Polen har en meget rik folkemusikk, og den har vært en viktig inspirasjonskilde for mange polske komponister. Danseviser dominerer i sangrepertoaret, og i instrumentalmusikken benyttes sekkepiper, forskjellige fioliner, tretrompeter, tamburin, trekkspill, klarinett, trompet og saksofon. Ensemblespill er vanlig. Nasjonaldansene, blant dem polonese og masurka, fikk sin form på 1500–1700-tallet og spredtes langt utover landets grenser; en avlegger oppstod i Sverige under navnet polska, i Norge pols. Innsamlingen av musikkfolklore begynte på 1800-tallet. Den ledende samleren, Oskar Kolberg (1814–90), gav ut 23 bind med ca. 15 000 melodier, og ca. 80 000 innspillinger er oppbevart ved vitenskapsakademiet i Warszawa.

En sammenhengende utvikling av landets kunstmusikk begynte først på 1500-tallet med Sebastian von Felsztyn (ca. 1490–ca. 1544) og Micołaj Gomółka (ca. 1535–ca. 1609), som komponerte kirkemusikk i flamsk stil. De ble etterfulgt av en rekke komponister som for en stor del hadde tilknytning til det såkalte Rorantistkapellet ved domkirken i Kraków. Allerede under kong Sigismund 3 (1587–1632) ble det opprettet en opera ved hoffet i Warszawa, men krigene fra 1620-årene og utover hemmet det polske musikkliv for lang tid.

Musikklivet tok seg først for alvor opp igjen ca. 1800. Maciej Kamieński skrev flere operaer i syngespillstil, og Józef Kozłowski og Józef Elsner komponerte operaer, symfonier, kammermusikk og sanger. Det store navn i polsk musikk ble Fréderic Chopin, som gav avgjørende bidrag både til utviklingen av klaverteknikk og komposisjon. Det nasjonale hos Chopin viser seg særlig i det harmoniske og i at han dyrket sjangerene polonese og masurka. Stanisław Moniuszko skapte den første nasjonale opera, Halka (1848), foruten mange andre komposisjoner. Henryk Wieniawski komponerte for sitt instrument, fiolinen, og Ignacy Paderewski for sitt, klaveret.

En representant for den nyere polske musikk er Karel Szymanowski (1882–1937) som, influert av impresjonismen og landets folkemusikk, skrev sceneverker, klaver- og orkesterkomposisjoner av høy kunstnerisk verdi. Han var en av stifterne av gruppen Młoda Polska (Det unge Polen), som blant sine medlemmer talte operakomponisten Ludomir Różycki (1883–1953) og dirigenten Jerzy Fitelberg (1903–51). Til samme generasjon, men med en mer antiromantisk tendens, hører Karol Rathaus (1895–1954) og Alexandre Tansman (1897–86), som har virket hovedsakelig utenfor landets grenser.

Musikklivet i Polen ble lammet under den annen verdenskrig, og etter freden måtte det bygges opp igjen fra grunnen av. Staten tok hånd om kulturlivet, og foruten å gjenopprette driften av de tre institusjonene i Warszawa, Den store opera, Det nasjonale filharmoniske orkester og Musikkonservatoriet, begynte man systematisk å desentralisere musikklivet. Faste operascener ble opprettet i Łódź, Kraków, Poznań, Wrocław, Bydgoszcz, Gdańsk og Bytom. Ca. 15 symfoniorkestre (radioorkestrene ikke medregnet) er organisert med statlig støtte. Fem musikkhøyskoler og en rekke konservatorier finansieres av staten.

Etter det kulturelle klimaskiftet 1956 ble Polen raskt et foregangsland for komposisjon og fremføring av ny musikk. Høstfestivalene i Warszawa ble internasjonale begivenheter. Førerskikkelsen for den nye avantgardemusikken ble Witold Lutosławski. En rekke andre komponister gjorde seg snart bemerket, som Kazimierz Serocki, Włodzimierz Kotoński, Tadeusz Baird, Bogusław Schäffer, Henryk Górecki og ikke minst Krzysztof Penderecki.

En lang rekke utøvere har også gjort seg internasjonalt bemerket, bl.a. fiolinisten Henryk Szeryng og pianistene Artur Rubinstein og Krystian Zimerman.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.