Mynt, mål og vekt, tidsregning i Kina

Myntenheten er yuan renminbi (symbol Y, valutakode CNY) à 10 jiao à 10 fen. Det finnes skillemynt i valørene 1, 2 og 5 fen, 1 og 5 jiao og 1 yuan (fen-valørene er i ferd med å gå ut av bruk); seddelvalørene er 1, 2 og 5 jiao (lite brukt) og 1, 2, 5, 10, 50 og 100 yuan. Folkets Bank er sentralbank, mens Bank of China opererer som forretningsbank ved siden av å være ansvarlig for bankoperasjoner med utlandet.

Frem til siste halvdel av 1800-tallet ble det bare utmyntet kobberpenger i Kina (se cash). Etter at landet ble åpnet for internasjonal handel, kom utenlandske penger, bl.a. spanske og meksikanske dollar i sirkulasjon. I 1908 ble det preget sølvpenger med tael som enhet. 1933 ble denne myntenheten erstattet med sølvdollar eller yuan (1 yuan = 0,715 tael). Sølvstandarden ble imidlertid forlatt 1935, sølvmynten inndratt og papirpenger utstedt. I perioden 1938–48 hadde Kina en voldsom inflasjon som brakte prisene til å stige til 10 millioner ganger 1937-nivået. Ved pengereformen 1948 ble den nye gullyuans verdi satt til 0,25 amerikanske dollar.

Etter opprettelsen av Folkerepublikken Kina i 1949 ble det innført en ny pengeenhet, renminbiao ('folkedollar'); kursen ble i desember 1952 fastsatt til 1 amerikansk dollar = 23,430 renminbiao. Ved en ny myntreform 1955 ble det forordnet innveksling av 10 000 renminbiao mot 1 yuan, som i 1971 fikk navnet yuan renminbi.

Det har vært og er fremdeles forskjellige mål- og vektsystemer i bruk i de forskjellige deler av landet. Nasjonalregjeringen innførte imidlertid 1929 et dobbeltstandardsystem: det metriske og et bygd på de eldre enheter, men tillempet til metersystemet ved at 1 sheng ble satt til 1 liter, 1 jin til ½ kg og 1 chi til 1/3 meter. Det har derfor fått betegnelsen 1-2-3-systemet. Metersystemet er nå det offisielle. Standardenhetene benevnes: mi (meter), pingfang mi (m2), lifang mi (m3), sheng (liter) og gong jin (kg).

De eldste opplysninger om tidsregningen i Kina er funnet i orakelinnskrifter fra 1300-tallet f.Kr. (Shang-perioden), og viser at kineserne allerede på den tid hadde tilnærmet nøyaktig kunnskap om solårets og månesyklusens lengde. Shang-kalenderen delte året i 12 måneder med en 29 eller 30 dagers skuddmåned lagt til etter behov, i alt 7 skuddmåneder innenfor en 19 års syklus. En kalenderreform i 105 f.Kr. knyttet tidsregningen nærmere til den meteorologiske syklus (værets skiftninger gjennom årstidene), og gav faste regler for når skuddmåneder skulle benyttes. Året ble nå delt inn både i måneder og i 24 ca. 15 dager lange perioder med navn etter meteorologiske og andre kjennetegn. Denne kalenderen, som pga. sin tilknytning til både solår og månesyklus tradisjonelt er blitt kalt yinyangli (måne–sol-kalender), tok opp i seg Shang-kalenderens metode for telling av dager (gan-zhi) etter et 60-tallssystem, og utvidet dette til også å omfatte telling av år. Med mindre modifikasjoner ble dette systemet brukt helt til revolusjonen 1911, i perioder parallelt med hinduisk tidsregning (Tang-dynastiet) og muslimsk tidsregning (Yuan-dynastiet). Den tradisjonelle kanlenderen opererer med 2697 f.Kr. som startår; året 2008 (egentlig perioden 7. februar 2008 – 25. januar 2009) er dermed år 4706 etter tradisjonell tidsregning. Den gregorianske kalender ble offisielt innført fra 1. januar 1912, men ble først tatt i alminnelig bruk fra 1929; samtidig ble det innført ens klokketid (én tidssone) for hele landet, nemlig GMT + 8 timer, som tilsvarer soltiden ved landets østkyst.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.