Miranda July

July ble født Miranda Jennifer Grossinger i Barre, Vermont, og vokste opp i Berkeley, California. Hun bor i Los Angeles, og er gift med filmregissøren Mike Mills.

July har skrevet, regissert og hatt hovedrollen i to spillefilmer. Me and You and Everyone We know, som vant Camera d’Or i Cannes, forteller flere sammenvevde historier om et odde persongalleri på leting etter fellesskap og nærhet – et gjennomgående tema hos July. Et annet typisk trekk er skildringen av kunstmiljøet, spesielt den uavhengige «indie-scenen» som July startet sin karriere innenfor. Likeledes den seksuelle tematikken, som i sin naivistiske fremstilling virker både uskyldsren og tabubrytende.

The Future har i større grad ett sammenhengende narrativ og forteller en relativt realistisk historie om et ungt-men-ikke-så-ungt-pars problemer med å tre inn i voksenlivet. Filmen dyrker fortsatt den ungdommelige åpenheten, men viser også faren for å stagnere i forpliktelsesvegring. Innslagene av magisk realisme er tydelige. I Julys filmer ser man inspirasjon fra amerikanske regissører som Paul Thomas Anderson, Todd Solondz og Spike Jonze, samt en estetikk knyttet til amatørvideo og videokunst.

Både novellesamlingen No One Belongs Here More Than You, og romanen The First Bad Man utgjør en naturlig fortsettelse av Julys visuelle univers, og preges av en lignende visuell bevissthet. Hverdagslige mirakler og øyeblikk av erkjennelse finner en passende ramme innenfor det tette novelleformatet, mens romanen kombinerer novellelignende sekvenser med et filmatisk narrativt driv. Tonen er ofte forbløffet og humoristisk. Klassiske romantiske idealer brytes ned av uforutsigbare relasjoner og fleksible kjønnsroller.

July gjør også i bøkene bruk av flere lag av simuleringer, rollespill, og i romanens tilfelle, en eksplisitt filmatisk slutt. De mange selvsentrerte jeg-fortellernes indre liv preges av besettelser og undertrykte lengsler som får bisarre utfall. Den litterære inspirasjonen hos July kan spores til amerikanske forfattere som Donald Barthelme, Lydia Davis, Lorrie Moore og Ben Lerner. Hun er løselig forbundet med miljøet rundt forlaget McSweeney’s, og har hatt tydelig innflytelse på forfattere som Sheila Heti og Lena Dunham.

July ble først kjent for sine performancer på musikklubber og som medlem av punkbandet The Need. Opptredenene, som hun har beskrevet som «live film», gjorde tidlig bruk av video og musikk. Mot slutten av 90-tallet gikk de over til å bli lengre, mer teaterlignende forestillinger som fokuserte på publikumsdeltagelse fremfor karakterdrevne narrativ.

Interaksjon preget også det mangeårige videokjedebrevet Joanie 4 Jackie, som ble sirkulert blant kvinner over hele USA, og hjemmesiden Learning to Love You More, hvor publikum sendte inn sine tolkninger av oppgaver July ga. Dokumentarboka It Chooses You forteller historiene bak faktiske rubrikkannonser. I kunstverket We Think Alone, videreformidlet July e-poster fra bekjente til publikum gjennom en åpen mailingliste. Eleven Heavy Things, en interaktiv skulpturhage laget til Veneziabiennalen i 2009, lekte med sosiale roller og opplevelser som fotobasert virkelighet.

Som kunstner kombinerer July ofte en selvbevisst lavteknologisk estetikk med moderne kommunikasjonsformer, gjerne i form av sosiale eksperimenter hvor hun inviterer publikum til å skape nye møter mennesker imellom. Et fint eksempel er smarttelefon-appen Somebody, hvor meldinger, i stedet for å gå rett til mottakeren, sendes til andre deltakere i nærheten som oppfordres til å videreformidle budskapet personlig.

• Hjemmesiden til Miranda July
• Kunstprosjektet Learning to love you more
• Somebody-app

• USAs litteratur