Motstandsbevegelsen
Sentrale personer i den norske motstandsbevegelsen samlet ved kronprins Olavs hjemkomst etter freden. Fra høyre Gunnar Jahn, Arne Fjellbu (halvt skjult), biskop Eivind Berggrav (iført frakk og kors), Einar Gerhardsen, Milorgs leder Jens Christian Hauge, Tor Skjønsberg (med hatten i hånden), Gunnar Sønsteby (i uniform) med flere.
Av /NTB.
Overgivelse av Akershus

Et av bildene som ble symbol på seieren: Tyskerne overgir Akershus festning til de norske hjemmestyrkene. Fra venstre: Terje Rollem, major Wilhelm Nichterlein og hans assistent hauptmann Johannes Hamel.

Av /NTB ※.
Hjemmefronten
Hjemmefronten paraderer opp Karl Johans gate etter frigjøringen i 1945
Hjemmefronten
Av /NTB.

Motstandskampen i Norge er en samlebetegnelse på den sivile og militære kampen mot det nazistiske okkupasjonsregimet i Norge under andre verdenskrig. Den norske motstandsbevegelsen, ofte omtalt som hjemmefronten, forsøkte på forskjellige måter å undergrave det nazistiske okkupasjonsregimet som Hitler-Tyskland opprettet 25. september 1940. Okkupasjonsstyret ble etablert vel tre måneder etter Norges militære kapitulasjon og regjeringens flukt i juni. Den norske motstanden kom i første rekke til å arte seg som en våpenløs holdningskamp mot de mange forsøkene fra Nasjonal Samling (NS) og dets leder Vidkun Quisling på å nazifisere sivilsamfunnet. Dernest tok motstanden sikte på å gjennomføre hemmelige militære og sivile forberedelser til frigjøringen. Mer aktive handlinger (sabotasje) for å støtte de alliertes krigføring og svekke den tyske krigsmakten ble først mer utbredt de to siste okkupasjonsårene.

Faktaboks

Også kjent som

den norske motstandsbevegelsen, den norske motstandsrørsla

Den sivile motstanden startet med innføringen av en rekke nye lover og forordninger som enten avskaffet eller sterkt innskrenket borgerlige rettigheter. Motstandsbølgen som oppstod høsten 1940 fikk næring fra protestene til sentrale yrkesorganisasjoner og ideelle sammenslutninger. Da okkupasjonsmakten kneblet organisasjonssektoren på forsommeren 1941, ble denne brede ikkevoldelige motstanden videreført av hemmelige grupperinger som etter hvert oppstod og utviklet seg i det norske sivilsamfunnet.

Mange nordmenn, eller «jøssinger» – som NS-tilhengerne betegnet dem, hentet tidlig sin inspirasjon fra utefronten, hvor kong Haakon gjennom sin klare og prinsipielle holdning mot okkupasjonsstyret allerede sommeren 1940 («Kongens nei») var blitt den norske frihetskampens fremste symbol, og hvor den landflyktige Londonregjeringen fra sitt eksil i Storbritannia kringkastet informasjon om sin krigsdeltakelse. Denne tidlige motstanden omfattet også spontane protester og åpne mishagsytringer mot de tyske okkupantene og den norske delen av okkupasjonsstyret.

De tyske makthaverne under Reichskommissar Josef Terboven førte en mindre brutal okkupasjonspolitikk mot befolkningen i Norge enn i de fleste øvrige tyskokkuperte områdene i Europa. Likevel satte den tyske okkupasjonsmakten og det norske NS-regimet mye inn på å knekke den norske motstanden. De mest aktive motstandskreftene, i første rekke organisasjoner og personer som på oppdrag fra tysk-fiendtlige stater arbeidet med militær undergraving (spionasje og sabotasje), skulle bekjempes med alle midler. Men det innebar også bruk av represalier for å skremme befolkningen til lydighet. Helt øverst på den nazistiske fiendelisten stod jødene og kommunistene. De var definert som Det tredje rikets farligste dødsfiender.

Ulike faser

Arbeidstjeneste

Arbeidstjeneste. Tvangsutskrevne mannskaper i en AT-leir i 1943. Eksersisen foregikk med spader i stedet for geværer.

Av /NTB Scanpix ※.
Hjemmestyrkene

Hjemmestyrkene. En Milorg-tropp i forsvinningsdrakter på vinterøvelse «et sted i Norge».

Av /NTB Scanpix ※.

Motstandskampen kan noe forenklet deles inn i tre hovedfaser. I den første fasen, som startet ved etableringen av det kommissariske okkupasjonsstyret 25. september 1940 og vedvarte frem til utgangen av 1942, fikk motstanden primært en ideologisk retning. Den kom i hovedsak til å arte seg som en sivil holdningskamp mot NS-regimets forsøk på å nazifisere det norske samfunnet.

Fra 1943 og frem til mars/april 1944 kom spørsmålet om utvidelse av motstanden høyere på dagsordenen. For å bremse leveransene til den tyske krigsmaskinen og hindre utnyttelsen av norsk arbeidskraft, tok flere aktører til orde for å supplere holdningskampen med industrisabotasje og boikottparoler mot «tyskerarbeidet». I samme periode fikk også «Militærorganisasjonen» (Milorg) styrket sin kontakt med utefronten, noe som resulterte i at organisasjonen fikk innsendt instruktører fra den norsk-britiske spesialavdelingen Kompani Linge (KPL).

Den tredje og siste fasen startet våren 1944 og løp frem til frigjøringen i mai 1945. Kampen mot okkupasjonsregimets arbeidsmobilisering ble utvidet med nye boikottparoler. En rekke arbeidskontorer med personregistre for innkalling av nye ungdomskull til arbeidstjeneste (AT) ble i løpet av våren og forsommeren angrepet og ødelagt av aksjonsgrupper fra KPL og Milorg. Fra juli 1944 ble også tyske oljelagre angrepet, og utover høsten trappet Milorg ytterligere opp sin lavintensitetskrig med sabotasjeaksjoner mot krigsviktig industri, verksteder og jernbanelinjer. Fra høsten og utover den siste krigsvinteren mottok Milorg, med den nye betegnelsen «Hjemmestyrkene», våpen og annen utrustning med allierte flyslipp.

I samarbeid med Londonregjeringen intensiverte også den sivile hjemmefrontledelsen sine forberedelser til frigjøringen. Målet var en rask gjenopprettelse av et lovlig norsk overgangsstyre. Planene gjaldt ikke bare sentralforvaltningen, men omfattet også administrasjonen i de enkelte fylker og kommuner. Planleggingen måtte derfor delegeres regionalt og lokalt, noe som igjen førte nye krefter inn i den organiserte motstanden. Etableringen av en ny ordensmakt, som skulle sørge for sikkerhet og stabilitet i den første overgangsfasen mellom krig og fred, forutsatte dessuten et tett samarbeid mellom de militære og sivile delene av hjemmefronten.

Den sivile holdningskampen

Motstandskampen i Norge
Den norske motstandskampen kom i første rekke til å arte seg som en våpenløs holdningskamp mot nazifisering av samfunnet. Bildemontasje av ulike uttrykk for motstand mot okkupasjonsregimet, NS og Quisling, og støtte til kong Haakon 7.
Av .

I første halvdel av okkupasjonen kom den sivile motstanden i stor grad til å speile NS og Quislings bestrebelser på å omforme det norske samfunnet. NS' arbeid med å realisere «nyordningen» førte ulike grupper og sosiale lag sammen i kamp for grunnleggende demokrati- og rettsstatsprinsipper. Hvert større inngrep mot tidligere lovfestede eller hevdvunne rettigheter bidro til å legitimere den felles motstanden mot det norske okkupasjonsstyret, og i første omgang var det de frie organisasjonene som førte an.

I et fellesbrev til Reichskommissar Terboven fra 15. mai 1941 protesterte i alt 43 organisasjoner med omkring 700 000 medlemmer mot de mange bruddene på norsk rettsorden og forvaltningsskikk som NS-regjeringen hadde gjort seg skyldig i. Terboven svarte med å innkalle lederne for alle de 43 organisasjonene til et møte i Stortingsbygningen den 18. juni. Først ble organisasjonslederne hånet. Deretter fikk det store flertallet av de fremmøtte beskjed om at de var avsatt, og at organisasjonene de representerte skulle få innsatt ny ledelse, eventuelt oppløses.

Den delvis åpne holdningskampen mot NS-styret ble med dette tvunget helt under jorden. I stedet dannet engasjerte representanter fra flere offentlige yrker sine respektive hemmelige grupper som videreførte motstanden fra organisasjonssektoren. Yrkesgruppene som organiserte leger, advokater, ingeniører, lærere og prester ønsket også å utveksle informasjon med hverandre, og i sentrum av dette nettverket oppstod omkring årsskiftet 1941/1942 et løst, men representativt utvalg som fikk betegnelsen «Koordinasjonskomiteen» (KK).

Koordinasjonskomiteen

Lærere på tvangsarbeid
«Loven om Norges Lærersamband», som etablerte et nytt sentralt NS-kontrollert fagforbund for alle lærerne i den norske skolen, ble opphavet til den såkalte «lærerstriden». Lærere som kjempet mot nazifiseringen av skolen, kunne bli arrestert. Bildet viser elleve arresterte lærere på tvangsarbeid i Kirkenes i 1942.
Av /NTB.

KK utvekslet opplysninger om regimets nazifiseringstiltak i de forskjellige sektorene av arbeidslivet og formidlet yrkesgruppenes respektive motstandsparoler til sine kolleger i distriktene. Omkring 25 hovedkontakter i distriktene sørget for videre distribusjon. Holdningskampen spisset seg ytterligere til med kunngjøringen av to nye lover 5. februar 1942. Den ene av dem, «loven om Norges Lærersamband», som etablerte et nytt sentralt NS-kontrollert fagforbund for alle lærerne i den norske skolen, ble opphavet til den såkalte «lærerstriden». Den andre, «loven om nasjonal ungdomstjeneste», skulle sikre at alle barn og ungdom mellom 10 og 18 år fikk en nasjonalsosialistisk oppdragelse. Loven om nasjonal ungdomstjeneste fremstod på sett og vis som en parallell til det tyske Hitlerjugend. Koplingen mellom de to lovene, hvor loven om Norges Lærersamband skulle bidra til at undervisningen i skolene foregikk i pakt med NS-ideologi, var åpenbar.

Motstanden mot lovene resulterte i tallrike sympatierklæringer for de 1100 arresterte lærerne, samt en storm av protestbrev fra titusener av opprørte foreldre. Lovene satte også ytterligere fyr på kirkekampen da over 90 prosent av prestene i Den norske kirke gjennom protestskriftet «Kirkens grunn» 1. påskedag 1942 la ned sine embeter. Med forsøket på å bringe nasjonalsosialismen inn i skolehverdagen, og med de uttalte ambisjonene om å nazifisere barneoppdragelsen, bar NS mer ved til bålet, og den norske holdningskampen gikk med dette inn i sin mest intense fase.

Kretsen

Mens KK oppstod omkring årsskiftet for å utvikle holdningskampen, søkte en annen ledergruppe å etablere forbindelse til den norske eksilregjeringen i Storbritannia. Medlemmene var embetsmenn fra sentraladministrasjon, representanter fra nærings- og organisasjonslivet, samt ledere fra arbeiderbevegelsen. Kretsen ønsket å øve en direkte innflytelse på regjeringens krigsinnsats gjennom å skifte ut enkelte statsråder som etter deres oppfatning ikke holdt mål. Dernest ville Kretsen delta i arbeidet med forberedelsene til et nytt overgangsstyre ved krigens slutt inntil en normalisering av samfunnslivet tillot gjennomføring av nye stortings- og kommunevalg.

Kretsen var opptatt av at regjeringen rådførte seg med hjemmefronten på alle områder som vedrørte frigjøringen og den hjemlige motstandskampen. Norske myndigheter måtte ellers opptre på en måte som ikke oppmuntret «uansvarlige krefter» eller «ekstremistiske elementer», betegnelser som gjerne var myntet på den kommunistiske motstanden. Forbindelsen mellom de to ledergruppene (Kretsen og KK) ble fra sommeren 1942 ivaretatt av noen aktive individer som kom til å utgjøre kjernen i den sivile hjemmefrontledelsen.

Sivorg

Hjemmefronten (radiotelegrafist)

En av hjemmefrontens radiotelegrafister med sin transportable sender.

Av /NTB Scanpix ※.

«Sivorg», også kjent som «Sivilorganisasjonen», hadde (i motsetning til Milorg) ikke sitt opphav i noen enkelstående organisasjonsdannelse, men omfattet flere underliggende apparater som skulle bistå den sivile motstandsbevegelsen med formidling av paroler og nyhetsstoff, finansiering samt flukthjelp. Som allmenn betegnelse var Sivorg også en direkte følge av at Kretsen og KK gradvis smeltet sammen. Mot slutten av 1943 var samarbeidet mellom dem blitt så vidt tett at de i realiteten utgjorde en fellesledelse for den sivile motstanden. Vinteren 1944 ble Kretsens og KKs sekretariater med underliggende organisasjonsapparater slått sammen, og gjennom sin proklamasjon til befolkningen, som ble kringkastet over «London Radio» i mai 1944, fremstod de to ledergruppene som «Hjemmefrontens ledelse».

Som del av de sivile planene for overgangen mellom krig og fred skjøt dette samarbeidet ytterligere fart det siste okkupasjonsåret. Kretsen hadde ansvaret for gjennomføringen av de sivile beredskapsoppgavene, men det var KK som gjennom sine distriktskontakter disponerte et organisasjonsapparat for rekruttering av nye medlemmer til dette arbeidet. Innenfor de sivile delene av motstandsbevegelsen var det primært denne lokale mønstringen som i siste fase av motstandskampen gjorde Sivorg til et begrep på linje med Milorg.

Den militære motstanden

Milorg-leir
Fra høsten 1944 ble det opprettet en del leirer for Milorg-folk flere steder i skog og fjell, hvor det ble gitt opplæring i sabotasje og bruk av våpen.
Milorg-leir
Av /NTB scanpix.
Milorg Hamar
Kvinner deltok også i den militære motstandskampen. Eva Jørgensen (senere Kløvstad) var den faktiske lederen for Milorg i Hamar-distriktet mot slutten av krigen. Foto tatt kort tid etter frigjøringa.
Av .

Til forskjell fra den tidlige sivile motstanden, som søkte å utvide sin oppslutning gjennom paroler og sivil ulydighet, foregikk arbeidet med å opprette en militær motstandsorganisasjon i største hemmelighet. Alle de norske offiserene som var blitt løslatt fra tysk krigsfangenskap etter felttoget våren 1940, måtte avlegge et høytidelige æresord på ikke å gripe til våpen mot Tyskland så lenge krigen varte. Ingen av Milorg-pionerne var heller et øyeblikk i tvil om at den tyske okkupasjonsmakten ville slå hardt til mot den nye militærorganisasjonen der hvor den ble kompromittert.

Hovedoppgaven med det militære organisasjonsarbeidet var å bygge opp en landsomfattende undergrunnshær som skulle bistå allierte og norske myndigheter med gjenerobringen av Norge. Virksomheten skulle i første omgang konsentrere seg om rekruttering av befal og mannskap i de enkelte distrikter og lokalsamfunn. Inntil en alliert invasjon var nært forestående, ønsket de første lederne verken å motta våpen eller drive våpenøvelser. Fra utgangen av 1942 endret denne oppfatningen seg gradvis, og i løpet av 1943 mottok Milorg stadig flere instruktører og radiooperatører fra Kompani Linge. Fra høsten 1943 gikk også den militære ledelsen inn for våpenleveranser i en større skala.

Frem til 1944 hadde ikke Milorg foretatt egne sabotasjeangrep mot den tyske okkupasjonsmakten. Slike aksjoner var enten blitt utført av innsendte grupper fra Kompani Linge eller foretatt av den kommunistiske Osvaldgruppen. Nye politiske signaler fra norske og allierte myndigheter etter årsskiftet 1943/1944 gjorde det imidlertid klart for Milorg-ledelsen at organisasjonen måtte innstille seg på en aktivisering av motstandskampen. Til den militære motstandsbevegelsen hørte også de hjemlige etterretningsorganisasjonene som forsynte norske og allierte myndigheter med opplysninger om den tyske krigsmakten. Den største av disse, XU, hadde aktive undergrupper i alle landets fylker.

Den sivile og den militære motstanden finner sammen

Sonofrene i Trøndelag

Under unntakstilstanden i Midt-Norge i 1942 ble ti «sonofre» drept. Henrettelsene var ment som en advarsel fra rikskomissær Josef Terboven og de tyske okkupasjonsmyndighetene til den norske motstandsbevegelsen og resten av det norske samfunnet om at motstand mot okkupasjon og nyordning ikke var akseptabelt. Øverst fra venstre: Otto Skirstad, Henry Gleditsch, Finn Berg, Gunnar Sandberg Birch og Per Tangen Lykke. Nederst fra venstre: Hirsch Zvi Komissar, Hans Konrad Ekornes, Gunnar Bull Aakrann, Harald Langhelle og Peder Eggen.

Av .
Lisens: CC BY 2.0

Ettersom den sivile og den militære motstanden ble etablert med vidt forskjellige oppgaver, lå det også i kortene at de burde holdes strengt adskilt. For de sivile hjemmefrontlederne var holdningskampen mot Nasjonal Samlings nazifisering av de norske samfunnet det viktigste, og denne striden måtte føres på en måte som ikke ledet til en langt mer brutal tysk okkupasjonspolitikk. Andre former for motstand eller ytringer enn de fredelige og våpenløse protestene mot Quislings og Nasjonal Samlings nyordning, måtte derfor holdes i ørene. Den tyske utslettelsen av Telavåg i april 1942 og Majavatn-affæren i september samme år, som utløste unntakstilstanden i Trøndelag, viste hvilke konsekvenser en mer aktiv motstandskamp kunne få.

Blant de sivile hjemmefrontlederne fantes det også en betydelig skepsis til Milorg. I et brev til regjeringen fra februar 1943 hevdet de at en væpnet motstand mot en veltrent tysk okkupasjonshær kunne utarte til «det rene barnekorstog». Samtaler mellom de sivile og militære hjemmefrontlederne utover i 1943 sørget imidlertid for at motforestillingene avtok. Forståelsen av at arbeidet med beredskapsplanene ville kreve et nærmere samarbeid med de militære delene av motstandsbevegelsen trakk i samme retning. Ambisjonene om å utvikle militære kapasiteter for aktiv medvirkning ved frigjøringen fikk derfor gradvis tilslutning fra den sivile hjemmefrontledelsen.

Ungdommen som rømte til skogs

Gutta på skauen
Gutta på skauen er et begrep som først ble brukt om ungdommene som dro til skogs for å unndra seg NS-myndighetenes arbeidstjeneste, som man fryktet var en fordekt plan for mobilisering av unge nordmenn til tysk krigstjeneste. Etter krigen er imidlertid uttrykket blitt brukt nærmest som et synonym for Milorg og den norske motstandsbevegelsen.
Gutta på skauen
Av /NTB.

Da NS-regjeringen etter press fra tyske myndigheter innførte lov om nasjonal arbeidsinnsats i februar 1943 for å øke tilgangen på norsk arbeidskraft til krigsviktige utbyggings- og befestningsanlegg, var det vanskelig å gjennomføre konkrete mottiltak. Effekten av loven ble imidlertid ikke så god som tyskerne håpet på. Presset mot Quisling og hans statsråder økte derfor, og våren 1944 iverksatte NS-regimet en storstilt registrering av tre årskull (1921–1923) med unge norske menn. Hjemmefrontlederne fryktet at rulleføringen til arbeidstjeneste (AT) kunne bli første skritt på veien til tysk militærtjeneste. De mante til boikott av innkallingen. Med hjelp fra Milorg ble registreringsmaskiner og personregistre ved arbeidskontorene i en rekke byer og tettsteder ødelagt.

De innkalte ble oppfordret til å forlate sine hjem og om nødvendig søke ly i skog og utmark. Det er anslått at nærmere 5000 unge norske menn i løpet av sommeren tok denne parolen til følge og ble «gutta på skauen». Ungdommene flyktet ofte sammen i mindre grupper og søkte ly i teltleirer og provisoriske hytter. I mange distrikter organiserte den sivile hjemmefronten egne grupper som i påvente av videre flukthjelp til Sverige skulle hjelpe de rømte ungdommene med mat og andre forsyninger. En mindre – men særlig godt motivert – del av ungdommene ble overført til den såkalte celletjenesten i Milorg. Disse fortsatte sin illegale tilværelse i hytter og tømmerkoier, hvor de sammen med andre Milorg-folk fikk våpentrening og tok imot våpenslipp fra allierte fly.

Hjelpen fra utefronten

Den norske eksilregjeringen i London forsøkte på ulike måter å støtte motstandsbevegelsen. Hjemmefronten fikk tidlig tilført penger fra regjeringens «hjemmefrontkasse». På det militære området tok det tid å utvikle et godt samarbeid med den britiske spesialtjenesten Special Operations Executive (SOE), og fra Storbritannia var det i de to første okkupasjonsårene heller ikke lett å skaffe seg gode forbindelser til sentrale aktører innenfor den sivile motstandsbevegelsen. Via den norske legasjonen i Stockholm kom imidlertid regjeringen mye nærmere inn på det hjemlige okkupasjonssamfunnet enn eksilregjeringene i de fleste andre tyskokkuperte land. Okkupasjonsmakten kunne heller ikke forhindre den økende illegale grensetrafikken mellom motstandsorganisasjonene i Norge og representanter for norske og allierte myndigheter i det nøytrale Sverige.

Kurervirksomheten

Grenserøys
To norske flyktninger ved en grenserøys på grensen til Sverige.
Av /Riksarkivet.

De første kurerrutene til Sverige ble tatt i bruk høsten 1940, men etter hvert som både tyske og svenske myndigheter skjerpet vaktholdet langs grensen, måtte den strengt ulovlige trafikken organiseres med kløkt og omtanke. De norske legasjonsmyndighetene fikk imidlertid en hjelpende hånd fra den svenske etterretningstjenesten, som ønsket opplysninger om de tyske styrkene i Norge, til å drive enkelte av kurerrutene.

Den første halvdelen av okkupasjonen førte det nøytrale nabolandet en tyskvennlig politikk som la sterke begrensninger på støtten til motstandsorganisasjonene. Nesten all propaganda til støtte for den norske frihetskampen måtte frem til andre halvdel av 1943 drives fra Storbritannia. Svenske myndigheter forbød all politisk virksomhet med brodd mot Hitler-Tyskland. Det svenske sikkerhetspolitiet overvåket hundrevis av norske flyktninger. Det førte til at en rekke nordmenn som deltok i den hemmelige kurertrafikken eller påtok seg andre oppdrag til støtte for motstandskampen i Norge, ble pågrepet og dømt for ulovlig etterretning eller annen statsfiendtlig virksomhet.

Da krigslykken snudde i begynnelsen av 1943 og de allierte fikk et markant overtak, endret den svenske regjeringen gradvis sin politikk. Dette gjorde det langt lettere for norske og allierte myndigheter å bistå den norske motstandsbevegelsen. Det siste krigsåret tillot svenske myndigheter at det ble innført betydelige mengder våpen og annen militær utrustning via Sverige. Fra høsten 1944 kunne sågar utvalgte milorg-mannskaper i all hemmelighet krysse grensen for våpeninstruksjon, for siden å returnere til sine respektive avdelinger i det okkuperte Norge.

Opptrappingen av den allierte våpenhjelpen

Etter at frigjøringen av Frankrike ved utgangen av august 1944 på det nærmeste var fullført, kunne den allierte overkommandoen avse et større antall fly for slipp av våpenforsyninger til den militære motstandsbevegelsen i Norge, og med høstmørket startet opprustningen av Milorg. Frem mot april 1945 fløy britiske og amerikanske fly over 1100 tokter, hvorav vel 700 av disse ble anslått som vellykket. I den meste intense perioden fra januar til april 1945 droppet allierte fly 6580 containere samt 854 pakker med håndvåpen og forsyninger.

De illegale avisene

Hjemmefronten (illegal avisredaksjon)

Hjemmefronten. Det var livsviktig for hjemmefronten at paroler, informasjon og nyheter nådde frem til befolkningen. Etter at radioene var inndratt og pressen kneblet, var løpesedler og stensilerte nyhetsbulletiner viktigste middel til informasjon. Bildet er fra redaksjonen av en illegal avis.

Av /NTB Scanpix ※.
London radio
«Illegale» radiolyttere hører på nyhetene fra London ute i naturen.
Av /NTB.

Med den tyske invasjonen fulgte en streng pressesensur, og med det kommissariske NS-styret kom det ytterligere innskjerpinger. Allerede høsten 1940 ble en rekke dagsaviser tvunget til å innstille sin virksomhet, og i august 1941 påbød okkupasjonsmakten befolkningen å innlevere sine radioapparater. Bakgrunnen for inndragningen var innsikten om at svært mange lyttet på «London Radio», NRKs eksilbaserte kringkasting, eller andre norskspråklige sendinger fra Storbritannia og Sovjetunionen.

Radioforbudet resulterte snart i en flora med undergrunnsaviser. Motstanderne av okkupasjonsregimet forstod tidlig betydningen av å spre informasjon om den pågående nazifiseringen av det norske samfunnet. Men hjemmefrontens kvinner og menn forsøkte også på mer generelt plan å imøtegå okkupasjonsregimets fremstilling av årsakene til verdenskrigen og okkupasjonen av Norge.

Det store flertallet av de vel 300 undergrunnsavisene var maskinskrevne stensiler. De var mangfoldiggjort med hånddrevne spritduplikatorer og spredt i noen hundre eller i beste fall et par tusen eksemplarer. De fleste var i all hovedsak avskrifter eller sammendrag av norske og allierte nyhetssendinger, men det fantes også en rekke aviser med ledere, kronikker eller annet redaksjonelt kommentarstoff. Det er ellers anslått at mellom 12 000 og 15 000 kvinner og menn deltok i fremstilling og spredning av illegale skrifter.

I løpet av 1941 intensiverte både det tyske Gestapo og det norske Statspolitiet sin jakt på utgiverne og distributørene, og i en egen forordning fra oktober 1942 truet Terboven med dødsstraff for utgivelse og spredning av undergrunnsaviser. Mange av avisene fikk et relativt kort liv før redaktører og skribenter ble arrestert eller måtte flykte. I noen tilfeller klarte likevel avisgruppene å gjenoppta virksomheten med nye navn, samt ved rekruttering av nye redaktører og distributører. For noen av de større hjemmefrontorganisasjonene ble det også en æressak å holde avisdriften gående uten navneendring.

Flyktningtrafikken

Shetlandsbussen
Shetlandsgjengen var blant aktørene som fraktet englandsfarere ut av Norge under okkupasjonstiden. Her et bilde av flyktninger på vei over Nordsjøen til Shetland, på en rute kalt «Shetlands-bussen».
Shetlandsbussen
Av /NTB.

Etter at okkupasjonsmakten i september 1941 innførte unntakstilstand i Oslo og trappet opp sin jakt på politiske motstandere, ble flere tvunget på flukt. Strømmen av flyktninger til Sverige steg jevnt og trutt frem mot frigjøringen, og i mai 1945 var det totale antallet kommet opp i nærmere 50 000 personer.

En betydelig del av flyktningene ønsket å slutte seg til de norske styrkene på utefronten, men alle regulære fly og skipsruter fra Sverige var innstilt. Frem til juni 1941 klarte en del unge nordmenn å reise til Storbritannia, først via Russland og Asia og dernest fulgte en lang sjøreise rundt halve jordkloden, men denne muligheten forsvant snart med det tyske angrepet på Sovjetunionen. For de som ville delta i krigen mot Hitler-Tyskland, gikk det raskere å krysse Nordsjøen med fiskeskøyte. Allerede før årsskiftet 1940/1941 hadde omkring 400 personer ankommet Storbritannia i mindre fartøyer. Inntil våren 1942, da det tyske vaktholdet gjorde denne trafikken for risikabel, fikk de første «englandsfarerne» følge av ytterligere 2000 båtflyktninger.

I løpet av 1942 gjorde også strengere reiserestriksjoner og opprettelse av et eget grensepoliti det langt vanskeligere å krysse svenskegrensen. De aller fleste flykningene hadde derfor behov for organisert hjelp. En rekke smågrupper og større organisasjoner engasjerte seg i flukthjelpen. Høsten 1942 ble den såkalte «eksportvirksomheten» utsatt for et voldsomt trykk. Dette skyldtes okkupasjonsmaktens aksjoner for å pågripe jødene, samt opprullinger innenfor flere av Milorgs distriktsorganisasjoner. I siste halvdel av 1943 foretok okkupasjonsregimet nye massearrestasjoner av offiserer, politifolk og studenter. I løpet av sommeren og høsten 1944 måtte også omkring 4000 mannlige ungdommer som hadde rømt fra innkalling til AT hjelpes i sikkerhet.

Alle disse aksjonene kom i tillegg til nazistenes kontinuerlige jakt på mer aktive motstandsfolk. Med det oppstod behovet for å gi fluktrutene større kapasitet. På Østlandet innledet de respektive fluktorganisasjonene til Milorg, Sivorg, Norges Kommunistiske Parti (NKP) og XU et nærmere samarbeid om fordeling av «svensketrafikken». I tillegg fikk de to førstnevnte organisasjonene etablert en rekke sjøruter som fra Østfold, Vestfold og Telemark fraktet mellom 3000 og 4000 flyktninger til kysten av Båhuslän i løpet av de tolv siste månedene av okkupasjonen. Også i Trøndelag og Nord-Norge økte trafikken kraftig, og anslagsvis 30 prosent av alle flyktningene kom fra disse to landsdelene.

Spesialisering og profesjonalisering

Flere av de første pionerne drev både med propaganda, etterretning, kurervirksomhet og flyktningtrafikk. De kjente for mange personer, og de ble involvert på en altfor bred front av motstandsarbeidet. I en oppstart var det ikke til å unngå, men denne overlappingen medførte at tysk politi fikk langt flere tråder å nøste i. Opprullingene som fulgte ga overslag til ulike grener av motstanden og resulterte derfor i flere arrestasjoner og flere ettersøkte motstandsfolk. Både på militær side hvor Milorg og XU skilte lag, og innenfor den sivile sektoren av motstandsbevegelsen ble hovedregelen at ulike typer aktiviteter måtte drives hver for seg.

Kravet om slike «vanntette skott» kunne også gjelde innenfor samme del av motstanden. Erfaringer viste at en avisgruppe burde operere med tre isolerte seksjoner; med en redaksjon (1), ett trykkeri (2), samt ett eget apparat for distribusjonen (3). Samtidig som motstandsarbeidet vokste i omfang, økte også kravene til opplæring i en sikkerhetskultur med konspirative teknikker for bedre beskyttelse av den illegale virksomheten. De fleste av de nye medarbeiderne var svært unge kvinner og menn, og mange av dem drev motstandsarbeid mer eller mindre på heltid. Noen «eldre» mer erfarne illegalister kom også tilbake etter et opphold på utefronten, og disse opererte derfor med falske identiteter.

Ledelse og kommandoforhold

Mange av de første motstandspionerne søkte forbindelse med utefronten for å knytte sine virksomheter og sine organisasjoner til norske og allierte myndigheter. De farligste og mest risikofylte delene av motstanden hjemlet bruk av dødsstraff i henhold til gjeldende folkerett, og for lederne av Milorg og de hjemlige etterretningsgruppene var det derfor av særlig betydning at motstandsarbeidet offisielt ble anerkjent som en del av den norske regjeringens krigføring.

I november 1941 ble Milorg formelt en del av Forsvaret og underlagt Hærens overkommando. Under Forsvarets overkommando (FO) ble det noe senere opprettet en egen avdeling for det videre arbeidet med å støtte og utvikle Milorg (FO.IV). De hjemlige militære etterretningsgruppene ble tilknyttet etterretningsavdelingen til Forsvarets overkommando (FO.II). Militærkontoret ved den norske legasjonen i Stockholm, som gradvis utviklet seg til en filial av FO i London, fikk etter hvert en tilsvarende struktur med to respektive underavdelinger (MI.II og MI.IV). Alle former for militært motstandsarbeid i Norge inngikk med dette i den allierte og nasjonale kommandokjeden.

Noe tilsvarende kommando- og kontrollapparat fantes ikke innenfor de andre delene av motstandsbevegelsen. De sivile hjemmefrontlederne var imidlertid opptatt av at de enkelte organisasjoner og yrkesgrupper skulle følge parolene for holdningskampen, samt at øvrige motstandskrefter opptrådte på en måte som ikke ga den tyske okkupasjonsmakten anledning til å utøve voldsmakt i en større skala mot det norske sivilsamfunnet.

Etter hvert som den sivile motstanden fikk større grensesnitt til de militære beredskapsoppgavene, og arbeidet med å møte NS-regimets nye tvangstiltak for arbeidsmobilisering våren 1944 krevde mer aktive og koordinerte mottiltak, ble også den sivile hjemmefrontledelsen opptatt av å styrke sitt lederskap og bli en generalstab for det sivile motstandsarbeidet. Slik kunne den sette fart i de sivile beredskapsoppgavene ute i distriktene, gi direktiver og føre tilsyn med andre underlagte grupper.

Politisk opposisjon fra den kommunistiske motstandsbevegelsen gjorde det også nødvendig for de borgerlige og sosialdemokratiske hjemmefrontlederne å tone flagg. De ønsket å fremstå som en samlet nasjonal ledelse for den sivile motstanden i Norge, og ellers opptre som regjeringens forlengede arm i alle spørsmål som vedrørte sivilforvaltningen i Norge. Med sin proklamasjon som ble kringkastet av London Radio i mai 1944, og referert i mange undergrunnsaviser, sørget de for at betegnelser som «Hjemmefrontens ledelse», eller bare HL, ble godt kjent innenfor alle lag av befolkningen. For bedre å hanskes med de sammensatte ledelsesutfordringene som ventet ved frigjøringen, opprettet de sivile og militære hjemmefrontlederne et felles sekretariat på nyåret i 1945. Med dette forelå en formalisert samling av hjemmefrontens kommando- og kontrollapparat.

Dialog og dragkamp med kommunistene

Sabotasje mot A/S Per Kure
Den kommunistiske Osvaldgruppen gjennomførte flere sabotasjeaksjoner mot virksomheter som produserte for den tyske okkupasjonsmakten. Bildet er fra sabotasjeaksjonen mot A/S Per Kure i mai 1944. Industribedriften på Hasle i Oslo produserte transformatorstasjoner, og i ettertid er Per Kure-aksjonen vurdert som den kanskje mest betydningsfulle industrisabotasjen som ble utført av noen norsk hjemmefrontgruppe under okkupasjonen.
Av /NTB Scanpix.

NKPs sentralledelse, som fra høsten 1942 og frem til frigjøringen i mai 1945 opererte illegalt i fjelltraktene omkring Hemsedal og Valdres, hadde tidlig argumentert for en sentral nasjonal ledelse som skulle favne alle de største og mest aktive organisasjonene innenfor de sivile og militære delene av hjemmefronten. Kommunistene gikk også inn for tilsvarende fellesorganer på regionalt og lokalt nivå. I løpet av 1942 hadde «Nasjonalgarden» (NKPs militærorganisasjon) i Oslo og Aker sluttet seg til Milorg, og året etter gikk nye grupper av Nasjonalgarden på Østlandet, Vestlandet og Trøndelag inn i Milorg.

Høsten 1943 forsøkte NKP å føre en mer direkte dialog med den sivile hjemmefrontledelsen. Partiet krevde representasjon i de sivile og militære ledergruppene, men mange av hjemmefrontlederne var skeptiske. De sosialdemokratiske hjemmefrontlederne, som ikke ønsket å dele sin innflytelse med kommunistene, var mest negative og nedla i realiteten veto mot å komme kommunistene i møte. Dette førte i neste omgang til at NKP skjerpet sin propaganda for en mer aktiv motstand som i krasse vendinger kritiserte den rådende motstandslinjen.

Våren 1944 fremmet NKP et forslag om å opprette et nasjonalt frihetsråd etter mønster fra motstandskampen i Danmark. Frihetsrådet skulle fungere som en nasjonal ledelse for den hjemlige motstanden. Partiet sørget for å gjøre forslaget kjent gjennom sine illegale aviser, og etter samtaler med lokale motstandsfolk i Buskerud og i Hordaland lyktes partiet med å etablere to fylkesråd. Proklamasjonen om «Hjemmefrontens ledelse» i London Radio gjorde det imidlertid umulig for kommunistene å fortsette kampanjen for frihetsrådet. NKP forsøkte i stedet å bli opptatt i hjemmefrontledelsen, men hjemmefrontlederne stod fast på sin tidligere beslutning om å holde partiet utenfor.

NKPs sabotasjegrupper

De fleste av NKPs militære grupper hadde enten fusjonert med Milorg eller blitt rullet opp i løpet av 1943. Også partiets sabotasjevirksomhet lå nede etter bruddet med Osvaldgruppen våren 1944. Et kortvarig oppsving kom samme høst med aksjonene til «Pellegruppa» i Oslo-området, samt virksomheten til lokale sabotasjegrupper i Drammen, Vestfold, Stavanger og Bergen. Men ved utgangen av året var de fleste gruppene revet opp. For å kunne utvikle sabotasjen og overleve over et lengre tidsrom, var de gjenværende kommunistiske gruppene avhengige av å etablere et nærmere samarbeid med Milorg, som var det fremskutte leddet i den norske og allierte kommandokjeden.

Samtaler og korrespondanse med representanter for Milorg ble innledet i november 1944, men dialogen førte i første omgang ikke frem. Kommunistene kunne ikke godta de operative vilkårene for sabotasjen som de hevdet ville hindre gjennomføringen av nye aksjoner. Da NKP med sin nye militærorganisasjon («Sabotørenes landsforbund») søkte tilslutning til Milorg på et mer betingelsesløst grunnlag i slutten av april, gikk det bedre. Avtalen som forelå 5. mai 1945, innebar at de kommunistiske grupper til slutt ble innrullert i Hjemmestyrkene som deler av Milorgs lokale styrkestruktur.

Menneskelige omkostninger

De nærmere 1400 nordmennene (norske jøder ikke medregnet) som enten ble henrettet (1), gikk til grunne i tyske døds- og konsentrasjonsleirer (2), ble mishandlet til døde under forhør (3), begikk selvmord for å slippe videre tortur (4), eller ble drept i væpnede trefninger med okkupasjonsmaktens politi og soldater (5), betalte alle en høy pris for sin patriotisme. De utgjorde omkring 14 prosent av alle de registrerte norske krigsdødsfallene. Men deltakelsen hadde også store omkostninger for et langt større antall av motstandskampens kvinner og menn. I likhet med de overlevende aktive krigsdeltakerne på utefronten, slet mange av dem med varige fysiske og psykiske helseplager.

Traumatiske opplevelser fra møter med Gestapo eller det norske statspolitiet, vonde minner fra den nådeløse tilværelsen under et brutalt tysk fangeregime, eller den store personlige risikoen de utsatte seg for, kunne bidra til forringet livskvalitet og forkortet levealder. De sterke påkjenningene preget også de hjemlige krigsdeltakernes familier, hvor ektefeller og barn etter beste evne måtte hanskes med senskadene.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Dahl, Hans Fredrik (1995): Norsk krigsleksikon 1940–1945. Cappelen. Oslo.
  • Færøy, Frode (2017): Fiende eller forbundsfelle? Den kommunistiske motstandsbevegelsen i Norge. Oslo. Dreyers Forlag.
  • Grimnes, Ole Kristian (1977): Hjemmefrontens ledelse. Universitetsforlaget. Oslo.
  • Gjelsvik, Tore (1977): Hjemmefronten. Den sivile motstand under okkupasjonen 1940–1945. Cappelen. Oslo.
  • Halvorsen, Terje (2020): Forfulgt, fordømt og fortiet. Historien om den kommunistiske motstanden i Norge 1940–1945. Bergen. Vigmostad & Bjørke.
  • Hauge, Jens Christian (1994). Frigjøringen (fjerde utgave). Gyldendal. Oslo.
  • Kjeldstadli, Sverre (1959): Hjemmestyrkene. Hovedtrekk av den militære motstanden under okkupasjonen. Oslo. Aschehoug.
  • Kraglund, Ivar og Moland, Arnfinn (1987): «Hjemmefront», bind 6 i Magne Skodvin (red.), Norge i krig. Aschehoug, Oslo.
  • Luihn, Hans (1999): Den frie hemmelige pressen i Norge under okkupasjonen 1940–1945. Nasjonalbiblioteket. Oslo.
  • Moland, Arnfinn (1999): Over grensen? Hjemmefrontens likvidasjoner under den tyske okkupasjonen av Norge 1940–1945. Orion Forlag. Oslo.
  • Nøkleby, Berit: «Holdningskamp» (1986), bind 4 i Magne Skodvin (red.), Norge i krig. Aschehoug, Oslo.
  • Riste, Olav (1987): Utefront. bind 7. i M. Skodvin (red.), Norge i krig. Aschehoug. Oslo.
  • Ulstein, Ragnar. Englandsfarten (1967). Bind 1–2. Det Norske Samlaget. Oslo.
  • Ulstein, Ragnar: Svensketrafikken (1974, 1975 og 1977). Bind 1–3. Det Norske Samlaget, Oslo.
  • Ulstein, Ragnar. Etterretningstjenesten i Norge 1940–1945 (1989, 1990 og 1992). Bind 1–3. Cappelen. Oslo.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg