Selv om sothofolket er kulturelt beslektet med andre folk i det sørlige Afrika, har langvarig geografisk atskillelse dannet grunnlag for utvikling av stiltrekk som er særegne for sothomusikken.

Instrumentene deles i to grupper, de som spilles med hånden og de som spilles med munnen. Blant de førstnevnte er moropa (énfelltromme), sekupu (tofelltromme), morutlhoana (rasler), mangenengene (bjeller), thomo (musikkbue) og masholo-sholo (siter). Den andre gruppen omfatter liphala (horn), phalana (fløyte), lekope (musikkbue med munnresonans), sekebeku (munnharpe) og lesiba (siter med munnresonans). Samspill er lite brukt, men instrumenter benyttes ofte som akkompagnement til sang.

Også sang inndeles i to grupper: de sangene som fremføres mens sangeren står i ro, og de som synges «med føttene», dvs. til dans og ved ulike arbeidsoperasjoner. Flerstemmig vekselsang mellom leder og hele gruppen er vanlig, ledsaget av tromming og håndklapping.

Folkemusikken er nært knyttet til konkrete sosiale sammenhenger og blir fremført av ikke-profesjonelle utøvere. Massemedia og samfunnsutviklingen har ført til fremvekst av nye sjangere. En rekke sothokomponister er aktive innenfor populærmusikk, tradisjonell sothomusikk og vestlig kunstmusikk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.