Se også Tidlig arkitektur i Nederland.

Moderne nederlandsk arkitektur begynner med H. P. Berlage, som var elev av Cuypers. Hans utgangspunkt var en rasjonell, ikke-individualistisk holdning til byggeoppgaven, som fokuserte på håndverkets betydning, spesielt tradisjonen med å bygge med tegl. Berlages hovedverk, børsen i Amsterdam (1903), var opprinnelig et eksempel på den nederlandske nyrenessansen, men ble siden forenklet i tråd med hans fokusering på romlige kvaliteter i stedet for fasadeuttrykket, og i den store børshallen kombinerer han bruk av tegl med frittspennende ståldragere i taket.

Berlages samtidige, Willem Kromhout, gav bygningene et mer individualisert uttrykk. Hotel American i Amsterdam (1898–1902), er et godt eksempel på hans måte å modellere en kubisk grunnform, og markerer samtidig en overgang mellom europeisk art nouveau, som egentlig aldri fantes i Nederland, og Amsterdamskolen som fulgte opp Kromhouts kritikk av Berlages rasjonelle, objektive arkitektur.

Blant de beste eksemplene på den ekspresjonistiske bruken av frie former som kjennetegner Amsterdamskolen, er Michel de Klerks to boliganlegg i Amsterdam, Eigen Haard (1921) og Dageraad (1919–22), det siste i samarbeid med Pieter Lodewijk Kramer.

Amsterdamskolen ble kritisert for sin overflødige ornamentelle bruk av tegl og manglende konstruktive konsekvens, bl.a. av en gruppe yngre arkitekter som fra 1917 samlet seg rundt arkitekten Theo van Doesburg og hans tidsskrift De Stijl. Deres program var, mer i tråd med Berlage, en rasjonell, universell arkitekturstil. Enkelte av arkitektene i gruppen var samtidig påvirket av Frank Lloyd Wright, tydeligst ser vi dette i J. Wills boliganlegg Papaverhof i Haag (1919–22) og Olympiastadion i Amsterdam (1926–28), og R. van Hoffs Villa Henny i Utrecht (1915–19). Det mest særpregede verk fra denne perioden er imidlertid Gerrit Rietvelds Schröder-hus i Utrecht (1924), som med sin komposisjon av vertikale og horisontale flater og bruk av primærfarger viser den store påvirkningen som maleren Piet Mondrian øvde på gruppen.

J. J. P. Oud hadde vært medlem av De Stijl, men brøt ut på grunn av hva han oppfattet som gruppens virkelighetsfjerne estetisisme og ble, sammen med C. van Esteren og Mart Stam, en av lederskikkelsene i funksjonalismen. Ouds boligområde Hersteld i Rotterdam (1928–29) er et av periodens beste eksempler på sosial boligbygging. Andre viktige arbeider som bidrar til å befeste Nederlands betydning for utviklingen av mellomkrigstidens modernisme, er Jan Duikers sanatorium i Hilversum (1926–31) og L. C. van der Vlugts fabrikkanlegg Van Nelle i Rotterdam (1925–31). Mer spesielt og særegent regionalt er Willem Marinus Dudoks hovedarbeid, Hilversum rådhus (1930), som med sine asymmetrisk sammenstilte volumer og bruken av tegl også viser innflytelse fra Berlage og De Stijl.

Parallelt med utviklingen av funksjonalismen arbeidet en del arkitekter med å fornye tradisjonen fra århundreskiftet, og fra 1924 snakker vi om en Delft-skole under ledelse av M. J. Granpré Molière, som var professor ved byens tekniske høyskole. Da de offentlige boligprogrammene ble avviklet i årene frem mot den annen verdenskrig, mistet modernismen en viktig arena, og tradisjonalistene vant terreng. Foruten å gripe tilbake til landets egen tradisjon, hentet man impulser fra skandinaviske arkitekter, og museet Boymans-van Beuningen (1928–35), tegnet av A. J. van der Steur, og rådhuset i Enschede (1928–33), tegnet av Gijsbert Friedhoff, viser tydelig påvirkning fra de svenske arkitektene R. Østlund og G. Asplund.

Perioden umiddelbart etter den annen verdenskrig er preget av planleggingen av ambisiøse gjenreisningstiltak. C. van Esterens plan for utvidelsen av Amsterdam vestover fra 1934 ble nå iverksatt, og J. H. van den Broek og Jacob B. Bakema utarbeidet en plan for store deler av Rotterdam sentrum. Planarbeidet var i begge tilfeller basert på CIAMs ideer, og Broek og Bakemas påfølgende senterutbygging, Lijnbaan (1951–63), kom til å danne mønster for lignende senterutbygginger i andre land. Skismaet mellom tradisjonalister og modernister ble gradvis visket ut ettersom også tradisjonalistene tok i bruk moderne teknologi for å nå de mål som gjenreisningen medførte.

Sammen med Bakema var Aldo van Eyck medlem av Tem Ten, en gruppe på ti unge arkitekter som organiserte CIAMs tiende kongress i 1965. Van Eyck oppfatter seg selv som modernist, men så tidlig behovet for en utvidelse av arkitektens virkemidler og arkitekturens register, og barnehjemmet (1955–60) og særlig mødrehjemmet Hubershuis (1981), begge i Amsterdam, har en kompleksitet og frodighet som peker utover samtidens internasjonale modernisme. Van Eyck har hatt avgjørende innflytelse på Herman Hertzberger, som med et strukturalistisk utgangspunkt former bygninger som byorganismer.

Nyere nederlandsk arkitektur viser en grunnleggende forankring i modernismens ideer slik disse er utviklet helt fra Berlages tid. Gjennom de siste tiårs postmoderne opprør, og ikke minst gjennom van Eycks arbeider, er arkitekturen blitt tilført en større variasjon og et mer personlig ekspressivt uttrykk, som likevel aldri forfaller til den sedvanlige postmoderne trang til ren scenografi. Eksempler på denne fornyelsen av modernismen er Rem Koolhaas (kontoret OMA), med danseteateret i Haag (1987) og boligblokken Byzantinum i Amsterdam (1991), og kontoret MECANOs restaurant ved havnefronten i Rotterdam (1990). Jo Coenens utforming av det nederlandske arkitekturinstituttet i Rotterdam (1993) er med sin collageaktige sammenstilling av forskjellige volumer en visualisering av prinsipper i moderne arkitektur.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.