Folkemusikken har slektskap med tradisjonene i Alpene: bruk av alpehorn, siter, hakkebrett, trekkspill og kontrabass, og forkjærlighet for bjeller i forskjellige størrelser. I de østlige og sørlige deler finnes særegne lokale tradisjoner, ofte med arkaiske trekk, som de gamle gjeterinstrumentene žvegle (sideblåst fløyte) og orglice (panfløyte). Flerstemmig sang er svært utbredt.

Musikkhistorien er preget av nærheten til og den langvarige kulturelle kontakten med vestlige land. De kirkemusikalske impulsene begynte i middelalderen, men fikk et tilbakeslag under den tyrkiske dominansen på 1400-tallet. Et betydningsfullt musikalsk senter på 1700-tallet var Academia Philharmonicorum i Laibach (tysk for Ljubljana), som formidlet viktige impulser fra Wien. På 1800-tallet var kunstmusikken dominert av den tysk-østerrikske tradisjonen, med Miroslav Vilhar og Kamilo Mašek som ledende komponister. Mot slutten av 1800-tallet innledet Benjamin Ipavec og Fran Gerbič en romantisk retning. Ledende komponister i mellomkrigsperioden var Marij Kogoj og Slavko Ošterc, som begge var sterkt influert av den sentraleuropeiske avantgarden.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.