Folkemusikken er dokumentert ved arkeologiske funn tilbake til steinalderen. Det profesjonelle musikklivet har røtter tilbake til 1200-tallet, spesielt ved hoffet til storhertug Vytautas. Påvirkningen fra den katolske kirkemusikken økte fra 1300-tallet, og vestlig kunstmusikk fikk innpass gjennom kirke og hoff fra 1400-tallet. Den første samlingen musikk med litauiske tekster ble publisert i 1547. Under unionen med Polen og perioden som russisk provins begynte en assimilasjon av nabolandenes tonespråk. Italiensk opera fikk også innpass allerede fra 1636.

Ved Vilnius-akademiet ble musikkpraksis og -teori dyrket fra etableringen i 1579. Vilnius ble også et senter for orgelbygging. En nasjonal bølge, mest rettet mot russisk dominans, oppstod under andre halvdel av 1800-tallet, med aktive amatørkor og orkestre. Nesten alle komponister og folketonesamlere var organister, med Mikalojus Čiurlionis som ledende talsmann.

Musikklivet blomstret i uavhengighetsperioden 1919–40, med sentrum i Kaunas, der det ble etablert operateater (1920), ballettgruppe (1925), folkemusikkonservatorium (1930), musikkonservatorium (1933), flere symfoniorkestre og folkemusikkgrupper.

De fleste komponistene har utviklet en nasjonal stil, noen med folkelig tilsnitt (Stasys Šimkus), andre med impulser fra ekspresjonisme (Juozas Gruodis) eller impresjonisme (Jurgis Karnavičius). Også under sovjetregimet ble det nasjonale tonefallet dyrket av komponister og musikere, bl.a. gjennom kor- og kammermusikk. Avantgarden tok også i bruk nyere impulser fra vestlig samtidsmusikk, som tolvtoneteknikk, aleatorikk og punktmusikk. Etter sovjetstatens fall har det skjedd en styrking av kulturelle kontakter med vestlige og nordiske land.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.