Musikk i Den dominikanske republikk

I både tradisjons- og populærmusikken er dans og musikk knyttet tett sammen. Utover 1900-tallet fikk bachata, en dans- og musikkform som oppsto på landsbygda, stor tilslutning. Merengue, som vokste fram på slutten av 1800-tallet, er en populær sjanger og regnes som den dominikanske nasjonaldansen. Sangtekstene er ofte satiriske med kommentarer til aktuelle hendelser. Merengue oppnådde etter hvert stor popularitet også internasjonalt, og har i dag en sentral plass i den internasjonale latinamerikanske musikktradisjonen. I tillegg er salsa og vestlig-influert pop og rock populært.

I februar arrangeres årlig karneval med parader, gatedans og musikk i Santo Domingo.

Etableringen av et musikkliv etter europeisk mønster begynte med de første kolonistene. En professorstilling i musikk ved det gamle universitetet Primada de América (1538) hadde som fremste oppgave å utdanne kirkemusikere. Et offentlig musikkliv med komponister som skrev verker for militære og sivile blåseorkestre utviklet seg på 1800-tallet. Arbeid innen orkestre og musikkakademier førte frem til etablering av Det nasjonale symfoniorkesteret (1941) og Musikkonservatoriet (1942).

Nasjonalt orienterte komponister som Juan Francisco García (1892–1974) og Rafael Ignacio (1897–1984) komponerte symfonisk musikk med dominikanske rytmer og folkemelodier. Tilsvarende nasjonale trekk finnes ikke i verkene til Enrique Mejía Arredondo (1901–1951), Enrique Marchena (1908–1988) og Manuel Simó (1916–1988). Etableringen av Nasjonalkoret i 1955, med folkesanger, internasjonal kormusikk og sakrale verker på repertoaret, har stimulert interessen for korsang blant komponistene og ført til fremveksten av private kor og skolekor. Et nasjonalarkiv for musikk ble grunnlagt 1968.

• Den dominikanske republikk
• Den dominikanske republikks historie
• latinamerikansk musikk
• musikk