Musikkutviklingen i Syria er preget av islam (se arabisk musikk).

Kunstmusikken er utviklet fra hoffmusikken under omayyadene og abbasidene (600–800-tallet) og har mottatt tyrkiske og persiske impulser. Fra 1200–1400-tallet, da syriske teoretikere spilte en ledende rolle innenfor islamsk musikk, ble musikkteorien utvidet med henblikk på tonalitet, rytme og formprinsipper, og nye instrumenter ble utviklet. En viktig form er nawba, instrumentalmusikk i 8 satser, med solo- og ensemblespill, improvisert innenfor faste tonale og rytmiske rammer (henholdsvis maqam og taqsim).

Syrisk kirkesang er kjent fra 200-tallet. Hymner fra 300-tallet er fremdeles i bruk. Stilen i syrisk kirkesang er mer rytmisk og syllabisk enn i gregoriansk sang. St. Ambrosius brakte med seg syriske hymner og salmer til Milano.

Folkemusikken har fra gammelt av utviklet seg i nær kontakt med kunstmusikken. Eldst er beduinmusikken. Folkesanger og -danser utgjør den største og rikeste tradisjonen.

I områdene nord i Syria, med byen Aleppo som sentrum, har Muwashshahmusikken en sentral posisjon der poesi og musikk er nært knyttet sammen. Musikken framføres av kor akkompagnert av ensembler med arabiske instrumenter som oud, siter, kamanja (fiolintype, som spilles på som en liten cello), tromme og tamburin. En av de mest sentrale utøverne her er Sabri Moudallal.

Fra 60-tallet og framover har vestlig populærmusikk hatt stor påvirkning på syrisk musikkliv. Populærmusikkens former kombinert med syriske tradisjonsinstrumenter og arabiske tekster har fått et stort publikum. Musikere som blant andre George Wassouf og Nour Mahana har oppnådd stor regional popularitet, også utenfor Syria, med deres urbane, vestlig influerte arabiske populærmusikk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.