Moussa Traoré

Traoré hadde militær utdannelse fra Frankrike. Som løytnant satt han i ledelsen for en gruppe yngre offiserer. Traoré grep makten i Mali gjennom et militærkupp mot den sittende presidenten Modibo Keita 19. november 1968. Mali ble med dette det niende militærregimet i Afrika etter kolonitiden. Kuppmakerne lovet innføring av demokrati og frie valg. Noen hundre studenter streiket likevel i Bamako i protest mot kuppet og som støtte for Keitas sosialistiske regime.

Keita ble arrestert og sendt i fengsel i ørkenbyen Kidal, hvor han døde 16. mai 1977 under uklare omstendigheter. En av de andre offiserene bak kuppet, Toro Diakité, ble først leder av en provisorisk regjering frem til 19. september 1969 da Traoré tok over som statsoverhode, mens Diakité ble minister.

8. april 1971 forsøkte så Diakité selv å ta makten i et mislykket statskupp. Han ble arrestert og sendt til straffearbeid i saltgruvene i Taodeni i Sahara hvor han døde ett år senere.

I 1979 etablerte så Traoré et nytt statsbærende parti (Union démocratique du peuple malien – UDPM) som en overgang fra militært til sivilt styre. I et kontrollert valg uten reelle motkandidater ble Traoré så valgt til president i 1979 og gjenvalgt i 1985. Regimet fortsatte politikken fra Keita med å balansere mellom Øst- og Vestblokken i storpolitikken. Regjeringen opprettholdt et nært forhold til Frankrike, samt tette bånd til Sovjetunionen og Kina.

Internt var det en streng overvåking av intellektuelle og andre som kunne tenkes å danne en politisk opposisjon. Likeledes ble flere potensielle rivaler til Traoré i regjeringen, partiet og militæret arrestert og dømt til fengselsstraffer for reelt eller ikke å ha planlagt å styrte regjeringen.

Etter Berlinmurens fall i november 1989 mistet Traoré, i likhet med andre diktatorer i Afrika, mye av den støtten de tidligere hadde fått fra Vesten. Mens vestlige land tidligere hadde støttet afrikanske diktatorer for å ha dem på sin side i konkurransen med Sovjetunionen om innflytelse, var ikke denne støtten lenger nødvendig. 20. juni 1990 holdt den franske presidenten François Mitterand sin berømte tale for 37 afrikanske statsledere i La Baule i Frankrike. Hovedbudskapet var at man ikke får utvikling uten demokrati, og ikke demokrati uten utvikling.

Denne talen så demokratibevegelsene i de ulike franskspråklige afrikanske landene som en enorm oppmuntring. De følte at plutselig hadde de den tidligere kolonimakten på sin side, og demonstrasjonene tiltok i omfang. Dette skjedde også i Mali utover høsten 1990 og vinteren 1991. Etter at sikkerhetsstyrker hadde begynt å skyte på den demonstrerende folkemassen og drept omkring 300 personer den 22. mars, stod Amadou Toumani Touré i spissen for en gruppe underoffiserer som avsatte og arresterte president Traoré.

I 1993 ble så Traoré dømt til døden for å ha beordret sikkerhetspolitiet til å skyte på demonstrantene, noe som førte til at 300 personer døde. Denne dommen ble imidlertid omgjort til livsvarig fengsel i 1997. I en ny rettssak i 1999 ble han igjen dømt til døden for underslag av omkring 350 000 amerikanske dollar. I 2002 ble han benådet for begge dommene.

• Malis historie
• Malis politiske system