Musikk i Serbia

Serbia har en rik og egenartet folkemusikk med lange tradisjoner. Sangen er ofte ornamentert med fri rytme, mens intrumentalmusikken viser et mangfold av komplekse rytmer, blant annet med bruk av 5-, 7- og 9-delte taktarter. Av spesiell interesse er lange serbiske helteepos, framført til akkompagnement av det enstrengende strykeinstrumentet gusle. I fjellstrøkene er den vokale og instrumentale folketradisjonen særlig sterk. Her finnes en særpreget tostemmig folkesang med hyppig bruk av sekundsamklanger som skaper en sterk effekt. Nyere tostemmig sang bruker i større grad parallelle terser, i tråd med vestlig tradisjon.

Kirkemusikken fikk tidlig impulser fra bysantinsk kirkesang, og utviklingen av kunstmusikalske former kom sent i gang på grunn av den kulturelle påvirkningen fra tyrkerne. Musikken ved det serbiske hoffet i middelalderen er lite kjent, men ikonografiske kilder viser utøvere med forskjellige instrumenter. Utviklingen av kunstmusikk skjøt ikke fart før på 1800-tallet, etter oppstanden mot den tyrkiske dominansen. Musikere fra Vojvodina og Tsjekkia spilte viktige roller i denne prosessen, og korbevegelsen med tilknytning til kirken stod også sentralt.

En rekke komponister fikk på 1900-tallet sin utdanning i Praha og Wien. Blant disse er Stanojlo Rajičić, Ljubica Marić og Milan Ristić som gjennom sitt virke i Beograd i 1930-årene bidro til å utvikle serbisk kunstmusikk. Etter andre verdenskrig merkes en viss konservativ trend. Musikklivet i Beograd og regionale sentre som Niš og Novi Sad bidro likevel til utvikling av nye former innenfor seriell musikk, aleatorikk og, i mindre grad, elektrofoni. Senere er det for øvrig etablert en rekke operahus, symfoniorkestre, musikkakademier og musikkskoler.

• Serbia
• Serbias historie
• Serbias litteratur