Folkemusikken har en helt dominerende plass i Hviterusslands musikkliv, med røtter i tidlig østslavisk kultur. Den tradisjonelle motstanden mot kulturell assimilasjon har bidratt til å bevare flere arkaiske stiltrekk i hviterussisk enn i nabolandenes folkemusikk. De eldste folkesangene (fra før 1500-tallet) er bygd på et felles repertoar av standardmelodier, etalonnïye napevï, som har lite toneomfang, kvasi-resitativisk karakter og benyttes som grunnlag for improvisasjon. Tilknytningen til tradisjonelle kontekster, som innhøsting, vår- og sommerritualer, bryllup og fødsel, har bidratt til å bevare folkemusikkens karakteristiske egenart.

Blant de eldste instrumentene er horn, dudka (fløyte), zjalejka (pipe med enkelt rørblad), buben (tamburin), gusli (psalter) og gudok (fele-type). Nyere instrumenter, kjent fra 1500-tallet, er lera (dreieleire) tsimbali (hakkebrett) og duda (sekkepipe). På 1700-tallet ble fiolinen tatt i bruk, og fra 1800-tallet har trekkspillet fått utbredelse.

Flerstemmig folkelig sang i parallelle terser ble utbredt på 1800-tallet og er fortsatt populær. Etter oktoberrevolusjonen og under den annen verdenskrig har det oppstått nye, revolusjonære sanger og partisanger, men det eldre repertoaret dyrkes fortsatt. På slutten av 1900-tallet gikk D. Agrenev-Slavjanskij i spissen for å utvikle folkesangen til korsang, for konsertmessig fremførelse.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.