Mirjam (Miriam) omtales flere steder i Den hebraiske bibel/Det gamle testamentet. Hun var datter av Amram og Jocheved og Moses' og Arons søster. Mirjam fremstilles som en kvinne med mot og lederegenskaper og omtales også som profet (2. Mosebok 15, 20).

Mirjam skal ha vært seks år eldre enn Moses og opptrer allerede (uten navn) i forbindelse med hendelsene ved Nilen. Farao hadde gitt folket sitt påbud om at alle israelittiske guttebarn skulle kastes i Nilen. Moses' mor la da gutten i en papyruskiste og satte den i sivet ved elvebredden. Faraos datter finner kisten med barnet og synes synd på ham (2. Mosebok 1,22 og 2,1–10). Mirjam er den som tilbyr faraos datter å skaffe henne en amme til barnet. Hun går med på det, og Mirjams og guttens virkelige mor får i oppdrag å fostre ham opp.

I 4. Mosebok fremstår Mirjam som en av israelittenes tre ledere under den lange vandringen gjennom ørkenen. Dette gjentas hos profeten Mika 6,4, der Gud selv bekrefter Mirjams betydning. Mirjam dør og blir begavet i Kadesh, på grensen til landet Edom. Hun er en av de få bibelske kvinnene hvis død og gravsted nevnes.

Første gang Mirjam nevnes ved navn er hun ved Rødehavets bredd, der hun deltar i feiringen av den vel overståtte flukten fra Egypt (2. Mosebok 15, 20–21). Moses og israelittene synger en sang viet til Jahve (2. Mosebok 15, 1–18). Men så velger også hans søster å feire redningen, gjennom å slå på trommer, danse og synge en seierssang for guddommen. Hun blir fulgt av leirens kvinner. Bare de første linjene er nedskrevet i bibelteksten, men disse er de samme som dem Moses synger. Teksten sier ikke noe om hvorvidt de også sang resten av sangen, eller hvem som diktet den, Moses eller Mirjam. Det er mulig at Mirjam enten var forfatter eller medforfatter av denne takkesangen.

Kvinner som feirer seierrike begivenheter med sang og dans er kjent fra flere bibeltekster. Den mest kjente er Deboras sang (Dommerboken kapittel 5) og kvinnene som feiret at David hadde seiret over filistrene 1. Samuelsbok 18,7). Her kan man anta at det var kvinnene selv som hadde laget teksten til sangene. Også Debora omtales som profet.

Bibeltekstene gir inntrykk av at Mirjam hadde en viktig posisjon blant israelittene. Sammen med sin bror Aron irettesetter hun Moses for valg av en kushittisk (ofte oversatt med nubisk eller etiopisk) kvinne som ektefelle. Denne teksten er uklar og det fremgår ikke av teksten hvem denne kvinnen var, og hvor hun kom fra. Det fremgår heller ikke hva samtalen dreide seg om. Både bibelforskere og rabbinere har mange forklaringer til teksten. Men det som fremgår klart er at både Mirjam og Aron mener seg berettiget til å kritisere Moses, og spør om ikke Gud har talt til dem også!

Ifølge teksten gjør dette Gud (Herren) sint. Han irettesetter dem og understreker at de ikke kan sammenlikne seg selv med Moses, siden han er den eneste som får tale med Gud ansikt til ansikt. Alle andre må kommunisere med Gud gjennom syner og i drømmer. Mirjam blir derfor straffet med en hudsykdom, men Aron går tilsynelatende fri. Aron overtaler så Moses til å be Gud om å tilgi Mirjam, noe han så gjør. Gud gir da beskjed om at hun likevel skal utestenges fra leiren i syv dager, men folket venter på henne før de drar videre (4. Mosebok 12, 1–15).

Ifølge jødisk tradisjon, aggada, skal Mirjam ha hatt profetiske evner allerede før Moses ble født. Hun skal ha forutsagt at hennes mor ville komme til å føde israelittenes redningsmann. De to israelittiske jordmødrene Shifra og Puah, som nevnes i 2. Mosebok 1,15, identifiseres med Mirjam og hennes mor (Exodus Rabba 1,17). Mirjam skal ha virket som jordmor allerede som liten pike, og ha hatt samme funksjon under den lange vandringen.

Mirjam har også mange kallenavn, spesielt slike som henviser til hennes skjønnhet og forstand. Bibeltekstene sier ikke noe om hvorvidt Mirjam var gift og hadde barn, men ifølge en tradisjon kan Kaleb ha vært hennes mann og Hur (2. Mosebok 24,15) hennes sønn. En annen tradisjon mener Hur var hennes ektefelle. Jødisk tradisjon har også mange forklaringer rundt hendelsene i ørkenen, da Mirjam irettesetter Moses. En av dem går ut på at det hele dreide seg om hans forhold til hustruen Sippora.

Mirjam skal også ha vært den som sørget for at israelittene fikk vann. En spesiell stein skal ha vært brukt til formålet. Den bibelske beretningen om hennes død følges direkte av en setning om at folket ikke hadde vann (4. Mosebok 20,2).

Mirjams død sammenliknes med brødrenes, og ifølge tradisjonen var de alle tre uten synd. Mirjam skal ha fått Guds kyss da hun døde (Talmud, Bava Batra 17a). Ifølge rabbinsk tradisjon døde både Moses, Aron og Mirjam ved Nebofjellet (Profetenes fjell).

Miriam, og hennes forhold til Moses, har også vært et populært motiv i kunsten.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.