Faktaboks

Mongo Beti

Mongo Beti er et pseudonym for Alexandre Biydi-Awala

Uttale
bijidˈi avala'
Født
30. juni 1932
Død
8. oktober 2001
Mongo Beti

Mongo Beti var en av de mest sentrale forfatterne fra Kamerun. Han var bosatt i Frankrike fra 1958 til 1991 og underviste en rekke år ved det kjente lærestedet Lycée Pierre Corneille i Rouen. Stilen hans er gjennomgående realistisk, men mange av romanene hans har også en allegorisk mening. De fleste bøkene inneholder sterk kritikk både av Frankrike som kolonimakt og av det autoritære franskvennlige styresettet i Kamerun etter uavhengigheten.

De første romanene

Mongo Beti er særlig kjent som forfatter av politiske romaner. Her skildrer han med satire og indignasjon utviklingen i Kamerun fra kolonitiden og fremover. Han debuterte under pseudonymet Eza Boto med en samling fortellinger i 1953, og utgav romanen Ville Cruelle, «Grusom by» under samme forfatternavn i 1954. Boken vakte en viss oppsikt, men forfatteren distanserte seg kort tid senere fra de første bøkene sine ved å velge et nytt pseudonym.

Mongo Beti er særlig kjent for de første bøkene han skrev under dette navnet: I Le pauvre Christ de Bomba (1956, norsk oversettelse. Den evige far i Bomba, 1979) og Le Roi miraculé (1958, «Kongen som opplevde et mirakel») behandler han med ironi og i et kritisk perspektiv den katolske misjonens rolle i Afrika. Et hovedtema her er motsetningen mellom kristendom og de opprinnelige afrikanske religionene.

Mission terminée (1957, «Oppdrag utført») tar opp forholdet mellom moderne og tradisjonelle levemåter ved å fortelle historien om en ung mann som stryker til eksamen og vender tilbake til landsbyen sin. Der blir han ikke sett på som den taperen han selv og faren hans tror han er. Tvert om ser han at han nå nyter stor respekt fordi han har gått på skole utenfor landsbyen og har lært slikt som europeerne kan. Hovedpersonen blir derfor en slags afrikansk Erasmus Montanus, og boken regnes av mange blant de første romanene fra Kamerun som ikke bare har et rent politisk perspektiv, men gir et allment bilde av menneskelige dårskaper.

Kritikk av autoritetene

Mongo Betis bøker ble ved flere anledninger forbudt både i Kamerun og i Frankrike. Dette var trolig en viktig grunn til at han på 1960-tallet gav opp sitt skjønnlitterære forfatterskap for en tid. På 1970-tallet vendte Mongo Beti tilbake til skjønnlitteraturen og gav ut tre romaner som vitner om en sterkt kritisk holdning til det nye autoritære regimet i Kamerun etter selvstendigheten: Perpétue et l'habitude du malheur (1974, «Perpetué og ulykkens vane»), Remember Ruben (1974, «Husk Ruben») og La Ruine presque cocasse d'un polichinelle (1979, «Den nesten fornøyelige ødeleggelsen av en sprellemann»).

En samfunnsrefser

På 1970– og 1980–tallet var Mongo Beto også svært aktiv som journalist og samfunnsdebattant. Flere av bøkene hans om disse emnene ble forbudt, ikke bare i Kamerun, man også i Frankrike. Særlig kjent er essayet Main basse sur le Cameroun (1972, «Et ran av Kamerun») der han hevder at den frie nasjonen Kamerun var i ferd med å bli minst like autoritær som landet hadde vært i kolonitiden.

Et annet av Mongo Betis viktige teoretiske skrifter er Dictionnaire de la négritude (1989, «Oppslagsbok for la négritude»). Her er grunntanken at begreper la négritude, som egentlig skulle betegne det egenartede og verdifulle ved afrikansk kultur, også kunne brukes til å uttrykke at afrikanerne først og fremst var preget av emosjoner og impulser, og derfor ikke var i stand til å reflektere på det samme høye intellektuelle nivå som europeerne. Derfor må ordet gis et nytt innhold hvis det fremdeles skal brukes på en positiv måte. Beslektede tanker kommer også til uttrykk i essayet La France contre l'Afrique (1993, «Frankrike mot Afrika»).

De siste romanene

Blant Mongo Betis seneste skjønnlitterære verker er L'Histoire du fou (1994, «Historien om den gale») og Trop de soleil tue l'amour (1999, «For mye sol dreper kjærligheten»). Som avslutning på forfatterskapet står Branle-bas en noir et blanc (2000, «Ståhei i svart og hvitt)». Mongo Beti døde mens han ventet på dialysebehandling ved et av Kameruns overfylte sykehus. Mange kritikere har bemerket at dette også hadde vært skjebnen til Perpétué, hovedpersonen i flere av romanene hans.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg