Musikk i den Dominikanske republikk

Musikk fra Den dominikanske republikk har dype røtter i Vest-Afrika og Europa. Noe av musikklivet har også tatt opp i seg enkelte kulturelle elementer fra Taino-indianerne, som utgjorde størstedelen av befolkningen da Columbus kom til Amerika i 1492.

I tradisjons- og populærmusikken er dans og musikk knyttet tett sammen. Merengue regnes som den dominikanske nasjonaldansen og ble svært populær fra slutten av 1800-tallet. Sangtekstene er ofte satiriske med kommentarer til aktuelle hendelser. Merengue oppnådde etter hvert stadig større popularitet også internasjonalt, og har i dag en sentral plass i den latinamerikanske musikktradisjonen.

Utover 1900-tallet har bachata, en dans og musikk som oppsto på landsbygda, fått stor tilslutning. I tillegg er salsa og vestlig influert pop og rock populært.

Den klassiske musikken

Etableringen av et musikkliv etter europeisk mønster begynte med de første kolonistene. En lærestol i musikk ved det gamle universitetet Primada de América (1538) hadde som fremste oppgave å utdanne kirkemusikere. Et offentlig musikkliv med komponister som skrev verker for militære og sivile blåseorkestre utviklet seg på 1800-tallet. Arbeid innen orkestre og musikkakademier førte frem til etablering av Det nasjonale symfoniorkesteret (1941) og Musikkonservatoriet (1942).

Nasjonalt orienterte komponister som Juan Francisco García og Rafael Ignacio komponerte symfonisk musikk med dominikanske rytmer og folkemelodier. Tilsvarende nasjonale trekk finnes ikke i verkene til Enrique Mejía Arredondo, Enrique Marchena og Manuel Simó. Etableringen av Nasjonalkoret 1955 (med folkesanger, internasjonal kormusikk og sakrale verker på repertoaret) har stimulert interessen for korsang blant komponistene og ført til fremveksten av private kor og skolekor. Et nasjonalarkiv for musikk ble grunnlagt 1968.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Ulike lands musikk og musikktradisjoner

Kjetil Klette Bøhler

OsloMet – storbyuniversitetet