Mosambiks politiske system

Mosambiks frigjøringsfront (FRELIMO), tok over makten da Portugal trakk seg ut av Mosambik i 1975, men nedsatte seg som det eneste lovlige partiet i landet straks etter. Etter en 15 år lang krig med opposisjonsgeriljaen Renamo ble det fred i 1992, ikke minst fordi Frelimo hadde innført en ny grunnlov i 1990 som åpnet for flere partier og vide liberale friheter. I 1994 ble de første flerpartivalgene holdt, og regulære valg har blitt holdt hvert femte år siden.

Renamo har fortsatt som det klart viktigste opposisjonspartiet i landet, men Frelimo har vunnet alminnelig eller kvalifisert flertall i nasjonalforsamlingen ved hvert valg. Partiets kandidater har også vunnet samtlige presidentvalg, og med presidentens fullmakter har det gitt partiet mulighet til å bekle et stort antall maktposisjoner med parti- og presidentlojale folk. Mosambik har derfor i stor grad fortsatt som en Frelimo-dominert partistat, tross en liberaldemokratisk forfatning.

Presidenten er den mektigste institusjonen i landet, noe som skyldes de kombinerte rollene som statsleder, regjeringssjef og øverstkommanderende for de væpnede styrker. Presidenten velges i allmenne, direkte presidentvalg for fem år, med mulighet for gjenvalg én gang. Presidenten utlyser valg og kan oppløse nasjonalforsamlingen, og utnevne og avsette alle regjeringsmedlemmer og landets ambassadører.

Presidenten utnevner og avsetter Riksadvokaten, og utnevner presidentene for Høyesterett (Tribunal Supremo) og Forfatningsretten (Conselho Constitucional). Som øverstkommanderende utnevner og avsetter presidenten også alle høyeste posisjoner i de væpnede styrker og i politiet. Inntil en grunnlovsendring i 2019 kunne presidenten også utnevne og avsette provinsguvernører.

Landet har en statsminister som har få fullmakter og fungerer i praksis som presidentens assistent i ministerkollegiet.

Lovgivende myndighet er lagt til republikkforsamlingen (Assembleia da República), og har 250 representanter. Valg til nasjonalforsamlingen finner sted på samme dato som presidentvalgene, hvert femte år, hvor alle myndige borgere over 18 år har stemmerett. Nasjonalforsamlingens representanter velges fra lukkede partilister i et proporsjonalt valgsystem med provinsene som valgdistrikt.

Rettsapparatet i Mosambik er preget av juridisk pluralisme: I tillegg til det formelle statlige rettsvesenet, som er forholdsvis lite utbygd og ikke på langt nær dekker alle behov, drives rettsutøvelse også blant andre aktører med ulik grad av juridisk legitimitet, fra politi, lokaladministrasjon til landsbysjefer og tradisjonelle autoriteter.

Det statlige rettssystemet er ifølge grunnloven en uavhengig gren av statsapparatet. Likevel nyter rettsvesenet i praksis liten juridisk uavhengighet, spesielt siden presidenten styrer utnevnelsen av svært mange dommere og siden Frelimo-partiet i praksis sørger for at dommere og aktorvesenet utsettes for sterk partikontroll.

Valg i landet styres av en valgkommisjon (Comissão Nacional de Eleições) der medlemmene utpekes av partiene og fra det sivile samfunn, men i praksis har Frelimo dominert kommisjonen. Også det nasjonale valgsekretariatet (STAE) anklages av opposisjonen for å være dominert av Frelimo. Systemet er stadig oppe til debatt, først og fremst fordi opposisjonen mener det muliggjør valgmanipulasjon til fordel for Frelimo.

Det svært sentraliserte styresettet har gjort lokalt styresett til et av de største stridstemaene mellom Frelimo og opposisjonspartiet Renamo siden freden i 1992.

Landet er delt opp i ti provinser, ledet av en provinsguvernør. En folkevalgt provinsforsamling har relativt få myndighetsområder og funksjoner. Fra 2019 ble guvernørene indirekte valgt av provinsens innbyggere – med et valgsystem der listetoppen på partilisten som får flest stemmer er guvernør. Guvernørvalgsreformen var en innrømmelse til Renamo i fredsslutningen i 2019, men likevel fikk Frelimo samtlige guvernører i valget dette året.

Under provinsnivået preges Mosambiks lokale styresett av en særegen todeling. Byer og tettsteder (53) – med bare en liten del av territoriet, men snart halvparten av befolkningen – holder lokalvalg til selvstyrte kommuner (autarquias). Resten av landet, de store rurale områdene og befolkningene der, har ikke noe lokalt selvstyre. Landets 128 distrikter styres av administratorer. Disse utnevnes av ministeren for Lokaladministrasjon, og har nesten utelukkende vært medlem av regjeringspartiet Frelimo. At distriktene overlapper med bykommunene har gitt grobunn for mye uenigheter og forvirring om ansvarsområder.

Distriktene deles inn i administrasjonsstasjoner og under der «lokaliteter», som også styres av embedsmenn som utnevnes av sentrale myndigheter. På nivået under lokalitet (gjerne områder på størrelse med norske kommuner), er territoriet igjen inndelt i områder som «tilhører» en lokal familie med tradisjonell autoritet (eller «regulo», som svært forenklet kan oversettes som «høvding»). På bydelsnivå, eller i tettsteder, har partiet Frelimo utpekt sine «nabolagssekretærer». Både de rurale reguloene og de urbane bydelssekretærene knyttes til partiet, men mottar subsidier fra statsapparatet.

• Mosambiks samtidshistorie
• Mosambiks historie