Litteraturen i de områdene som i dag utgjør staten Montenegro har en lang historie. Området ble utsatt for ulike kulturpåvirkninger, både fra Det osmanske riket (Tyrkia) i øst og Italia i vest, samt fra naboland som Serbia. Flere språk ble brukt, både latin og slaviske språk.
Petar Petrović Njegoš (1813–1851) regnes som Montenegros nasjonaldikter. En annen kjent montenegrinsk forfatter er Miodrag Bulatović (1930–1991).
Fra 900-tallet var det en statsdannelse ved kysten i nåværende Montenegro med navnet Duklja (latinsk form Dioclea). De hadde en skriftkultur både på slavisk og latin. Det mest kjente verket fra dette området i middelalderen er Duklja-prestens krønike (Letopis popa Dukljanina) fra 1100-tallet. Det skildrer historien til Prins Vladimir, som ble drept av den bulgarske keiseren og som ble helgen, og det forteller Dukljas historie. Forfatteren av krøniken var en ellers ukjent prest fra Bar. Den slaviske originalen er ikke bevart, men det fins en tidlig latinsk oversettelse. Verket er viktig for montenegrinsk og kroatisk historie, men er ikke alltid pålitelig.
Litterær virksomhet foregikk i kirker og klostre. I Duklja var det påvirkning både fra Konstantinopel og Roma, ortodoksi og katolisisme. Under navnet Zeta ble området innlemmet i den serbiske middelalderstaten Raška, senere kalt Serbia, under Nemanjić-dynastiet. Et av de mest praktfulle manuskriptene, Miroslav-evangeliet, fra slutten av 1100-tallet, kan stamme fra dette området.
De osmanske tyrkerne trengte inn på Balkan, og i 1482 flyttet Ivan Crnojević hovedstaden fra lavlandet ved Skadarsjøen til Cetinje oppe i fjellene. Nå fikk landet navnet Svarte fjell (Crna Gora, Montenegro). I 1493 opprettet Ivans sønn Djuradj Crnojević et boktrykkeri i Cetinje, drevet av munken Makarije, som en følge av at montenegrinske boktrykkere virket i Venezia. Dette var de første bøker trykt på kyrillisk på Balkan, med sirlige ornamenter og tresnitt-dekorasjoner. Den mest kjente boken er Oktoih (gresk Ochtoechtos), hymner til bruk i den ortodokse gudstjenesten. Trykkeriet virket ikke lenge, og det gikk over tre hundre år før Montenegro skulle trykke bøker igjen.
I 1499 kom Montenegro under tyrkerne (osmanene), og det betød slutten på en egen montenegrinsk kultur og litteratur. Store deler av Montenegro kom under orientalsk innflytelse. I byene ble det opprettet medreser, skoler hvor det ble undervist i orientalske språk. Kysten var imidlertid lenge, fra 1420, underlagt Republikken Venezia. I byen Kotor (Cattaro) utviklet det seg en renessanse-litteratur på 1500-tallet i kontakt med italiensk kultur, og også i kontakt med Dubrovnik og andre byer i Dalmatia. Ungdom fra Boka studerte ved italienske universiteter. Det var flere forfattere, som skrev på latin og italiensk, som Giovanni Bona de Boliris og Ludovico Pasquali (Ljudevit Pasković), som skrev dikt i Petrarcas stil. Også på 1600- og 1700-tallet fortsatte det en litterær virksomhet under venetiansk styre. Biskop Andrija Zmajević i Bar skrev på folkemålet, teologen Ivan Antun Nenadić fra Perast skrev skuespill, Krsto Ivanović fra Budva skrev librettoer for operaen i Venezia. Andre forfattere fra Budva på 1700-tallet var Stefan Žanović og Antun Kojović.
Oppe i de utilgjengelige fjellene hadde tyrkerne liten makt, og her utviklet det seg en krigersk stammekultur, med stor grad av politisk selvstendighet. De montenegrinske moralbegrepene ble uttrykt i de episke folkevisene. Det var en patriarkalsk moral bygd på æresbegreper. Episke folkesanger, som beretter om historiske begivenheter, ble fremført til akkompagnement av gusle, et enstrenget instrument spilt med bue. Denne eldgamle tradisjonen holdt seg lenger i Montenegro enn andre steder på Balkan.
På 1700-tallet førte Venezia og Østerrike stadige kamper mot Det osmanske riket, og Montenegro fikk stadig mer preg av å være et selvstendig land, støttet av Russland. Landet ble ledet av biskopen i Cetinje, og stillingen gikk i arv innenfor Petrović-Njegoš-dynastiet. Fyrste-biskopen Petar I Petrović Njegoš (1748–1830) regnes som grunnleggeren av det moderne Montenegro ved å styrke statsmakten med domstol, skatt og politi Han ble kanonisert som helgen (Sveti Petar). Han kan også regnes som den første moderne forfatter. Han skrev på folkemålet, både dikt, skuespill og appeller til befolkningen, og han utga en lovbok. Det var imidlertid hans etterfølger med samme navn som skulle bli Montenegros store forfatter.
På begynnelsen av 1800-tallet førte napoleonskrigene til store forandringer. Kysten (Boka) kom først under fransk styre (Napoleons Illyriske provinser), så under Østerrike (som en del av Dalmatia). Montenegro ble en viktig brikke i stormaktsspillet. Landet ble påvirket av den europeiske nasjonalismen. I Montenegro ble montenegrinsk nasjonalisme nært knyttet til den serbiske.
Petar II Petrović Njegoš (1813–1851) ble fyrste-biskop i en alder av 18 år. Han gjorde mye for å styrke sentralmakten, men er mest kjent som Montenegros største dikter. Han skrev en rekke store diktverk preget av filosofi og frihetstrang. Hans hovedverk er Bergkransen (Gorski vijenac), som handler om kampen mot islam. Det er oversatt til en rekke språk, blant annet svensk. Andre diktverk er Lysstrålen fra mikrokosmos (Luča mikrokozma) og Den falske tsar Stjepan Mali. Njegoš skrev på dialekten i Montenegro, i en tid da kampen mot russisk påvirkning og for folkemålet pågikk i Serbia. Njegoš regnes som nasjonaldikter både i Serbia og Montenegro.
I 1860 ble Montenegro et fyrstedømme under fyrst Nikola. Det ble etablert nasjonale institusjoner, men landet var fremdeles preget av fattigdom og det gamle patriarkalske levesettet. Marko Miljanov (1833–1901), offiser og senatsmedlem, lærte å lese og skrive først da han var femti år gammel, og da skrev han fortellinger som avspeiler den patriarkalske kulturen og kampen mot tyrkerne. Av større litterær verdi er forfatterskapet til Stjepan Mitrov Ljubiša (1824–1878), som kom fra Budva. I dramatiske og romantiske fortellinger med etnografisk tilsnitt skildret han livet i Paštrovići, kyststrekningen fra Budva mot Bar. En annen forfatter fra kysten (Risan) var Vuk Vrčević (1811–1882), som blant annet samlet folkeviser.
Montenegro har en rik folkediktning, særlig lyriske sanger og episke viser. De eldste nedtegnelsene er fra 1600-tallet. Den serbiske folkoristen Vuk Karadžić samlet og utga en rekke folkeviser fra Montenegro i samlingene han utga i 1815 og 1823. Mange forfattere var inspirert av folkediktningen.
Etter at Montenegro ble anerkjent som stat etter Berlin-kongressen i 1878, ble det for første gang opprettet teater, gymnas, aviser og bibliotek. Hovedstaden Cetinje utviklet seg til en mer moderne by med utenlandske konsulater. Fyrst Nikola var selv en produktiv forfatter, han skrev sanger i folkevisestil og kampsangen Onamo, ’namo (Dit, dit). Teaterstykket Balkanfyrstinnen var hans mest kjente drama. Berømt over hele Europa ble han da hans datter ble gift med den italienske kong Viktor Emanuel 2. Til tross for et blomstrende kulturliv var det lite litterær aktivitet.
Ved slutten av første verdenskrig ble Montenegro med makt innlemmet i Serbia, som så i 1918 dannet Kongedømmet av serbere, kroater og slovenere, sammen med de sørslaviske områdene innenfor Østerrike-Ungarn. Staten utviklet seg til et kongelig diktatur og fikk navnet Jugoslavia i 1929. Montenegro ble helt oppslukt av Serbia og serbisk kultur og ble et tilbakeliggende område. Det forbudte kommunistpartiet vant stor oppslutning blant montenegrinerne. En av de unge revolusjonære, var Radovan Zogović, som på 1930-tallet skrev essays og dikt som ble forbudt av sensuren. En annen var Milovan Djilas, som ble en av Josip Titos nærmeste medarbeidere, og som hadde et betydelig forfatterskap etter andre verdenskrig.
I Titos sosialistiske Jugoslavia ble litteraturen underlagt kommunistpartiet. Poeten Radovan Zogović ble jugoslavisk propagandaminister og sørget for at forfatterne fulgte den såkalte sosialistiske realismen. Etter å ha sonet straff etter 1948 som Josef Stalin-tilhenger, ble han etter hvert en kjent lyriker.
I Montenegro var det flere forfattere som deltok i partisanbevegelsen. Den mest kjente var Mihailo Lalić (1914–1992). I sine romaner tok han utgangspunkt i andre verdenskrig og skildret kampene mellom partisaner og tsjetniker, og skapte psykologiske verker med stor litterær verdi. Romanene Zlo proljeće (Den onde våren, 1953), Lelejska gora (Klagenes fjell, 1957) og Hajka (Forfølgelsen, 1960) hører til de mest leste og berømte romanene i etterkrigstidens Jugoslavia. I alt skrev han 11 romaner og 4 novellesamlinger.
Čedo Vuković (1920–2014) skrev romaner med tema fra andre verdenskrig, men ble mest kjent da han i romanen Razvođe (Vannskille) skrev om konflikten mellom tilhengerne av Stalin og Tito. Han skrev også barnebøker.
Ćamil Sijarić (1913–1989) var født i Bijelo Polje helt nord i Montenegro, i området som heter Sandsjak, og som også strekker seg inn i Serbia. I dette fjellområdet var folk overveiende muslimer og hadde bevart mange gamle tradisjoner. Sijarić skildret menneskeskjebner og skikker i denne «primitive» verdenen med stor innlevelse i romaner og noveller. Det er elementer av folklore, legender og overtro. Hans prosa åpnet en ny verden i Jugoslavia på den tiden.
Fra Bijelo Polje kom også Miodrag Bulatović (1930–1991), som debuterte i 1955 med novellesamlingen Djevlene kommer. I 1959 kom romanen Til himmels flyr den røde hane, som vakte stor oppsikt og ble oversatt til mange språk, også norsk. Det var en burlesk skildring av livet i et gudsforlatt område, symbolsk i billedbruken, skrevet på en moderne måte som var noe nytt i jugoslavisk prosa. Hans neste roman, Helten på eselryggen, en parodi på partisankrigen, ble først utgitt i utlandet (1966), siden Bulatović ikke var velsett av det jugoslaviske regimet. Mer stueren ble han da han utga Mennesker med fire fingrer i 1975, en roman om jugoslaviske eksilgrupper. Bulatović var veldig omstridt i Jugoslavia, anklaget for serbisk nasjonalisme og politisk ekstremisme.
Vito Nikolić (1934–1994) var lyriker og journalist fra Nikšić. Han er blitt kalt Montenegros svar på Sergej Jesenin. Etter hans død er en årlig lyrikkpris oppkalt etter ham. Produktive prosaforfattere var Sreten Asanović (1931–2016), som en periode var formann i den jugoslaviske forfatterforeningen, og Dušan Đurišić, som skrev mange barnebøker. Husein Bašić (1938–2007), som bygde mye på folkediktning, representerer den bosnjakiske (muslimske) minoriteten i montenegrinsk Sandsjak.
En forfatter som var født i Montenegro, men som mer må regnes som en jugoslavisk forfatter, er Mirko Kovač (1938–2013). Han levde det meste av livet i Beograd og Rovinj. Da han utga sin første roman, Gubilište (Henrettelsesstedet), vakte det kommunistpartiets vrede og utløste en langvarig polemikk. Senere utga han en rekke romaner som hører til de fremste i nyere jugoslavisk litteratur.
Lyrikeren Jevrem Brkovic (1933–2021) debuterte i 1954. Han var opprørsk og ble kjent som en sterk tilhenger av montenegrinsk selvstendighet. Han kritiserte den serbiske nasjonalistiske propagandaen og kom på 1990-tallet i konflikt med pro-serbiske forfattere.
Ved folkeavstemmingen i 2006 var det flertall for uavhengighet fra den serbisk-montenegrinske forbundsrepublikken, men med et knapt flertall. Befolkningen var delt mellom pro-serbiske og pro-montenegrinske holdninger. Montenegro er altså et land med store spenninger. Litteraturen avspeiler delvis dette. En rekke betydelige forfattere har stått frem etter 1990-årene. Før uavhengigheten i 2006 var litteraturen i Montenegro en del av jugoslavisk litteratur, særlig i nær kontakt med den serbiske. Også etter uavhengigheten er litteraturen knyttet til et bredere kulturelt fellesskap.
Balša Brković (1966), sønn av lyrikeren Jevrem Brković, utga fem diktsamlinger, men etablerte seg også som en av de fremste moderne prosaistene.
Til de fremste romanforfatterne hører Ognjen Spahić og Andrej Nikolaidis. Ognjen Spahić (født i 1977) ble kjent for boken Hansens barn (2004), som henspiller på den norske legen Gerhard Armauer Hansens oppdagelse av leprabasillen. Den er oversatt til mange språk. Andrej Nikolaidis (1974) ble født i Sarajevo av montenegrinske foreldre, men måtte flykte til Ulcinj i 1992. Hans kommentarartikler i bladet Monitor gjorde at han ble kjent som skarpskodd polemiker. Da han i en artikkel hengte ut filmmakeren Emir Kusturica ble han etter flere rettssaker dømt til å betale erstatning. Han har utgitt fire romaner. I 2011 fikk han EUs litteraturpris for romanen Sønnen.
En av de mest kjente lyrikerne i Montenegro er Tanja Bakić (1981), litteraturviter og ekspert på moderne engelskspråklig litteratur. Hun har et stort internasjonalt nettverk og hennes dikt er oversatt til engelsk. En annen forfatter som er mye oversatt, er Pavle Goranović (1973), som skriver poesi, romaner og essays. Ksenija Popović (1977) var den første kvinnelige romanforfatter. Dragana Kršenković Brković skriver romaner, essays og skuespill. Hennes dramaer spilles i flere land på Balkan. Hun har også skrevet en rekke barnebøker. Andre kjente forfattere er prosaforfatteren Dragan Radulović og lyrikerne Dragana Tripković, Aleksandar Bečanović, Danilo Lompar og Jovanka Uljarević.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.