Musikk i Myanmar

Isolasjon har ført til at instrumenter som ikke lenger brukes i andre asiatiske land, har overlevd i Myanmar. Et av de mest karakteristiske eksempler på sørøst-asiatisk slagverksensemble er hsaing-waing, som er det største og mest vanlige i landet. Dette ensembelet omfatter stemte trommesett (for melodispill) opphengt i en sirkel rundt musikeren, sett av små og store nøye avstemte gonger, et oboinstrument og trommer for markering av rytmen. Det blir brukt ved teaterforestillinger, rituelle og religiøse sammenhenger og ved festlige anledninger. Det er en nær sammenheng mellom musikk, drama, dans og poesi, som f.eks. ytrer seg ved at bestemte musikkstykker eller motiver uttrykker spesielle situasjoner eller fenomener.

Den klassiske vokalmusikken består av et repertoar på flere hundre tradisjonelle sanger ordnet i bestemte kategorier, og tilgjengelig i trykte tekstantologier. Nye stykker, basert på kjente eldre tekster, blir også komponert. Melodier, akkompagnementer og instrumentale innledninger og mellomspill skrives ikke ned, men blir memorert og overført gjennom muntlig tradisjon (gehørtradering). Den karakteristiske bueformede harpen har eldgamle tradisjoner, og spiller fortsatt en viktig rolle innenfor kammermusikken.

Til tross for vestlig påvirkning gjennom massemedia, har Myanmar egne musikktradisjoner fortsatt godt fotfeste, ikke minst på grunn av den nære forbindelsen med myanmarsk historie, ritualer, drama og religion.