Mongolia er med sine nær 2 839 000 innbyggere (Verdensbanken 2013) et av verdens tynnest befolkede land med befolkningstetthet på 1,8 per km2. Under tiden som folkerepublikk med sentralistisk planøkonomi ble ektepar med mange barn økonomisk tilgodesett. Folketallet passerte 1 million i 1962 og 2 millioner i 1988. I perioden 1970–1990 var befolkningsveksten 2,8 % per år, men i perioden 1990–2003 falt den til 1,2 % per år. Befolkningen er fortsatt svært ung. Ved folketellingen i år 2000 var 66 % under 30 år.

Rundt 90 % er mongoler. Majoriteten av disse er khalk-mongoler. Eneste ikke-mongolske gruppe av betydning er kasakher (4 %), hvorav de fleste bor lengst i vest. Deres antall har sunket siden 1991 etter at flere har utvandret til Kasakhstan. Den resterende del av befolkningen tilhører en rekke ulike folk bosatt over hele landet. Flere av minoritetsfolkene er av tyrkisk avstamning.

Under den tidligere epoken med sentralistisk planøkonomi oppmuntret myndighetene befolkningen til å flytte inn til byene for å bygge opp industrien. I perioden 1959–2000 økte byenes andel av befolkningen fra 22 % til 58 %. Største byer (m/innb. 2001) er hovedstaden Ulaanbaatar (894 300 innb.), Darhan (Darkhan, 86 500) og Erdenet (75 100).

Riksspråket er khalkha, et mongolsk språk som blir skrevet med en variant av det kyrilliske alfabetet (se mongolske språk). De fleste dialektene ligger nært opp til riksnormen, men dialektene i vest (oiratisk) skiller seg noe ut fonetisk. I de vestlige provinsene finnes det også store grupper som snakker det tyrkiske språket kasakhisk, og i nordøst er det mindre tungusisktalende grupper.

Mongolene kom i kontakt med buddhismen i dens tibetanske form (lamaisme) på 1200-tallet e.vt.; denne kontakten ble forsterket på 1600- og 1700-tallet, og siden den tid har de fleste mongoler vært buddhister, med tibetansk som liturgisk og lærd språk og det religiøse liv i stor utstrekning organisert etter tibetansk mønster. Bare blant burjatene (nå i Russland) kunne den gamle folkereligionen med dens gudeverden og sjamaner fortsatt hevde seg; ellers har folkereligionen måttet tilpasse seg buddhismen. Etter revolusjonen (1921–24) ble sjamanismen forbudt; fra 1930 ble det gjennomført en sterkt antireligiøs kampanje som førte til at de i alt over 700 buddhistiske klostre og templer ble stengt. Etter omveltningene i 1990–91 ble det satt i gang omfattende restaureringsarbeider, og i 1998 var ca. 200 klostre med ca. 3000 munker i virksomhet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.