Mynt, mål og vekt, tidsregning i Kina

Myntenheten er yuan renminbi (symbol Y, valutakode CNY) à 10 jiao à 10 fen. Det finnes skillemynt i valørene 1, 2 og 5 fen, 1 og 5 jiao og 1 yuan (fen-valørene er i ferd med å gå ut av bruk); seddelvalørene er 1, 2 og 5 jiao (lite brukt) og 1, 2, 5, 10, 50 og 100 yuan. Folkets Bank er sentralbank, mens Bank of China opererer som forretningsbank ved siden av å være ansvarlig for bankoperasjoner med utlandet.

Frem til siste halvdel av 1800-tallet ble det bare utmyntet kobberpenger i Kina (se cash). Etter at landet ble åpnet for internasjonal handel, kom utenlandske penger, bl.a. spanske og meksikanske dollar i sirkulasjon. I 1908 ble det preget sølvpenger med tael som enhet. 1933 ble denne myntenheten erstattet med sølvdollar eller yuan (1 yuan = 0,715 tael). Sølvstandarden ble imidlertid forlatt 1935, sølvmynten inndratt og papirpenger utstedt. I perioden 1938–48 hadde Kina en voldsom inflasjon som brakte prisene til å stige til 10 millioner ganger 1937-nivået. Ved pengereformen 1948 ble den nye gullyuans verdi satt til 0,25 amerikanske dollar.

Etter opprettelsen av Folkerepublikken Kina i 1949 ble det innført en ny pengeenhet, renminbiao ('folkedollar'); kursen ble i desember 1952 fastsatt til 1 amerikansk dollar = 23,430 renminbiao. Ved en ny myntreform 1955 ble det forordnet innveksling av 10 000 renminbiao mot 1 yuan, som i 1971 fikk navnet yuan renminbi.

Det har vært og er fremdeles forskjellige mål- og vektsystemer i bruk i de forskjellige deler av landet. Nasjonalregjeringen innførte imidlertid 1929 et dobbeltstandardsystem: det metriske og et bygd på de eldre enheter, men tillempet til metersystemet ved at 1 sheng ble satt til 1 liter, 1 jin til ½ kg og 1 chi til 1/3 meter. Det har derfor fått betegnelsen 1-2-3-systemet. Metersystemet er nå det offisielle. Standardenhetene benevnes: mi (meter), pingfang mi (m2), lifang mi (m3), sheng (liter) og gong jin (kg).

De eldste opplysninger om tidsregningen i Kina er funnet i orakelinnskrifter fra 1300-tallet f.Kr. (Shang-perioden), og viser at kineserne allerede på den tid hadde tilnærmet nøyaktig kunnskap om solårets og månesyklusens lengde. Shang-kalenderen delte året i 12 måneder med en 29 eller 30 dagers skuddmåned lagt til etter behov, i alt 7 skuddmåneder innenfor en 19 års syklus. En kalenderreform i 105 f.Kr. knyttet tidsregningen nærmere til den meteorologiske syklus (værets skiftninger gjennom årstidene), og gav faste regler for når skuddmåneder skulle benyttes. Året ble nå delt inn både i måneder og i 24 ca. 15 dager lange perioder med navn etter meteorologiske og andre kjennetegn. Denne kalenderen, som pga. sin tilknytning til både solår og månesyklus tradisjonelt er blitt kalt yinyangli (måne–sol-kalender), tok opp i seg Shang-kalenderens metode for telling av dager (gan-zhi) etter et 60-tallssystem, og utvidet dette til også å omfatte telling av år. Med mindre modifikasjoner ble dette systemet brukt helt til revolusjonen 1911, i perioder parallelt med hinduisk tidsregning (Tang-dynastiet) og muslimsk tidsregning (Yuan-dynastiet). Den tradisjonelle kanlenderen opererer med 2697 f.Kr. som startår; året 2008 (egentlig perioden 7. februar 2008 – 25. januar 2009) er dermed år 4706 etter tradisjonell tidsregning. Den gregorianske kalender ble offisielt innført fra 1. januar 1912, men ble først tatt i alminnelig bruk fra 1929; samtidig ble det innført ens klokketid (én tidssone) for hele landet, nemlig GMT + 8 timer, som tilsvarer soltiden ved landets østkyst.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.