musikalitet

I den vestlige verden oppstod interessen for musikalitet som fenomen mot slutten av 1800-tallet, da interessen for geniet – begavelsen – var på et høydepunkt. Det var musikkpsykologien som først og fremst fanget opp dette området, og da innenfor et sterkt naturvitenskapelig paradigme der eksperimentet og positivismen rådet. Begrepet positivisme viser til at man vil bygge på positiv, det vil si sikker kunnskap. For å oppnå dette, må alle data være objektive, kvantifiserbare og utvetydige. Derfor ble det også skapt en rekke tester som skulle kunne måle musikalitet. Én av musikkpsykologene som sto bak slike tester, var svensk-amerikanske Carl Emil Seashore.

Musikalitetstestene målte blant annet oppfatning av tonehøyde, tonestyrke, tonevarighet og hukommelse for små melodisnutter. Hensikten var å finne ut hvem som ville ha nytte av musikkundervisning, og ikke minst: hvem som var de virkelige talentene. På denne tiden var det synspunktet om det medfødte talentet – arven – som sto sterkest.

Etter hvert har innflytelse fra andre forskningsfelt nyansert dette synet. Blant annet står forskningen til antropologen og etnomusikologen John Blacking sentralt. I 1970-årene studerte han en ikke-vestlig musikkultur og fortalte om deres syn på musikalitet som noe alle mennesker har – på lik linje med evnen til språk. Evnen til å musisere var med andre ord ikke et medfødt talent forbeholdt noen få, men en selvsagt del av det å være menneske. Dette brøt voldsomt med musikalitetstestene og «geni-fokuset».

Samtidig benektet ikke Blacking at noen kan ha større talent innen musikkutøving enn andre. Men, sa han, til tross for at noen er dyktigere enn andre, så betyr det likevel at alle kan. I følge Blacking er det de sosiale kreftene som spiller hovedrollen, og dermed spiller det medfødte talentet mindre rolle enn hva kulturen og samfunnet rundt legger opp til.