Ghana har en variert folkemusikk som avspeiler landets etniske mangfold. Gjennom skriftlige kilder kan landets musikkhistorie følges tilbake til 1000-tallet, da spalttromme ble brukt når kongen gav audiens. Fremdeles er trommemusikken viktig, bl.a. som uttrykk for høvdingverdighet og makt. Også xylofoner, rasler, ankelrasler, forskjellige bjelletyper, skrapeinstrumenter, horn, fløyte, sansa (tommelpiano), musikkbue, harpelutt og zither i forskjellige utforminger er kjent.

Mye musikk utfolder seg som ledd i sosiale aktiviteter. Ved offisielle anledninger nyttes spesielle musikkformer og instrumenter som symboliserer høvdingens rolle. Festdager og seremonier knyttet til utvalgte grupper krever sin egen musikk. Andre musikkformer benyttes i hverdagen i lokalmiljøet og ved spesielle anledninger knyttet til års- og livssyklusen.

Folkemusikken fremviser store stilistiske variasjoner. Polyfoni er vanlig og eksisterer i forskjellige former bygd på 5-, 6- og 7-toneskalaer. De mest kompliserte rytmene opptrer i de kongelige atumpan- og fontomfrom-trommeensemblene i Akan-området. Ofte brukes metallbjeller til å markere tidsinndelingen med. Taletrommer er også svært utbredt (instrumentale språk).

Urbanisering og etablering av musikkinstitusjoner etter vestlig mønster har dannet grunnlag for nye musikkformer. Etterkrigstidens highlife-musikk forener impulser fra euroamerikansk popmusikk og fra folkemusikken, og landet har et livlig popmusikkmiljø som omfatter en rekke fremtredende utøvere. Den ghanesiske kunstmusikken har europeiske forbilder formidlet gjennom kirke, konsertsaler og utdanningsinstitusjoner, men er tilpasset afrikansk stilfølelse og fremføringspraksis. Ledende komponister er Ephraim Amu, Kwabena Nketia (også kjent som musikkforsker) og A. A. Mensah.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.