Militærteori er vitenskapelig basert innhenting og analyse av kunnskap om bruk av militær makt for å kunne forklare og forstå krig, og hvordan krigen kan bidra til å nå overordnede politiske målsettinger på en effektiv og hensiktsmessig måte.

Militærteori er et bredt fagområde som omfatter analyse av krig, krigens vesen, militærvesen og samfunn, organisering, oppsetting, understøttelse og ledelse av væpnede styrker, militær strategi, operasjoner og taktikk. Militærteorien henter innsikt fra og overlapper med fag som historie, statsvitenskap, adferdspsykologi, sosiologi og økonomi.

Den greske filosofen Heraklit (500 år fvt.) uttalte at krigen er alle tings kilde. Krig har antakelig, i større grad enn noen annen enkeltfaktor, bidratt til å forme regimer og stater, forårsaket regimers og staters tilblivelse og undergang og vært spore til spektakulære teknologiske framskritt. Innsikt i militærteori er derfor også viktig kilde både til forståelse av historien, av regimers og staters vekst og fall og av hvordan staten i vår tid best kan ivareta sine sikkerhetsinteresser i fredstid.

Sunzis Kunsten å krige

De første forsøk på å systematisere kunnskap om krig med hensikt å vinne den neste, finner vi i Kina, noen hundre år før vår tidsregning. Den mest kjente av de militære klassikerne fra antikkens Kina er Sunzi (Sun Tzu) (rundt 500–400 år fvt). Hans Kunsten å krige ('Sunzi bingfa') ble første gang oversatt til et europeisk språk tidlig på 1700-tallet og har vært tilgjengelig for, og hatt innflytelse på, militære tenkere siden.

Sunzi legger vekt på krigslist og overraskelse. Hurtighet er kjernen i all krigføring. Det gjelder å utnytte fiendens manglende beredskap, rykke fram hvor han minst venter det og ramme ham der hvor han er minst forberedt. Det ideelle er seier uten blodsutgytelse. Den beste framgangsmåten er å ta en stat intakt. Å overvinne fienden uten bruk av makt er toppen av dyktighet. Sunzi betoner også krigens kompleksitet og manglende forutsigbarhet som følge av at dens karakter av interaksjon mellom to aktører. Kunsten å krige er derfor ikke underlagt presise regler.

Machiavellis Krigskunst

George W. Bush
Ifølge Karl von Clausewitz er krig «fortsettelsen av politikk med andre midler». Der hvor krigen skilles fra sitt politiske mål blir den en meningsløs og unyttig ting. I 2003 invaderte blant andre USA og Storbritannia Irak med mål om å gjøre landet fritt for masseødeleggelsesvåpen og avsette diktatoren Saddam Hussein. Saddam ble avsatt og henrettet, men ingen masseødeleggelsesvåpen ble noensinne funnet. 1. mai 2003 erklærte USAs president George W. Bush krigen for vunnet, og dermed «oppdrag utført».
Av /AFP.

Den første moderne boken om krigskunst er Niccolo Machiavellis (1469–1527) Dell’Arte della Guerra (Krigskunst), utgitt første gang i renessansens Firenze i 1521. Paradoksalt nok, men i renessansens ånd, er den tilbakeskuende i det at den løfter fram romersk krigskunst som et ideal, i stor grad basert på den greske historikeren Polybius (280–118 fvt.) beskrivelse av den romerske republikks hærvesen.

Machiavellis fascinasjon for romersk krigskunst sprang ut av hans tolkning av den andre Punerkrig (218–201 fvt.), hvor Hannibals hær av leiesoldater ble slått av den romerske republikkens hær av statsborgere. Han forsøkte å skape et bilde av en hær og en stat som bare førte krig med egne frivillige mannskaper, og som erobret og underkastet seg andre bare for å gjøre dem til like frie borgere i samme stat. Det var kreativ historieskriving, men passet inn i Machiavellis italienske program: Å samle Italia og la alle bli borgere i samme rettsregulerte republikk.

I Krigskunst finner vi den første formulering av prinsippet om allmenn verneplikt: En statlig reist, finansiert og utrustet organisasjon av statsborgere. Nært forbundet med verneplikten er kravet om statens krigs- og voldsmonopol. Kriger skal ikke føres av «privatpersoner», av adelige eller av «krigsentreprenører». Eventuelle gevinster av en krig skal tilfalle staten, ikke enkeltpersoner. Kriger skal underordnes staters og statssystemers politiske logikk, verken markeders kommersielle logikk, eller enkeltpersoners innfall, muligheter eller behov.

På 1500-tallet var middelalderens rytterarmeer med pansrede riddere til hest på vei ut. Oppfinnelsen av kruttet og utviklingen av skytevåpen, både kanoner og håndvåpen, hadde gjort både ridderen og borgen han opererte ut fra sårbare, og det hadde vist seg at bondearmeer bevæpnet med lange lanser kunne stanse framrykkende rytterarmeer. Krigskunst er et første forsøk på å teoretisere fotfolkets inntreden på den europeiske slagmarken, med utgangspunkt i det beste eksempelet Europa til da hadde sett, den romerske legion.

Krigskunst ble en umiddelbar suksess og ble studert over hele Europa. Etter Machiavelli var ikke krigskunst noe man bare lærte av veteraner og eldre kamerater, men var blitt gjenstand for teoretisk, skriftlig, analyse.

Krigskunst og krigsvitenskap

Incidents of the war. A harvest of death, Gettysburg, July, 1863

Landmakt er vanligvis ansett som militærmaktens dominerende komponent. Det har sammenheng med dens evne til å ta og holde territorium, ettersom kontroll med territoriet er en forutsetning for regimers eller staters overlevelse. Under slaget ved Gettysburg i den amerikanske borgerkrigen forsøkte 15 000 sørstatssoldater uten hell å angripe en befestet nordstatsposisjon, Cemetery Ridge, over åpen mark, rett mot artilleriskyts. 7000 soldater døde, og slaget regnes som vendepunktet i borgerkrigen.

Av /Library of Congress/LC-B8184-7964-A.

Etter hvert utkrystalliserte det seg to skoler innen militærteorien, som vi kunne betegne som krigskunst og krigsvitenskap. De to gigantene innenfor disse to skolene, og som all militærteori opp til vår egen tid i større og mindre grad kan føres tilbake til, er sveitseren Antoine Henri de Jomini og tyskeren Carl von Clausewitz.

Jomini – krigskunst

Antoine Henri de Jomini (1779–1869) framstår i ettertid som den store formidler av opplysningstidens militære tanker. Han var også napoleonskrigenes fremste analytiker. Med Jomini blir militærteori en egen profesjon. En feltherre måtte beherske et begrepsapparat og kjenne viktige historiske referanser.

Jominis grunnleggende ideer, som han første gang formulerte i 1803, var at nøkkelen til all krigføring er strategi, og at all strategi er underlagt et sett med uforanderlige vitenskapelige prinsipper. Disse prinsippene foreskriver offensiv handling for å konsentrere alle tilgjengelige styrker mot det fåtall av fiendens styrker som forsvarer slagmarkens avgjørende punkt. Og definisjonen av et avgjørende punkt er et punkt som, dersom det faller i angriperens hender, vil svekke den angrepne eller bringe ham i en utsatt posisjon. Det kan være et veikryss, et vadested, et fjellpass, et forsyningsdepot, eller en ubeskyttet flanke. Jomini understreket også den nære sammenhengen mellom operasjoner og logistikk.

Et sentralt begrep hos Jomini er «operasjons- eller framrykkingslinjer», og forholdet mellom det han kalte indre og ytre linjer. Om man selv opererer på indre linjer og tvinger fienden til å operere på ytre linjer, vil man oppnå høyere operasjonstempo enn fienden og skape taktisk overlegenhet i det avgjørende punkt.

Jomini avgrenset krigen fra dens politiske og sosiale kontekst. Regjeringen måtte velge den mest fremragende militære feltherre, og deretter overlate til ham å føre krigen i henhold til vitenskapelige prinsipper og uten politisk innblanding. Regjeringen måtte ikke forsømme de væpnede styrker, men den måtte ikke blande seg opp i saker bare velutdannede og erfarne offiserer forsto seg på.

Jomini fikk stor innflytelse på militær doktrinebygging og planlegging, spesielt i Europa og Nord-Amerika. Hans teori ga for eksempel opphav både til Alfred Mahans teorier om sjømakt og Guilio Douhets teorier om luftmaktens primat. Kombinasjonen av enkle prinsipper og teorien om at politikerne ikke måtte blande seg inn i de militæres ledelse av krigen har resonnert godt med Forsvarets kvinner og menn helt opp til vår egen tid.

Clausewitz – krigsvitenskap

Karl von Clausewitz (ca. 1830)
Karl von Clausewitz' storverk Vom Kriege har hatt stor innflytelse på militærteoretisk tenkning helt opp til vår tid, og står fremdeles på pensum på de fleste krigsskoler og i sikkerhetsstudier.

Carl von Clausewitz' (1780–1831) viktigste bidrag til militærteorien finner vi i hans ufullendte verk Vom Kriege som ble utgitt posthumt i 1832, ett år etter hans død. Clausewitz' prosjekt var å forsøke å finne fram til det grunnleggende ved krigens vesen som var gyldig til alle tider, uavhengig av politiske, sosiale eller teknologiske forandringer.

Syntesen i Vom Krieges filosofiske del, dens sentrale og sammenfattende idé, kommer til uttrykk i det han kaller «krigens fascinerende treenighet»; tre dominerende tendenser som virker sammen i varierende kombinasjoner i hvert enkelt konkrete tilfelle: «primitiv vold, hat og fiendskap, som må betraktes som en blind naturkraft; samspillet mellom hell og sannsynlighet, hvor den kreative ånd kan vandre fritt omkring; og dens underordnede element, som et politisk verktøy, som gjør den til gjenstand for fornuft.» Den første av disse tre tendensene angår mest folket. Lidenskapen som skal flamme opp under krigen må allerede ligge latent i befolkningen. Den andre angår mest feltherren og hans armé. Evnen til å utnytte handlingsrommet som kan oppstå ved en tilfeldighet er avhengig av feltherrens mot og talent og av armeens beskaffenhet. Den tredje tendensen angår mest regjeringen. Krigens politiske målsetting er regjeringens ansvar alene. Clausewitz' treenighet er tidløs, altinkluderende og universell. Den tar opp i seg de subjektive og objektive, de intellektuelle og følelsesmessige og de fysiske komponentene som utgjør fenomenet krig, uansett hvilken form den måtte ta.

I motsetning til Jomini forkynte Clausewitz politikkens primat. Den politiske hensikten forblir målet og krigen middelet. Der hvor krigen skilles fra sitt politiske mål blir den en meningsløs og unyttig ting.

Clausewitz sammenlikner krig med en tvekamp mellom to brytere. Krigens middel er fysisk makt. Å tvinge motstanderen til å underkaste seg vår vilje er dens mål.

Clausewitz definerte strategi som bruken av strid for å oppnå krigens politiske mål, og taktikk som bruken av styrker i strid. Dersom feltherren går i krig med en fastlagt strategi, som ikke er utledet av den konkrete situasjon, vil han mislykkes. Elementær taktikk, derimot, kan læres og innøves.

Et hovedformål med strategien er å definere «tyngdepunktet» den militære innsatsen bør rettes mot. Tyngdepunktet vil som regel være fiendens militære styrker, men det kan også være hans hovedstad, eller den offentlige opinion. I koalisjonskriger kan det være den sterkeste koalisjonspartnerens armé, eller de felles interesser som binder koalisjonen sammen.

Også i motsetning til Jomini, betrakter ikke Clausewitz militærteorien som en oppskrift på militær seier, en bruksanvisning for mer effektiv krigføring. For Clausewitz er teori kilde til læring. Studier av militærhistorie og militærteori kan bidra til å bedre feltherrens dømmekraft. Fordi fienden av all makt vil forsøke å hindre feltherren i å gjennomføre sine planer, er alt som kan fortone seg som lett på papiret vanskelig å gjennomføre i praksis. Det Clausewitz kaller «friksjon», understreker betydningen av den geniale feltherre som ikke slavisk følger reglene men intuitivt gjør det rette i den kaotiske og uoversiktlige situasjonen som alltid preger slagmarken.

Moderne militærteori

Etter Jomini og Clausewitz skjøt teoridannelsen innen krigskunst og krigsvitenskap, det vi med ett ord kan kalle militærteori, fart. Med utgangspunkt i de to, men først og fremst i Jomini, utviklet det seg også egne skoler innen landkrig, sjøkrig og etter hvert også luftkrig. I moderne militærteori snakker man gjerne om militærmaktens tre komponenter: landmakt, sjømakt og luftmakt, eller man snakker om «domener» som strategien og operasjonene utfolder seg innenfor og/eller påvirkes av: land- sjø- og luftdomenet, fra 1970-tallet i tillegg romdomenet og etter 2000 cyberdomenet.

Landmilitær teori – landmakt

Operation Desert Storm
Under det allierte angrepet på Irak for å frigjøre Kuwait i 1991 – Operation Desert Storm – ble luftmakt brukt for å presse irakiske styrker til retrett, og sammen med missiler fra marinefartøy ble irakiske kommunikasjons- og forsvarssystemer satt ut av spill. Da landoperasjonen – Operation Desert Sabre – ble iverksatt 24. februar var den ventet å skulle ta 32 dager. Men som følge av luftoperasjonenes store suksess ble den fullført på bare 100 timer.

Landmakt er vanligvis ansett som militærmaktens dominerende komponent. Det har sammenheng med dens evne til å ta og holde territorium, ettersom kontroll med territoriet er en forutsetning for regimers eller staters overlevelse.

Den amerikanske hærs doktrine fra 2008 definerer landmakt som «evnen – gjennom å true, tvinge eller okkupere – til å etablere, opprettholde og utnytte kontroll over land, ressurser og befolkning.»

Jominis teorier for krigføring var lenge nær sagt enerådende som grunnlag for utvikling av landmilitær strategi og taktikk. Blant de mest innflytelsesrike teoretikerne som har bidratt til å videreutvikle Jominis teorier for hvordan landstrid bør utkjempes er den britiske generalen J.F.C. Fuller (1878–1966) og den britiske militærhistorikeren Basil Liddell Hart (1895–1970). På 1920-tallet samarbeidet de om å utvikle nye ideer for mekanisering av hæren. Ideene ble plukket opp og videreutviklet i Tyskland av general Heinz Guderian (1888–1954) under betegnelsen Blitzkrieg. Konseptet gikk ut på å trenge som en smal spydspiss gjennom fiendens frontlinje med panserstyrker støttet av fly, svinge bak fiendens styrker, omringe og deretter nedkjempe dem.

Fuller utviklet det han kalte landkrigens fysiske elementer: Manøvrere, skjerme og ramme. Med utgangspunkt i Fullers fysiske elementer utviklet den amerikanske oberstløytnanten Robert R. Leonhard på 2000-tallet tre operative konsepter: manøverkonseptet – som en kombinasjon av å manøvrere og ramme; posisjonskonseptet – som en kombinasjon av å manøvrere og skjerme; og utvekslingskonseptet – som en kombinasjon av å skjerme og ramme. Leonhards operative konsepter ble lagt til grunn for det norske Forsvarets Forskningsinstitutts landmaktstudie fra 2012.

Sjømilitær teori – sjømakt

Tordenskjold i Dynekilen
Om sjømilitær strategi mente Alfred Thayer Mahan at hovedmålet med flåtens operasjoner er å engasjere fiendens flåte i kamp, fordi det avgjørende resultat av krig til sjøs er å oppnå kontroll med sjøen ved å ødelegge fiendens evne til å kontrollere den. Nettopp dét klarte Peter Wessel Tordenskjold under slaget i Dynekilen i 1716, der han nedkjempet 29 svenske skip, til tross for at han selv bare hadde syv. Resultatet ble at Karl 12 trakk felttoget sitt tilbake fra Norge. Seieren til sjøs hadde dermed store konsekvenser for landstyrkene.

I Forsvarets fellesoperative doktrine fra 2007 er sjømakt definert som «evnen til å kontrollere havet og dets ressurser, evnen til å forfølge og forsvare interessene på havet, samt evnen til å påvirke begivenhetene på land fra havet.»

Sentrale begreper i sjømilitær teori er sjøkontroll, eller sjøherredømme, som innebærer kontroll med all militær og sivil virksomhet i et havområde; sjønektelse, som er en mindre ambisiøs målsetting og innebærer å nekte fienden kontroll av et havområde uten at man selv har kontroll; blokade, som innebærer at fienden er nektet adgang til å seile inn eller ut av havnen eller havnene som er blokkert; og a fleet in being, som innebærer at man holder flåten intakt og utenfor rekkevidde av fiendens flåte, samtidig som fiendens operasjoner er begrenset av at han hele tiden må ta høyde for den potensielle trusselen motpartens flåte utgjør.

Mahan

Den mest innflytelsesrike sjømaktsteoretikeren gjennom tidene er den amerikanske sjøoffiseren Alfred Thayer Mahan (1840–1914). Sterkt influert av Jomini, utformet han sine «varige prinsipper» for flåtestrategi i boka Naval Strategy fra 1911. Hans berømmelse og innflytelse stammer derimot fra boka The Influence of Sea Power upon History 1660–1783 fra 1890, hvor han hevdet at framveksten av Storbritannias stormaktsstatus viste at sterk sjømakt er nøkkelen til global dominans og dermed til nasjonal sikkerhet og velstand.

Som Jomini hevdet at objektet for armeens operasjoner er motstanderens armé, hevdet Mahan at hovedmålet med flåtens operasjoner er å engasjere fiendens flåte i kamp, fordi det avgjørende resultat av krig til sjøs er å oppnå kontroll med sjøen ved å ødelegge fiendens evne til å kontrollere den. Sjøstridskrefter må derfor operere offensivt. «Den beste beskyttelse mot fiendens kanoner er velrettet ild fra våre egne», likte Mahan å sitere nordstatsadmiralen David Farragut (1801–1870).

Mahans ideer kom til å danne en viktig del av det ideologiske og konseptuelle grunnlaget for å bygge opp sterke flåter i USA, Japan og Tyskland rundt forrige århundreskiftet.

Corbett

En annen innflytelsesrik sjømaktsteoretiker er den britiske juristen Julian Stafford Corbett (1854–1922), som i mange år underviste i maritim og sjømilitær strategi ved Royal Naval College i Greenwich. I boka Some Principles of Maritime Strategy fra 1911, tar han utgangspunkt i Clausewitz og legger til grunn at krig er en politisk aktivitet som skjer når viktige mål og verdier står på spill samtidig som diplomatiet og andre statlige virkemidler har slått feil.

I motsetning til Mahan, mente Corbett at sjømakt aldri ville være den eneste, og heller ikke den avgjørende, faktoren i krig mellom stater. Sjømaktens viktigste oppgave i krig var å støtte hæren: «ettersom mennesket lever på landjorda og ikke på havet, har krigen alltid, unntatt i sjeldne tilfeller, blitt avgjort enten av hva hæren kunne utrette mot fiendens territorium og nasjonale liv, eller av frykten for hva flåten kunne gjøre det mulig for hæren å få til.»

Mens Mahan mente at målet med sjømakt var sjøherredømme, betraktet Corbett sjøherredømme som et middel, hvor målet var beskyttelse mot invasjon fra sjøen og mot angrep på handelstrafikken til sjøs, og støtte til militære, i betydningen landmilitære, operasjoner. Corbett mente også at sjømakt var et særlig egnet virkemiddel i begrensede konflikter. Corbett anses i dag som mer relevant enn Mahan i det at teoriene hans i større grad har relevans og forklaringskraft i forhold til fellesoperasjoner, maktprojeksjon og ekspedisjonær krigføring.

Jeune école

På andre halvdel av 1800-tallet, allerede før Mahan og Corbett, oppsto det i Frankrike en skole, «Jeune École», som stilte spørsmål ved nødvendigheten av en sterk, havgående flåte for å kunne utfordre den dominerende sjømakten, Storbritannia. Frankrikes økonomiske utfordringer etter tapet i Den tysk-franske krig fra 1870 til 1871, gjorde at franskmennene måtte oppgi ambisjonen om å kunne holde tritt med Royal Navy. Den våpenteknologiske utviklingen på denne tiden, med overgang fra seil til damp og innføring av propellen til framdrift, oppfinnelse av torpedoen og utviklingen av lettere og mer presist artilleri, ga støtet til utvikling av hurtiggående torpedo- og kanonbåter.

Under ledelse av den franske admiral og senere marineminister Théophile Aube, utviklet den franske marinen et konsept for hvordan små hurtiggående fartøyer kunne gjøre det for farlig for større havgående slagskip og kryssere å operere for nær kysten, gjøre det mulig å trenge gjennom den britiske blokaden og ut i åpent farvann hvor de i ly av mørket kunne senke britenes slagskip og kryssere med torpedoer, eller kanskje enda viktigere senke britenes handelsskip, og dermed stanse handelen som britene baserte sin rikdom og militære styrke på. Jeune Écoles tanker om handelskrig fikk stor innflytelse på utviklingen av Tysklands konsept for uinnskrenket ubåtkrig under første verdenskrig og andre verdenskrig.

Begrepsapparatet og konseptene for sjøkrig som ble utviklet av Mahan, Corbett og Aube rundt forrige århundreskifte er fortsatt toneangivende.

Luftmilitær teori – luftmakt

Luftmakt betegner statens evne til å utnytte luftrommet for militære formål. Begrepet omfatter utnyttelse av luftrommet som transportmedium for militære fly og missiler og for sivile fly i militært oppdrag eller under militær kontroll. Men mens mennesket kan oppholde seg på landjorda i ubegrenset tid og på sjøen i månedsvis, kan det bare oppholde seg i luftrommet i timer av gangen. Luftrommet rommer heller ikke særlige ressurser. Luftrommets militærstrategiske betydning er derfor først og fremst en funksjon av betydningen til det underliggende land- eller sjøområdet og begivenheter som utspiller seg der.

De militære formålene staten kan benytte luftrommet til, komponentene av statens luftmakt, er de følgende fem:

  • Rekognosering, overvåking og etterretning;
  • Transport;
  • Direkte støtte, eller såkalte interdiktoperasjoner – indirekte støtte, til operasjoner på bakken eller til sjøs;
  • Angrep på fiendens militære eller sivile infrastruktur, produksjonsapparat og befolkningssentra – såkalte strategiske operasjoner;
  • Luftkontroll, eller kontraluftoperasjoner – som en forutsetning for å kunne gjennomføre de fire første. I moderne krigføring er luftkontroll en nødvendig forutsetning for å kunne gjennomføre operasjoner på bakken og til sjøs.

Luftstridskreftenes fortrinn, fremfor land- eller sjøbaserte systemer, er kombinasjonen av høyde, hurtighet og rekkevidde. Ulemper, som kan bidra til å redusere luftmaktens fleksibilitet, er flyenes baseavhengighet, omfattende og dyrt støtteledd for vedlikehold, reparasjoner og etterforsyning, samtidig som det enkelte flyets tid over operasjonsområdet er begrenset.

Første verdenskrig

Guernica
Angrepet i 1937 på Guernica i den spanske borgerkrigen hadde som formål svekke motstandsbevegelsens kampmoral, men resulterte i det motsatte. Det ble klart at luftmakt ikke kunne vinne kriger på egenhånd.
Av /Bundesarchiv.
Lisens: CC BY SA 3.0

Første gang luftmakten gjorde seg gjeldende i krig på noen avgjørende måte var under første verdenskrig. Det dreide seg til å begynne med om luftoperasjoner i direkte støtte til operasjonene på bakken, først og fremst i form av rekognosering og angrep på bakkemål. Dermed oppsto behov for å hindre fienden i å rekognosere og angripe fra lufta. De første jagerflyskvadronene med oppdrag å holde luftrommet over egne styrker rent for fiendtlige fly oppsto i 1915. Samtidig ble det utviklet et konsept for interdiktoperasjoner, som man kalte «strategiske operasjoner», rettet mot fiendens bakre linjer.

Etter krigen ga erfaringene med flyvåpenet støtet til en rekke teoretiske arbeider som hadde som formål å utforme en ny militær strategi dominert av luftmakt. De mest toneangivende arbeidene fant sted i Italia med Guilio Douhet (1869–1930), i Storbritannia med Hugh Trenchard (1873–1956), og i USA med William Lendrum «Billy» Mitchell (1879–1936). De var alle tre talsmenn for den totale luftmakt, for en militær strategi der luftmakten var det dominerende element. Langtrekkende bombefly kunne bidra til å unngå slik nedslakting i skyttergravskrig som man hadde vært vitne til på vestfronten i Europa under første verdenskrig. Strategiske operasjoner hadde potensial til å vinne kriger på egen hånd gjennom fysiske ødeleggelser på fiendens territorium, og ved den psykologiske virkningen av slike angrep på fiendens sivilbefolkning.

Kritikerne av tilhengerne av den totale luftmakt mente at de undervurderte vanskelighetene med å gjennomføre en effektiv luftkampanje og overvurderte de fysiske og moralske virkningene av angrep fra lufta. Denne kritikken ga uttrykk for en litt mindre dogmatisk retning innen luftmaktteori, hvor man også studerte hvordan fly kunne delta i kampene på bakken og til sjøs, sammen med enheter fra hæren og marinen i hva som fikk betegnelsen «bakkestøtte» eller «direkte støtte». Dermed var de to skolene innen luftmaktteori etablert, som i forskjellige versjoner og på forskjellige måter har dominert utviklingen innen luftmaktteori til dags dato.

Angrepet i 1937 på Guernica i den spanske borgerkrigen hadde som formål svekke motstandsbevegelsens kampmoral, men resulterte i det motsatte. Den viktigste erfaringen de militære trakk av borgerkrigen i Spania var tvert imot betydningen av å integrere flyvåpenets operasjoner med hærens i et konsept for direkte luftstøtte til operasjonene på bakken. Maritime flystyrker, strategiske operasjoner og luftforsvar ble prioritert ned.

Andre verdenskrig

Slaget om Storbritannia
Tysk bombefly over Wapping, London, 7. september 1940.

Det tyske flyvåpenets, Luftwaffes, spektakulære innsats i angrepene på Polen, Norge, Nederland og Frankrike i 1939 og 1940 skyldtes først og fremst et aggressivt og offensivt anlagt taktisk flyvåpen i tett samarbeid med styrkene på bakken. Den viktigste erfaringen fra andre verdenskrig skulle imidlertid bli at alle luftmaktens tre dimensjoner – luftforsvar, bakkestøtte og strategiske operasjoner – var like viktige. Andre verdenskrig ble også det endelige gjennombruddet for bruk av maritime luftstyrker. På Stillehavsfronten spilte hangarskipsbaserte fly en nøkkelrolle i krigen både på amerikansk og japansk side. Luftstyrkene spilte også en avgjørende rolle på begge sider i ubåtslaget om Atlanterhavet. Luftmakten har siden vært en integrert del av sjømakt i den forstand at det ikke er mulig å tenke seg sjømilitære operasjoner uten et land- eller sjøbasert luftelement.

Atomstrategi

Atomangrepene på Hiroshima og Nagasaki ble av mange oppfattet som den strategiske bombingens triumf. Med kombinasjonen av tunge bombefly og atomvåpen var man omsider i stand til å realisere Douhets visjon om luftmaktens primat, om flyvåpenet som kunne avgjøre kriger på egen hånd. De første tiåret av den kalde krigen var strategisk tenkning i Vesten dominert av forestillinger om luftmaktstrategi, i betydningen atomstrategi, som eneste middel til å demme opp for sovjetisk ekspansjon.

Retur til taktisk krigføring

Fire begivenheter på slutten av 1960- og tidlig på 1970-tallet bidro til at taktiske flystyrker igjen fikk et oppsving. Den første var omleggingen av amerikansk atomstrategi fra massiv gjengjeldelse til fleksibel respons for å avskrekke Sovjetunionen med større vekt på evne til konvensjonell krigføring. Den andre var det amerikanske nederlaget i Vietnamkrigen, hvor strategiske operasjoner hadde vist seg ute av stand til å bøye Nord-Vietnams ledere til USAs vilje. Den tredje og fjerde var seksdagerskrigen i 1967 og Yom Kippur-krigen i 1973 mellom Israel og araberstatene, hvor luftmakt i form av interdiktoperasjoner og direkte støtte til operasjonene på bakken spilte en hovedrolle i begge kriger.

Moderne luftmaktteori

Tre nye utviklingstrekk som har fått innflytelse på luftmaktteorien i vår tid er datateknologi innenfor kommunikasjon, bildebygging og styring av våpensystemer, og utviklingen av langtrekkende presisjonsvåpen.

Moderne datateknologi har gjort det mulig med tettere samordning og integrasjon av land-, sjø- og luftstridskrefter i hva som betegnes som nettverksentrisk krigføring. Utviklingen av langtrekkende presisjonsvåpen har gjort at bakkestyrker og sjøstridskrefter har fått evne til å angripe mål langs fiendens bakre linjer, «på dypet», og til sjøs over horisonten, uten ved hjelp av flyvåpenet. Missilene trengte ikke, som flyene, hjelp til å trenge gjennom fiendens luftforsvarssystemer og det var heller ikke nødvendig å risikere pilotens liv.

Utviklingen av ubemannede droner har gjort at bakkestyrker og sjøstridskrefter nå på egen hånd kan løse mange oppgaver som før bare kunne utføres av kampfly. De to siste utviklingene har ført til spekulasjoner om moderne kampfly som for eksempel det amerikanske F-35, som Norge har gått til innkjøp av, kanskje er siste generasjon bemannede kampfly.

Romdomenet

Det er vanlig å definere luftrommets utstrekning til den delen av jordas atmosfære som normalt benyttes av luftfartøyer, det vil si opp til rundt 20 kilometers høyde. Det er også vanlig å anse at verdensrommet tar til når luftmotstanden er så svak at romfartøyer kan gå i bane rundt jorda uten å falle ned, det vil si fra 200 kilometer og utover. Området mellom luftrommet og verdensrommet, mellom 20 og 200 kilometers høyde, har til nå ikke i særlig grad vært utnyttet militært.

Etter at Sovjetunionen utplasserte den første satellitten i verdensrommet i 1957 har verdensrommet derimot fått stor og økende militær betydning. Moderne nettverksbaserte operasjoner er utenkelige uten bruk av satellitter for overvåking og samband. Etter hvert vil også utplassering av våpensystemer i rommet få økt betydning.

Cyberdomenet

Moderne militære operasjoner blir ledet og moderne våpensystemer blir styrt ved hjelp av elektroniske datanettverk. Moderne samfunnsinfrastruktur likeså. Både militær operasjonssikkerhet og sivil samfunnssikkerhet er sårbare for dataangrep som kan forstyrre kommunikasjon, villede beslutningsprosesser, generere gale styringssignaler eller føre til regelrett sammenbrudd.

Det elektroniske nettverket som distribuerer informasjon, enten det er kabelbasert eller trådløst, datamaskinene som prosesserer informasjonen og hvor databaserte prosesser styres, og lagringsmediene hvor informasjonen er lagret, er i militær sammenheng karakterisert som et eget domene, cyberdomenet, av det engelske cyberspace.

Betydningen av cyberdomenet for militære operasjoner, betydningen av å kunne beskytte egne systemer mot fiendtlige dataangrep og av selv å kunne angripe fiendtlige datasystemer, for med det å kunne forstyrre og nedkjempe fiendtlige militære operasjoner, har ført til at et økende antall land etablerer eller har etablert såkalte cyberforsvar.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Bingen, Jon (2012). «Oversetterens innledning V. Moderne krigskunst i antikk forkledning» i Niccolò Machiavelli: Krigskunst, oversatt og med innledning av Jon Bingen, Oslo: Vidarforlaget.
  • Clarke, Richard A. (2010). Cyber War, HarperCollins.
  • Clausewitz, Carl von (1976). On war, indexed edition edited and translated by Michael Howard and Peter Paret, Princeton University Press.
  • Coutau-Bégarie, Hervé (2003). Traité de strategie 4ᵉ edition, Economica Paris.
  • Gat, Azar (2001). A History of Military Thought – from the Enlightenment to the Cold War, Oxford University Press.
  • Handel, Michael I. (1992). Masters of War: Sun Tzu, Clausewitz and Jomini, Frank Cass.
  • Høiback, Harald og Palle Ydstebø (red.) (2012). Krigens vitenskap – en innføring i militærteori, Abstrakt forlag.
  • Paret, Peter (1986). Makers of Modern Strategy – from Machiavelli to the Nuclear Age, Clarendon Press Oxford.
  • Røksund, Arne (2005). The Jeune École: The Strategy of the Weak, doctoral dissertation Faculty of Humanities, University of Oslo.

Kommentarer (2)

skrev Dan Petter Friis

Hei! Vom Kriege ble utgitt i 1832. ikke 1823, som det står i artikkelen. Antar det bare er en liten tastefeil når tallet skulle skrives.

svarte Åsmund Gram Dokka

Det var det. Takk for våkent blikk! Mvh. Åsmund, redaktør

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg