Musikk i Storbritannia og Nord-Irland

Storbritannia har en svært sentral plass i europeisk musikkliv både innen folkemusikk, klassisk musikk og jazz. I tillegg har engelske band som The Beatles, The Rolling Stones, Led Zeppelin og Pink Floyd hatt avgjørende betydning for den globale utviklingen av rock og populærmusikken.

Landets eldste kjente tonekunst, bardenes sang, har levd frem til våre dager. Folkesangtradisjonen omfatter ballader og viser av forskjellig innhold. Dansemusikk til blant annet morris- og country-danser fremføres på fiolin, sekkepipe og trekkspill.

Gregoriansk sang ble innført omkring 600 e.Kr. og blomstret i middelalderen; et av den tids største orgler ble bygd i Winchester-katedralen ca. 950. Tidlig polyfoni er dokumentert i en 1200-talls canon Sumer is icumen in i tostemmig gymel-stil. Denne engelske faux-bourdon teknikken ble formidlet til kontinentet gjennom musikken til John Dunstable, den ledende komponist på 1400-tallet.

I Tudortiden blomstret kunstmusikken, med komponister som John Taverner, Christopher Tye, Thomas Tallis, William Byrd, John Bull, Orlando Gibbons, Thomas Morley og John Dowland. Den anglikanske kirken ble en viktig impulsgiver, populære verdslige musikkformer var variasjonsverker for virginal, madrigaler og solosanger med luttakkompagnement. Henry Purcell representerer høydepunktet på 1600-tallet, mens tyskeren Georg Friedrich Händel ble en dominerende kraft på 1700-tallet og blant annet gjennom sine korverker bidrog til den høye standard korsangen senere har hatt i landet.

Frem til slutten av 1800-tallet hadde Storbritannia ikke flere komponister av internasjonal betydning, men med Frederick Delius, Edward Elgar, Hubert Parry, Charles Villiers Stanford og operettekomponisten Arthur Sullivan fikk britisk musikkliv en ny oppblomstring. Først på 1900-tallet stod Gustav Holst og Arthur Bliss frem, Ralph Vaughan Williams og Cecil Sharp tok opp motiver fra eldre engelsk folkemusikk, og Purcell og renessansekomponistene ble vist fornyet oppmerksomhet. Benjamin Britten, modernisten William Walton, Michael Tippett og tolvtonekomponisten Humphrey Searle har vært toneangivende på 1900-tallet. Ledende yngre komponister er Peter Maxwell Davies, Alexander Goehr, Harrison Birtwistle og Robert Russell Bennett. Andrew Lloyd Webber har siden 1970-årene dominert musikalscenene verden over.

Verdensberømte klassiske utøvere inkluderer dirigentene Thomas Beecham, John Davis og Simon Rattle, sangerne Kathleen Ferrier, Peter Pears og Bryn Terfel, luttspilleren og gitaristen Julian Bream, fløytisten James Galway og cellisten Jacqueline du Pré.

Britisk jazz hadde tidlig sterke bånd til amerikansk jazz. Amerikanske musikere spilte ofte i England, og hadde stor påvirkning på britiske musikere som blant andre pianisten George Shearing som selv flyttet til USA.

Fra 60-tallet kom det fram en rekke musikere med tydelig egenart i mindre grad influert av amerikansk jazz. Gitaristen John McLaughlin, ble en av samtidens mest innflytelsesrike gitarister med impulser fra blant annet rock, blues, klassisk indisk musikk og jazz blir han regnet som en av pionerne innen fusion. Bassisten Dave Holland, som utvandret til USA er av jazzens mest betydningsfulle bassister. Både McLaughlin og Holland spilte med Miles Davis, blant annet på albumet Bitches Brew et av jazzhistoriens mest sentrale album med sin fusion av jazz og rock.

Flere britiske musikere hadde en estetikk med større slektskap til europeisk musikk og ble tilknyttet det tyske plateselskapet ECM. Dette gjelder blant andre trompetisten Kenny Wheeler (opprinnelig fra Canada) saksofonist og bassklarinettisten John Surman, blant annet kjent for sitt langvarige samarbeid med den norske vokalisten Karin Krog og pianisten John Taylor.

I samme periode utviklet det seg en egen retning innen fri improvisert musikk i England med slektskap til den klassiske samtidsmusikken. Toneangivende britiske musikere som gitaristen Derek Bailey, saksofonisten Evan Parker, trommeslager Tony Oxley utviklet fra 60-tallet en tydelig egenart, og regnes i dag som stilskapere innen denne musikken.

Utover 80-tallet kom det fram en ny generasjon utøvere som bandet Loose Tubes, pianisten Django Bates (blant annet kjent fra sitt samarbeid med Sidsel Endresen), og saksofonistene Iain Ballamy, Andy Sheppard og Courtney Pine.

Siden begynnelsen av 1960-årene har Storbritannia, ved siden av USA, vært toneangivende innen rock og popmusikk, og en lang rekke britiske artister hører med blant de mest populære i verden. Nevnes kan The Beatles, The Rolling Stones, Led Zeppelin, Deep PurplePink Floyd, Eric Clapton, Van Morrison, Elton John, David Bowie, Dire Straits og Sting. Se for øvrig rock.

Skotsk musikkliv er særlig karakterisert ved en livskraftig folkemusikk, med nasjonalinstrumentet sekkepipe som er knyttet både til det militære og til folkekulturen. Vanlige dansemusikkformer er jiig, reel og den rytmiske særpregede strathpey med såkalte Scotch snap (omvendte punkteringer). Etter en blomstrende periode i middelalderen førte fraværet av hoff etter reformasjonen til at utviklingen av en selvstendig kunstmusikk ble hemmet. På slutten av 1800-tallet skjedde et oppsving med blant andre Alexander MacKenzie. Ledende komponister på 1900-tallet er Iain Hamilton og Thea Musgrave. Den årlige Edinburgh-festivalen er en av de mest kjente europeiske musikkfestivaler.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.