Nagarjuna var en indisk filosof som regnes som grunnlegger av madhyamika-skolen («mellomstandpunktet») i mahayana-buddhismen.

Om Nagarjunas liv er det lite vi vet med sikkerhet. Trolig var han en lærd brahmin fra Sør-India som konverterte til buddhismen i ung alder. Han er forfatter av flere filosofiske skrifter som er skrevet på et elegant sanskrit og preget av stor skarpsindighet. Det viktigste er Madhyamaka-karika («Versene om mellomstandpunktet»). I vestlig litteratur er han av og til blitt betegnet som «nihilist», men han var snarere en mystiker som ved hjelp av en radikal dialektisk metode ønsket å rydde vekk alle intellektuelle hindringer for at mennesket skulle nå frelse i form av en innsikt som kunne gjøre slutt på all uro, lidelse og forblindelse.

Nagarjuna tar utgangspunkt i Buddhas lære om middelveien, det vil si en lære som verken hevder at tingene virkelig eksisterer eller at de overhode ikke eksisterer. Alle ting, også mennesket, er forgjengelige og eksisterer bare i avhengighet av hverandre. Nagarjuna går imidlertid videre idet han også frakjenner alle filosofiske ideer virkelighet, medregnet buddhismens egne grunnsetninger. Alt er til sist «tomt», det vil si uten virkelig, evig eksistens.

For å komme til denne erkjennelsen, legger Nagarjuna likevel vekt på buddhismens konvensjonelle moral, på medlidenhet og meditasjon. På et foreløpig, «pedagogisk» sannhetsplan er moral og så videre gyldig; men på det «absolutte» sannhetsplan er det bare innsikten i «tomheten» (shunyata) som gjelder. Denne lære om «tomheten» og de to sannhetsplan fikk grunnleggende betydning for den videre filosofiske utviklingen i buddhismen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.