Nagarjuna, indisk filosof, regnes som grunnlegger av madhyamika-skolen («mellomstandpunktet») i mahayana-buddhismen. Om Nagarjunas liv er det lite vi vet med sikkerhet. Trolig var han en lærd brahmin fra Sør-India som konverterte til buddhismen i ung alder. Han er forfatter av flere filosofiske skrifter som er skrevet på et elegant sanskrit og preget av stor skarpsindighet. Det viktigste er Madhyamaka-karika («Versene om mellomstandpunktet»). I vestlig litteratur er han av og til blitt betegnet som «nihilist», men han var snarere en mystiker som ved hjelp av en radikal dialektisk metode ønsket å rydde vekk alle intellektuelle hindringer for at mennesket skulle nå frelse i form av en innsikt som kunne gjøre slutt på all uro, lidelse og forblindelse.

Nagarjuna tar utgangspunkt i Buddhas lære om middelveien, dvs. en lære som verken hevder at tingene virkelig eksisterer eller at de overhode ikke eksisterer. Alle ting, også mennesket, er forgjengelige og eksisterer bare i avhengighet av hverandre. Nagarjuna går imidlertid videre idet han også frakjenner alle filosofiske ideer virkelighet, medregnet buddhismens egne grunnsetninger. Alt er til sist «tomt», dvs. uten virkelig, evig eksistens. For å komme til denne erkjennelsen, legger Nagarjuna likevel vekt på buddhismens konvensjonelle moral, på medlidenhet og meditasjon. På et foreløpig, «pedagogisk» sannhetsplan er moral osv. gyldig; men på det «absolutte» sannhetsplan er det bare innsikten i «tomheten» (shunyata) som gjelder. Denne lære om «tomheten» og de to sannhetsplan fikk grunnleggende betydning for den videre filosofiske utviklingen i buddhismen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.