Musikk i Thailand

Tradisjonell thailandsk dans og musikk inngår i den skeive Kathoey-kulturen.

Artikkelstart

Livlig kulturell kontakt har ført til flere fellestrekk mellom musikklivet i Thailand, Laos og Kambodsja.

Folkemusikk

Musikktradisjonen i Thailand er rikt variert og omfatter instrumentensembler med metallofoner som khong wong lek og khong wong yai (sett med gonger), ranāt ek og ranāt thum (xylofoner), solosanger og vokale former akkompagnert på strenge- og blåseinstrumenter.

Kunstmusikk

Khong wong lek er et thailandsk instrument som består av stemte gonger i et stativ. Et lignende, større instrument kalles khong wong yai.

Den tradisjonelle kunstmusikken, med en opprinnelse knyttet til kongelige hoff for cirka 800 år siden, har fått impulser fra Kina (før migrasjonen på 1200-tallet), Kambodsja (khmer), India og Indonesia. Det finnes tre tradisjoner med hver sine ulike orkesterformater: piphat, khrueang sai og mahori.

Kunstmusikken er basert på et særpreget system der oktaven er inndelt i sju tilnærmet like intervaller. Ulike pentatone melodiformer bygger på fem utvalgte toner fra denne skalaen. Instrumentalmusikken har en egenartet flerstemmighet ved at samme melodi utbroderes på forskjellige måter samtidig i de ulike instrumenter. Vokalmusikken kjennetegnes av en rik stemmeklang og mye ornamentikk. I tradisjonell teatermusikk brukes flere ulike sangstiler.

Populærmusikk

Musikkorps er populært som parademusikk.

I populærmusikken kan tradisjonell thaimelodikk kombineres med enkel harmonisering etter vestlig mønster. Shadowsband ble populære på 1960-tallet, og utviklet seg til en form for thailandsk pop, kalt string. I senere tid er det snakk om t-pop eller t-wind etter mønster fra koreansk k-pop, men Thailands populærmusikk har for det meste ikke slått an bredere enn sørøstasia.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg