for transport mellom Aserbajdsjan og den aserbajdsjanske eksklaven Nakhitsjevan, vest for Armenia.
Utenriksministrene i de tre lederlandene av Minsk-gruppen (Frankrike, Russland og USA) avga 7. desember 2021 en felles uttalelse med støtte til gjenopptakelse av den direkte dialogen mellom Armenia og Aserbajdsjan innenfor rammen av denne gruppen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.