Den dominikanske republikks historie

Som på de andre større øyene i Karibia innvandret siboney-folket antagelig fra Sør-Amerika og levde av jakt og sanking. Jordbruk ble senere drevet av taino-folket og ble videre utviklet av arawakene. Disse befolkningsgruppene hadde øya delt mellom seg i høvdingdømmer og utgjorde om lag 100 000 innbyggere da spanierne ankom øya i 1496. Samme år ble byen Santo Domingo grunnlagt.

Hele øya Hispaniola var spansk besittelse til 1697, da Frankrike tok den vestlige delen, Saint-Domingue, som etter den haitiske revolusjonen skulle bli republikken Haiti. Den østlige delen fikk da navnet Santo Domingo. På slutten av 1700-tallet fikk Frankrike en periode med koloniherredømme over hele øya.

Den haitiske revolusjonen (1791–1804) ble startet av slaver og deres allierte, i kamp mot franskmennene og mot slaveriet, og dette førte til at Haiti ble selvstendig i 1804. Landet ble med det i tillegg den første nasjonen i verden til å forby slaveri. Spania tok igjen kontrollen over Santo Domingo inntil 1821, hvoretter øya i sin helhet ble regjert fra Haiti før Santo Domingo ble egen republikk i 1844, da under navnet Den dominikanske republikk. I motsetning til alle andre tidligere spanske kolonier i Amerika, feirer Den dominikanske republikk sin uavhengighetsdag som en markering av løsrivelsen fra nabolandet Haiti, og ikke den de oppnådde fra tidligere kolonimakt Spania.

Politisk stabilitet oppnådde landet imidlertid ikke på 1800-tallet.

På grunn av sine sukkerplantasjer var Santo Domingo av betydelig økonomisk interesse for USA. Under den første verdenskrig følte USA sine interesser truet av både indre uro og en betydelig tysk innflytelse i Haiti. USA intervenerte i 1916 og sikret full kontroll over landet helt til 1924.

En nasjonalgarde ble utrustet for å beholde den militære kontrollen da USA trakk seg ut. En av offiserene, løytnant Rafael Trujillo, tok makten i 1930 ved valgfusk, og i 31 år skulle dominikanerne leve under hans hensynsløse diktatur. All opposisjon ble forbudt og utenlandske investeringer skulle sørge for økonomisk vekst. Likvideringer var vanlig i denne perioden, ikke bare av dominikanere, men han stod også bak 1937-massakren, der flere tusen haitiere ble henrettet i grenseområdene.

Trujillos familie tilrev seg store deler av landets produksjonsliv, og familiemedlemmer fikk de mest innflytelsesrike stillingene, blant annet var broren Héctor president i 1952–1960. Trujillo betraktet seg selv som Latin-Amerikas største antikommunist, noe som sikret ham den ønskelige støtte fra USA. Men hans grådige trang til økonomisk makt gikk også på bekostning av amerikanske eiendommer, og USA straffet dette med importstopp av sukker.

Da USA i 1961 brøt med Cuba (se Cubakrisen) var tydeligvis tålmodigheten med Trujillo også kommet til et bristepunkt. I mai 1961 ble han myrdet, og familien måtte noen måneder senere forlate landet.

Etter Trujillos død fryktet USA en omveltning etter kubansk mønster i det maktvakuumet som oppstod. USA presset derfor på for en demokratisering. Juan Bosch vendte tilbake etter 25 års eksil og vant valget i desember 1962 med sitt nyopprettede dominikanske revolusjonære parti (PRD). Bosch fikk ikke gjort særlig mer enn å innføre en demokratisk grunnlov før han ble avsatt ved et militærkupp i 1963. Men de få månedene med demokrati som dominikanerne hadde opplevd for første gang i historien, var ikke så lett glemt.

24. april 1965 tok en fraksjon av hæren initiativet til et opprør som raskt fikk bred støtte med krav om gjeninnføring av grunnloven og tilbakeføring av makten til Bosch. Denne «konstitusjonelle revolusjonen» vakte engstelse i USA, og da den dominikanske generalen Elías Wessin y Wessin ikke klarte å få kontroll over situasjonen, ble president Lyndon B. Johnson bedt om å gripe inn.

Med Organisasjonen for Amerikanske Stater (OAS) sendte USA 23 000 soldater til øya for å sette en stopper for urolighetene. Det tok amerikanerne flere måneder å få kontroll over situasjonen, og aksjonen sådde alvorlig tvil om USAs vurderingsevne av militær innblanding i andre land. Den militære kontrollen over Dominikanske republikk ble delvis overlatt styrker fra andre OAS-medlemsland i september 1965.

Under amerikansk tilsyn ble det forberedt valg i 1966. Høyrekreftenes kandidat var Trujillos siste fasade-president, Joaquín Balaguer, som også ble støttet av amerikanerne. Valget av Balaguer til president førte til at de utenlandske styrkene ble trukket ut. Bosch ble utsatt for forfølgelse og tilfeller av drap på partifeller i valgkampen. Balaguer satt ved makten helt til 1978, og landet opplevde i denne perioden et visst økonomisk oppsving. Amerikanske selskaper fikk økt innflytelse, og fremmedarbeidere fra Haiti ble grovt utnyttet som billig arbeidskraft på sukkerplantasjene.

Under Balaguer ble også det meste av landets radikale opposisjon likvidert. Ved valget 1978 fikk Balaguer en motkandidat fra PRD, den rike kvegfarmeren Antonio Guzmán. Bosch hadde forlatt PRD fordi han hevdet at det hadde blitt altfor moderat og opprettet sitt radikale parti PLD. Mens stemmetellingen pågikk og Guzmán ledet stort, trengte hæren inn og stoppet opptellingen. Balaguer fikk en skarp advarsel blant annet fra president Jimmy Carter, og da tellingen ble gjenopptatt, vant Guzmán. Den nye presidenten skiftet straks ut hele det militære toppsjiktet og nasjonaliserte senere enkelte amerikanske selskaper.

Innenfor PRD ble forskjellen mellom tre fløyer stadig tydeligere. Guzmán representerte den mest moderate og Jorge Blanco en mer radikal fløy, selv om begge hadde godt forhold til europeiske sosialdemokrater. Santo Domingos borgermester, José Francisco Peña Gómez, representerte den sosialistiske fløyen i partiet, inspirert av Cuba og Nicaragua.

Blanco vant valget i 1982 knepent foran Balaguer. Den nye regjeringen ble stadig utfordret av venstresiden og fagbevegelsen, særlig på grunn av de harde betingelsene Det internasjonale valutafondet IMF satte for tilbakebetaling av utenlandsgjelden. I 1983 og 1984 utløste den økonomiske krisen og stigende matvarepriser spontane opprør i hovedstaden. USA reagerte ved å komme til unnsetning med krisehjelp av frykt for at opptøyene skulle utvikle seg til en alvorlig politisk krise.

Blancos regjeringsperiode var en vanskelig balansegang mellom å tilfredsstille IMF og den misfornøyde befolkningen. I april 1985 ble det oppnådd en midlertidig løsning med IMF. PRD var betydelig splittet foran valget 1986 etter korrupsjonsbeskyldningene mot Jorge Blanco. Veteranen Joaquín Balaguer klarte for femte gang å bli valgt til president, denne gang som kandidat for sitt nystiftede kristelig-demokratiske parti PRSC. Balaguer fremmet i denne perioden en ny politikk til støtte for jordløse bønder.

Valget i 1990 ble enda et veteranoppgjør mellom den da 84-årige Balaguer og 82 år gamle Juan Bosch, et oppgjør som Balaguer atter en gang vant. Da Balaguer seiret igjen i 1994, ble det levert protest med beskyldninger om valgfusk fra José Francisco Peña Gómez fra PRD, som led et svært knapt nederlag. Kompromissløsningen ble at det ble vedtatt å holde et nytt presidentvalg sommeren 1996, denne gang uten noen av gjengangerne i dominikansk politikk som kandidater.

Valget ble vunnet av Leonel Fernández Reyna fra Det dominikanske frihetspartiet (Partido de la Liberación Dominicana, PLD). Hans regjering innførte økonomiske reformer og landets økonomi gikk inn i en god, men kortvarig, periode med en årlig vekstrate på hele 7 prosent.

Valget i 2000 brakte PRD tilbake til makten, med Rafael Hipólito Mejía som president. Et par år senere hadde man igjen fått en galopperende inflasjon og økende arbeidsledighet; en bankskandale fikk problemene til å akselerere. Både disse forholdene og hyppig svikt i strømforsyningen var gjenstand for kraftige demonstrasjoner, der flere liv gikk tapt i sammenstøt med politistyrkene. Det ble sagt å være drømmen om den nære fortid som førte Fernández tilbake i presidentstolen ved valget i 2004. Han overtok da en inflasjon på 16 prosent, en tredjedel av arbeidsstyrken stod uten jobb, og valutaen hadde halvert sin verdi mot dollaren.

Fernandez' program innebar kutt på opptil 20 prosent i offentlige utgifter for å få økonomien på fote og gjenreise tilliten blant utenlandske investorer. Fernández ble gjenvalgt i 2008. Landet hadde da sluttet seg til en frihandelsavtale med USA og de sentralamerikanske statene, som en hovedstrategi for å styrke økonomien.

Danilo Medina (Partido de la Liberación Dominicana, PLD) etterfulgte Fernández. Han satt to perioder (2012–2016 og 2016–2020).

Den dominikanske republikk figurerer fortsatt blant Karibias fattigste land, og med en økende kløft mellom fattig og rik. Naturkatastrofer forsterker også problemene i økonomien. Orkanen George forårsaket skader for over 10 milliarder kroner i 1998, og over 2000 liv gikk tapt i en flom i 2004. Landet er imidlertid blitt et av Karibias mest populære turistmål, og reiseliv er et hovedsatsingsområde for regjeringen etter at sukkereksporten og annen landbruksproduksjon har mistet mye av sin betydning.

Den dominikanske republikk og Haiti deler et begrenset areal, og kampen for bevaring og utnyttelse av naturressurser har vært sentral i nyere tid. Begge landene er svært sårbare for naturkatastrofer og risikoen er økende. De to er henholdsvis på åttende og tredje plass på Global Climate Risk Index' liste over de mest utsatte landene som følge av klimaendringer på jorda.

Ettersom begge landene, ifølge CEPAL, også har en antatt befolkningsvekst som vil være stabil fram mot 2050, før den antas å flate ut og deretter synke, vil befolkningstettheten i både Den dominikanske republikk og i nabolandet øke betraktelig de kommende 35 årene. Etter samme kildes beregninger vil det i 2060 være omtrent tredve land på jorda med høyere befolkningstetthet enn øya samlet, mot rundt 50 i dag.

Det er derfor grunn til å anta at kampen om – og fordelingen av – ressurser og land, vil komme til å være viktige spørsmål i framtida.

Utover på 2000-tallet har ulike former for miljøengasjement vokst fram. Det var blant annet en bred folkelig mobilisering i kampen mot en sementfabrikk i det nordøstlige Los Haitises, og stort engasjement for å få lagt ned gruvedriften i Cotuí. Senest i 2014 var det en mangefasettert sammenslutning av organisasjoner og sosiale klasser som sloss for å få fredet fjellområdet Loma Miranda, og omgjort det til nasjonalpark. Her var miljøkampen ispedd en interessekonflikt mellom nasjonalstaten og det internasjonale selskapet som innehar konsesjonen for gruvedriften.

• Den dominikanske republikk
• Presidenter i Den dominikanske republikk fra 1930