Folkemusikken har en helt dominerende plass i Hviterusslands musikkliv, med røtter i tidlig østslavisk kultur. Den tradisjonelle motstanden mot kulturell assimilasjon har bidratt til å bevare flere arkaiske stiltrekk i hviterussisk enn i nabolandenes folkemusikk. De eldste folkesangene (fra før 1500-tallet) er bygd på et felles repertoar av standardmelodier, etalonnïye napevï, som har lite toneomfang, kvasi-resitativisk karakter og benyttes som grunnlag for improvisasjon. Tilknytningen til tradisjonelle kontekster, som innhøsting, vår- og sommerritualer, bryllup og fødsel, har bidratt til å bevare folkemusikkens karakteristiske egenart.

Blant de eldste instrumentene er horn, dudka (fløyte), zjalejka (pipe med enkelt rørblad), buben (tamburin), gusli (psalter) og gudok (fele-type). Nyere instrumenter, kjent fra 1500-tallet, er lera (dreieleire) tsimbali (hakkebrett) og duda (sekkepipe). På 1700-tallet ble fiolinen tatt i bruk, og fra 1800-tallet har trekkspillet fått utbredelse.

Flerstemmig folkelig sang i parallelle terser ble utbredt på 1800-tallet og er fortsatt populær. Etter oktoberrevolusjonen og under den annen verdenskrig har det oppstått nye, revolusjonære sanger og partisanger, men det eldre repertoaret dyrkes fortsatt. På slutten av 1900-tallet gikk D. Agrenev-Slavjanskij i spissen for å utvikle folkesangen til korsang, for konsertmessig fremførelse.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.